Bánni, bane og førjulsaktiviteter

Det må jeg si – i dag har vært litt av en dag. Den rev meg ut av den dvaletilstanden jeg sleper i for tida – dere vet den der man vurderer om man skal orke å løfte foten fra gulvet når man går eller bare dra seg forover i slepende gange.

Jeg sto opp i vanlig tid i dag – ikke av typen morgen ”hipp, hipp, la utfordringene komme” - dag. Og i samme modus slepte jeg meg gjennom dagen s gjøremål.

Nå er ikke jeg en person som spiser etter skjema og standard verken hva tid, mat eller spisested angår. Det hører liksom med i slepemoduset at ting blir slik. Giddeløsheten sprer seg også til mat og måltid. I dag for eksempel hadde vi fiskeboller i hvitsaus til middag, og det er mat jeg virkelig liker. Her må jeg bare gjøre et innskudd og si at hver gang vi har fiskeboller i hvitsaus forteller mamma at hennes bestemor pleide lage hvitsaus til fiskemiddagene i blant for å lokke ungene til å legge i seg fisk. Vel, det kan jeg forstå, men nå er saken for tida at jeg ikke gidder ditt og heller ikke datt. Så følgelig, da det var middagstid giddet jeg ikke gå på kjøkkenet for å spise. Jeg hadde nemlig nettopp avviklet det jeg har i knallharde forhandlinger fått innført: det jeg kaller Magnes Pause. Det er en halv time midt på dagen der intet annet skjer enn at jeg sitter og filosoferer over livets viderverdigheter og dess like. Og da er huset stille. Ingen TV, ingen radio, intet prat. Det fikk jeg med da jeg forhandlet dette fram.

Som nevnt hadde jeg akkurat avviklet Magnes Pause da det var middagstid, og jeg var ikke i modus til å gå på kjøkkenet. Jeg var ennå i pausemodus. Følgelig tenkte jeg at om jeg ikke går på kjøkkenet men avventer litt og så melder at jeg er sulten når de andre kommer rapende fra fiskebollene, da ville jeg få servert her i sofaen. Det funker i blant å gjøre det slik. Det er dette med den dårlige samvittigheten mette mager har ovenfor de tomme magene. Se bare på de brevene som kommer nå i julebordstida. Som tenkt så gjort. De andre to kom rapende tilbake, og etter passelig tilmålt tid meldte jeg sulten. Vi skulle ikke på instituttet og jobbe mer den dagen siden vi skulle på biblioteket om ettermiddagen. Nå skjedde det slik jeg hadde sett for meg. Jeg fikk fiskebollene servert i sofaen, men så er det slik at mye vil ha mer, og jeg tenkte at om jeg nå lar være å spise, kommer jeg til å få en starter, en slags lokkemat i form av en banan servert i tillegg til middagen. Der skar ting seg. Pappa syntes bane (kjælenavn på alle unger uansett alder) måtte få hva som helst for å lokke bane til å spise. Det hører også med i scenariet at jeg som småbarn var alvorlig spisevegrer. Ennå i dag er jeg en opp-ned spiser. Det er nok dette som gjør at pappa syntes bane måtte få noe ekstra. Det er gjerne slik. Mamma ble fyrings og lekset som vanlig opp og erklærte at hun var helt imot dette opplegget her.  Så kom en gjennomgang av Markebygdas bánni gjennom generasjoner. En bánni er en bortskjemt og forkjælt jævel også i voksen alder, en slags big baby. En spesiell bánni ble hentet fram fra glemselen, en ”jeg er meg sjøl nok” type som ble dullet og dallet med. Denne bánnien spiste for eksempel ikke fisk, så når det var fisk der i huset fikk bánni pølser mens han to søstre værsågod måtte spise fiskemiddagen. Bánni spiste også sjokolade, noe som var helt uhørt på den tida. Foreldrene dullet og dallet med bánni. Man må ikke forveksle bane med bánni. Bane er et positivt ord.

Mamma freste at hun absolutt ikke sto til tjeneste for en bánni. Ville jeg sulte attmed maten så vær så god. Ok, jeg sultet attmed maten. I den følgende halvtima kalte hun meg bare bánni.

Nå er det en del mekanismer man kan bruke mot den slags mobbing. Her må jeg gjøre enda et innskudd og fortelle om han som ble mobbet og plaget fordi han var «finn» og det ble ropt «finn» etter ham og han ble tilsnakket slik. Han het visst Erik. Fyren var en gluping og skiftet navn til Erik Finn og tok fliren og kraften av mobbinga. Jeg tenkte på ham da jeg ble omtalt som bánni og erklærte at heretter ville jeg bare bli kalt bánni eller O store bánni.

Vi dro på biblioteket og heldigvis hadde vi som alltid med oss havregrøt. Den heiv jeg i meg der mens jeg tenkte på kvitsausen og bánni.

Dette var det første som reiv og rusket litt i min dvaletilstand: Dette bánni-opplegget og at jeg gjorde som Erik Finn. Det andre var at vi i dag i posten fikk brev fra Helse Nord. Hvert år i november søker vi om støtte for neste år.  Og hvert år er det like stille i huset når svarbrev kommer fra dem. Hertingene ble enige om å vente med å åpne det til vi hadde vært på arrangementet på biblioteket. Var det avslag ville det bare ødelegge arrangementet, for hodene ville straks begynne å jobbe med anking pluss hvem å kontakte av politikere. Pappa og jeg stakk en tur på do før vi skulle dra på biblioteket. Plutselig stakk mor til bánni hodet inn og gratulerte bánni og hans far med ja fra Helse Nord. Hun hadde ikke klart å la være å åpne det. Ikke uventet synes jeg. Helse Nord er ryddig. Det uåpnede brev trigger. Det var siste gang jeg var bánni i allefall til nå.

På biblioteket er det alltid så trivelig. Melita skaper veldig god stemning. Denne gangen ble boka om Sáráhká lansert og Geir Grenersen kom dit for å lansere den. Hyggelig og ekstra spiss på det at jeg fikk slå av en prat med ham mellom slagene og gi ham mine novellesamlinger. Alltid så godt å prate med folk. Ellers blir man lett det bestefar kalte goađáiduvvan som på norsk kanskje blir å råtne på brakka. jeg savner pratestundene vi hadde da vi drev med patterning.

Nå er det sein kveld og vi er nettopp tilbake. Jeg er stupetrøtt tror jeg, og tror kanskje andre også er det. Anka har gått ned på rommet sitt med strikketøy og for å se seg i søvn med en film. Hun setter på en film og så sovner hun av det.

domantrener