...bordet fanger

To nye bøker er kommet på bordet her i stua. Den første kom i posten for noen dager siden. Aschehoug har i forbindelse med nåværende kongepars 25 år på tronen nå i 2016 gitt ut en hilsingsbok til dem. Kongeparet har sjøl skrevet forordet - eller kanskje man skal kalle det en hilsing fra dem. Boka er delt i fylkesvise hilsinger,  og hvert fylke har tre representanter. En av de tre i Troms er født og oppvokst her i skogen. Sigbjørn ble spurt om han ville skrive. Hver forfatter fikk bruke et visst antall tastetegn pluss et bilde. Sigbjørn valgte et bilde tatt av Emma Margret da hun etter første år på barneskolen tok på seg kofte og gikk på avslutning. Tøft i de tider. Modig og uredd. Emma Margret gikk forresten i kofte til hverdags i en del år. Hun er en av de få om ikke den eneste ungen i Markebygda som har slitt ut flere kofter. Slitt ut, ikke vokst ut av. Forfatteren av artikkelen slet etter sigende ut flere skidresser da han var barn. Han gikk i det. Ikke vet jeg hva jeg gikk i. Antagelig i det andre syntes var bra og ikke etter særegen - for ikke snakke om egen - smak. For mitt vedkommende ble dette med egen smak aktuell i  2006. Da fikk jeg et spesielt program på Domaninstituttet. Jeg skulle rydde i mine klesskap og kaste det jeg ikke likte. Deretter skulle jeg kjøpe klær jeg likte.

Jeg fikk dette programmet fordi jeg hadde nevnt i en samtale med min eminente advocate Rumiko at jeg hadde skap fulle av tvilsomme klær. Tvilsomme i betydninga: likte jeg dem? Det var slik at alle handlet klær til meg, og alle handlet etter det DE syntes var flott. Jeg hadde husets mest velfylte klesskap. Jeg kan ennå huske da vi heiv alle mine klær på stuegulvet her og jeg betraktet en for en og avgjorde om det var min stil. Haugen med kast vokste raskt, men faktisk plukket Sigbjørn, Emma Margret og Anja fra den haugen noe de likte. Deretter hadde jeg et strukturert, ryddig og luftig klesskap – helt til jeg begynte å handle sjøl og i en periode gikk amok i klesforretninger med visakortet mitt. Jeg tenker på denne tida når jeg i dag iblant ser annonser i kjøpe-selge gruppene på facebook. Klær og sko enten lite brukt eller helt nytt dumpes til reduserte priser. Jeg antar det er noen som har gått amok i en klesforretning. Siste gang jeg gikk stor-amok var i Camden Market i London. Jeg kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest pluss pluss og slepte det heim. To av buksene har bare vært på da de ble prøvd der på Camden.  En er til og med sennepsgul. Sennepsgul! Senere handlet jeg moderat, men de siste år ser jeg at jeg mer og mer ligner hertingene i det at jeg ikke orker kjøpe klær.

Den andre boka som ligger på bordet her er historien om Sáráhká Sámemánák – barnehagen som startet med bulder og brak i 1986 og grov opp gammelt og gjemt om enn ikke glemt samisk grums. Sånt kommer det ikke noe godt av. Se bare på motstanden når man skal grave ut litt grums i noen gruver i Finnmark. Man skulle tro det ville være godt å få ryddet litt opp inne i jordkloden, men det var og er bråk om det. Når det gjelder den samiske barnehagens grums og gruvedrift er det blitt stille etter hvert. Faktisk synes mannen i gata å like denne gruvedriften. Forskjellen på gruveselskap i Finnmark og Sárákha Sámemánák er at førstnevnte måtte ha konsesjon, og da vet du, da blir det bråk. Sistnevnte spurte ingen. De bare begynte å grave. De spurte ingen. De bare grov,  og daværende leder av Evenes kommune kalte dette en voldtekt av kommunen. Kommunens leder mente vel at ingen skulle grave uten hans samtykke. Nå tror jeg at om man ventet på dette samtykket, ville samisk grums ikke blitt gravd opp. Jeg vet at utsagnet om voldtekt medførte forventninger om når den voldtektsutsatte eventuelt skulle føde Sarahkas barn. Ikke vet jeg om det barnet er født.

For så vidt klarte daværende rådmann i Skånland også å komme med en evergreen da Sáráhká gruveselskap skulle bygge ut gruvedriften i form av eget hus. Luftslott kalte han planene. Men luftslottet ble bygget, og ironisk nok ble luftslottet-regnskapet revidert av kommunens revisor en stund etter at han hadde revidert kommunens regnskap over helsehuset. Bygginga av helsehuset hadde som seg hør og bør når proffe bygger store overskridelser. Sáráhká-huset hadde samsvar mellom budsjett og regnskap. Man hadde brukt 34 kr. mindre enn budsjettert. Sånn går det når man lar uproffe finn-kjerringer stå for prosjektering og utførelse.

Herved er julegavetips gitt.

domantrener