Bedre seint enn...

25.09.16.

Fan, der fikk jeg skriveputa mi rett i fleisen.

Her må ting avklares så det ikke oppstår misforståelser.

1) Skriveputa er en myk saccosekkvariant som jeg har på fanget når jeg skriver.  Den fungerer som skrivebord.

2) Midt i fleisen betyr at den lå på en stol et stykke unna, og jeg bad pappa slenge den til meg. Som han gjorde. Jeg fikk den midt i fleisen.

3) Her må enda en avklaring til. Puta er myk, så det er greit.

4) Pappa kaster alt. Han kaster ting i søpla og treffer som oftest. Som oftest.  Han ser på det som gratis trening av hjernen. Han kaster nesten hva som helst, og om det finnes noe som kalles kastoman, er han det.

Saken var at jeg på denne gørr kjedelige søndagen kjedet meg og giddet ikke gjøre noe. Heldigvis spiste vi frokost ute, og det livet opp litt opp og jaget fart i blodet. Men deretter falt blodet så til ro og rompa grodde så fast i sofaen at jeg lurte på hvordan definisjonene er på å være i gang – maskineriet mener jeg. Er maskineriet i gang i den situasjonen jeg beskriver?

Midt i dette at jeg satt som en halvdød sild og ikke gidda noe, foreslo mamma at vi kunne blogge. Vel, hun hadde hatt flere forslag som jeg avviste, så derfor tenkte jeg at jeg fikk være såpass hyggelig at jeg sa ja til noe. Så ble det blogg, for jeg tenkte jeg kunne nå rote litt rundt i den og så bare slutte. Jeg har mange slike halvhjertede blogger som aldri har kommet lenger enn til min maskin. Siden jeg sa ja til blogg, ba jeg pappa slenge over skriveputa, og jeg fikk den midt i fleisen.

Dermed er jeg rykket tilbake til start der jeg begynte.

Dette med avklaringer er viktig. I 2011 før jul ramlet fru Herting ned av en stige og knuste armen. Vel, først trodde vi det bare var et brudd, men da hun kom på sykehuset var konklusjonen ikke et pent lite brudd. Samtidig hadde hun dagen før vært hos Berit Anne på fysiovakuum. Alle som kjenner den behandlingsformen, vet at man kan se litt oppbanka ut etter rundene med vakumbehandling.  Da mamma var forsvarlig operert og armen lagt i jerngrind, spurte en av de ansatte forsiktig om de merkene hun hadde oppetter armen. Der var det nødvendig med en avklaring ellers hadde kanskje pappa og jeg ligget tynt an.

Så husker jeg første gang Emma Margret var med til USA på Domaninstituttet. Vi reiste heim fra Philadelphia (senere begynte vi å fly fra New York, men denne gangen altså fra Philly). Philadelphia Airport står høgt på lista over stressede flyplassopplevelser sammen med de Gaulle i Paris og Boston. Det var faktisk siste gang jeg reiste dit med rullestol. Det var enda den gangen Lufthansa mistet rullestolen på tur over dit. Vel, den kom da etter til slutt. Så var vi på tur heim fra Philly, og jeg klamret meg til rullestolen siden jeg av erfaring visste at den kunne forsvinne. Så kom vi til innsjekk der, og innsjekk var rop, skrik og stress. Jeg som klamret meg til rullestolen fikk virkelig opp temperaturen der. Har man rullestol står man automatisk på lista som en som virkelig må ettersjekkes, for hva kan man ikke frakte med seg i rullestolens hulrom. I tillegg er man liksom så mistenkelig uskyldig når man reiser slik. En svær indisk kvinne – en fordoblet versjon av Golda Meir + Angela Merkel reiv tak i armen på Emma Margret og tok rullestolen og meg i samme slengen og dro oss til spesialsjekk et lite stykke unna. Der ropte og kommanderte hun Emma Margret og sa hvordan hun ville sjekke «your son». Jeg gliste godt innvendig og ventet på svar. Emma Margret er replikkenes mester og evner å sette ting i perspektiv med en eneste setning. Det finnes mange eksempler på det – men sensuren tillater bare at jeg tar ett av alle de jeg har, og det gjelder fru herting. Det var på den tida bestemor trengte mye hjelp, og hennes barn delte på å være den som hjalp. På den tida hadde de ansvar en uke hver. Da var de til rådighet for nødvendige ting som kveldsmat og desslike. En mandagskveld kom mamma heim etter å ha vært der. Nå må jeg innskyte at bestemor var et av de mest uselviske og kravsmå mennesker som har trødd på denne jord. Jeg husker så godt den kvelden. Mamma kom heim, Sigbjørn, Emma Margret og jeg satt vaglet i sofaen. Mamma sa: Jeg så på bestemor at hun hadde lyst til å ræke (da måtte hun ha sjåfør og følge), men jeg sa ikke noe. Jeg orker ikke. Emma Margret sa rolig ut i lufta til Sigbjørn og meg; Uffda gutta, det er godt vi veit korsen vi skal gjøre med mor våres.  Mamma ringte til bestemor og spurte om de kanskje I morgen skulle ræke om bestemor orket det. Og hvem skulle de eventuelt besøke?

Jeg kunne laget et hefte med de situasjoner der Emma Margret med EN replikk har satt ting i perspektiv. Men så er det sensuren.

Følgelig satt jeg limt til rullestolen og ventet spent på hva nå. Men Emma Margret sa bare:  It’s not my son, it’s my big brother. Kanskje en nødvendig avklaring der og da.

domantrener