Hva er
egentlig en blogg?
Det
florerer av blogger på nettet. Jeg er sikker på – uten å ha sjekket – at
politikere blogger. Enkelte fagfolk gjør også det. Leonid Blyum, sjæffen for ABR (Advanced
Biomechanical Rehabilitation) blogger. Jeg tror
Matthew Newell, sjæffen for FHC (Family Hope Center) også blogger.
Så må man
spørre seg: Hvorfor? Hvorfor blogger man? En del av grunnene må være at man har
noe man vil melde til verden og slik nå ut til mange. En annen grunn er at man
vil høres, man vil være med i det bildet i cyberspace der man legger sine
meldinger. Eller man bare er taletrengt og liker å høre sin stemme også der.
Slik sett er en blogg en slags talerstoler man formidler sitt budskap, det være
seg på micro- eller macroplanet. Noen av bloggerne har mange talerstoler. Erna
Solberg for eksempel. Hennes fysiske talerstoler er spredt over store deler av
kloden og der sender hun sitt budskap ut. Man skulle tro hun nådde fram med det
hun ville si. Men blogger gir en annen og mer personlig talerstol.
Apropos
talerstol er det visstnok sagt om tidligere statsminister Bratteli at han kunne sitte taus i en
forsamling der samtalen fløt fritt. En eller annen sa. Gi Bratteli en talerstol
så vi får høre hva han mener.
Jeg har
stor forståelse for det. Det er ikke så lett å bryte inn i en samtale der den
enes setning knapt er avsluttet før den nestes krøker seg på. Man må virkelig
være lynkjapp, og er man ikke den typen som presser seg inn i en pustepause,
ja, da sitter man der og trenger en talerstol for å kunne melde ut. Eller man
må være tøff nok eller frekk nok til å begynne et innlegg før den forrige er
ferdig. Her er bloggen super. Man har ordet og trenger ikke bekymre seg om å
hive seg enn i en samtale. Jeg liker den arenaen bloggen gir meg. Nå bekymrer
det meg at enkelte forskere mener at blogging er på vei ut.
Nå har
jeg nettopp hatt en pause og googlet Trygve Bratteli på min Ipad som jeg alltid
har for handa. Jeg skulle sjekke dette med å gi ham en talerstol så man fikk
høre hva han mente. Jeg fant ikke det, men fant noe annet. Han tiet i utide.
Fantastisk setning. Ellers hører man om folk som taler i tide og utide. Bratteli
tiet i utide. Interessant å lese om ham, og hans mangeartede liv. Han har
jammen ikke seilt inn i politikken på verken familie, navn eller venner og
bekjente.
Det er
egentlig farlig å google. Man finner ofte ikke det man leter etter, men finner
noe annet. Som avsporer, eller rettere sagt, setter en på en annen linje. I
dette tilfellet ble det at jeg skal bestille og lese Trygve Brattelis bøker.
Han var fange i Nacht og Nebel. Jeg skal også lese boka Til Norge for å dø av en serber som overlevde de norske Nacht und
Nebel-leirene. Men det har jeg blogget
om tidligere.
Selvfølgelig
har jeg min egen bloggeetikk når jeg holder på.. Jeg sparker aldri mot den som
er sparket mot ufortjent. Jeg raljerer gjerne med kongehuset (les
kronprinsparet) staten, andre nasjoner eller ting og hendinger jeg akkurat da
synes legger se i veien for min penn. Folk i posisjoner og andre med makt gjør
det gjerne. Merkelig nok har jeg ikke raljert med kongen, tror jeg. Det sier
litt om kongehusets leder at jeg i min sure og sære penneføring ikke har funnet
å være innom der. Jeg raljerer gjerne med hertingene (les foreldrene mine), og
det kan nok synes underlig. Men her må man ha litt nordnorsk kulturforståelse i
bunnen for å se at det egentlig er positiv raljering.
Det
minner om unggutten som straks presten hadde tatt handa av ham, stakk til sjøs
og ble der i mange år. Dette var lenge før mobiler, ipader, internett og alt
det der. Det var på den tida enda slik
at man ikke brukte telefon i utide, og telefoner fantes det få av i bygdene. Det var regnet nesten som en ukultur å ringe
når det ikke var behov. Unggutten var ute i mange år og ble en ungdom som
begynte å lure på hvordan foreldrene hadde det og om de levde. Tilslutt
mønstret han av og reiste heim forberedt på at han kanskje kom for seint. Da
han uventet steg inn på kjøkkenet heime og så mora stå ved komfyren, ble han
glad. ”Du mor, du mor, du helsikes mor!”
datt det ut av han.
Slik kan
min raljering med hertingene forstås.
De samme
hertingene fungerer som en sensur – og det vet jeg. Derfor lar jeg i blant min
penn løpe for fritt, for jeg vet at før jeg slipper ting på nettet, har jeg
fått en papirkopi av bloggen og spørsmål om det understrekede skal stå der. Så
redigerer og redigerer jeg og gremmer meg over en del ting og gode
sammenligninger som går tapt, men trøster meg med at de ligger på min
datamaskin.
En annen
sak er at jeg liker å relatere ting til det jeg har hørt og sett rundt meg.
Verden er egentlig ikke større enn Markebygda hva allmenn-menneskelige
relasjoner angår. Egentlig burde jeg skrive ned alt jeg vet og alt jeg har
sett. Nå kan jeg ikke rose meg av å være på samme nivå som en bygdebokforfatter
– NB NB! ikke fra området/regionen her – som sa: det jeg ikke vet, er det bare
Vårherre som vet.
Å blogge
er på mange måter som å behandle melk til diverse produkt. Man skal lage det
ene og får en masse annet i tillegg. Man lager fløte og får skummet melk. Man
lager ost og får saup. Slik er bloggen for meg. jeg blogger og må ofte google
for å finne ut av ting – og får ny kunnskap.
Og nye
spørsmål reiser seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar