Tida har gått, og tidens
smeltevann har rent fortere enn vårens under bruene (ha, ha, ha, et forsøk på
naturbeskrivelse som ble ikke en floskel en gang). Men vi har altså etter jul
avviklet ABM og Family Hope i Danmark. Kort fortalt trives jeg i Danmark selv
om det synes for meg som om det landet gjør det til en sport å møte meg med
tåke og regn. Bare en gang i august 2015, faktisk første gang vi var på
ABM-senteret i Fredensborg, var det sol og varmt. Senere har det vært tåke,
tynn tåke, våt tåke, tykk tåke, tåke som ull og regn pluss snøslaps og hålke.
Det må være noe eget ved å like et sted. Man liker det slik det er. Det er som
dette med heim og heimevær. Det er som det er. Punktum om den saken.
Nå har jeg grunn til å tro
at det bare er når jeg er der at været er slik, for skulle dette vært det
generelle, ville danskene ifølge evidensbasert forskning (ha, ha, ha) vært
værsyke med plager som reumatisme, psykiske plager etc. Evidensbasert og evidensbasert,
fru Blom. Jeg undres i blant at noen i maktposisjoner kan kreve evidensbasert
forsking på noe de sjøl ikke gjør, kan eller har erfart. TV har rullet opp om
stamcellebehandling i Russland. Det er ikke evidensbasert i Norge mener norske
fagfolk på emnet. Hvorvidt de pillene de selv tilbyr som behandling er det, vet
jeg ikke. For meg i min situasjon er det nærliggende å sammenligne til meg
sjøl. Som dagsenterbruker hørte man ikke rop fra fagfolk og hab-teamet om
evidentbasert noe som helst hva mitt dagsenterliv angikk, noe det burde vært.
Og man burde ha gått tilbudet til hjerneskadde nærmere etter i sømmene. Faktisk
burde man sprettet opp de sømmene.
Nå er det i enkelte
tilfeller gjort, at sømmene er sprettet opp, mener jeg. Men da er de sprettet
opp på tross av og ikke på grunn av. I Norge er det ca 40-50 familier som
har gått systemet etter i sømmene og har kommet til den konklusjon at det beste
ville være å sprette opp alt. Nå er disse foreldrene ikke i den posisjon at de
kan kalle sine undersøkelser evidentbasert. Og folkevett samt vurderingen til
den som er i en 24/7 situasjon og de erfaringer dette gir, teller ikke. Heller
ikke at foreldre er i stand til å lese og tilegne seg kunnskaper utover det en
lærebok gir. Og foreldre kan koble erfaringer og kunnskap sammen. Men foreldre
har uansett tatt konklusjonen av det de fant for hvert sting de undersøkte og
har begynt hjemmetrening. I Danmark har en barnelege gjort undersøkelse blant
familier som hjemmetrener. Ikke på dette med utvikling men hvordan disse
familiene har det generelt. Og hold dere fast: Konklusjonen er at de er
fornøyde og glade. De trives. Ja, og så vet man jo at trivsel er et godt
grunnlag for læring. Vantrivsel og læring = usant.
Men nå rotet jeg meg bort
på noe som bare skulle være en parentes.
Siden jeg nå allerede har
rotet meg ut på viddene kan jeg bli der en stund til. Et år i juli frøs en
øvrighetsperson i hel i på tur mellom Kautokeino og Alta. Jeg prøvde å google
dette både for å sjekke sannhetsgehalten samt skaffe mer opplysning, men jeg
fant det ikke. Følgelig er dette en påstand og ikke evidensbasert.
Selvsagt er været en
mektig herre å trosse, og det er en livskunst å leve i sameksistens med været. Kanskje
ikke så mye i dag i våre overisolerte hus og varmeanlegg, framkomstmidler av
mange slag etc. Men været har også reddet mange pinlige situasjoner. Det er en
innertier når man ikke vet hva man skal snakke med folk om, for eksempel på et
kort møte på Coop Evenskjer. Da er været det man kan utfylle en generell hilsen
med. Møtet blir da noe mer enn bare god dag. Det florerer av nyheter som har
sine moments of fame og er samtaleemne bare for en kort tid. Jeg mener, hvor
ofte orker man i et møte på Coop Evenskjer gnage på skolebrannen på Liland for
eksempel. Den hadde om enn tragiske nok sitt moment of fame, men været er der
alltid. Været har reddet mange øyeblikk fra pinlig stillhet, og det er et
uuttømmelig tema. Man kan snakke om været her og nå i dag, man kan sammenligne
til hvordan det var før, man kan spå været framover, man kan huske spesielle
episoder der været var sentralt osv.
Her i huset har hertingene
en historie om været – snøværet – fra den tida de bare var to. De bodde i
Kaldfjorden. Det var DEN snøvinteren, og det var før både snøfresere og
traktorer som kom og holdt de privates adkomst til vei åpen. De bodde i en
liten lærergetto. Måking hørte med til dagsorden. De delte hus med et eldre ektepar
som ikke skulle ut med verken bil eller noe annet. De var sykemeldte og ga
blaffen i snømåking. Den andre todelte boligen hadde ikke samme gårdsplass. Det
viktige og vesentlige i denne situasjonen var at Sigbjørn var på tur. Og pappa
måket og måket for å holde adkomsten klar i tilfelle de måtte kjøre fort som
faen til klinikken. Og det snødde, snødde, blåste og skavlet i ett. I den andre
boligen var det også EN måker. De reiste imidlertid bort i jula, og da de kom
tilbake i romjula, satt de lenge i bilen på veien og lurte på om de skulle orke
å prøve å komme seg fram til boligen i første rekke og deretter begynne å måke.
Ifølge mamma erklærte pappa en gang han kom inn fra måkinga at nå sluttet han å
måke og han skulle dra henne kjelke fram til en drosje om nødvendig.
Der har man et eksempel på
de uuttømmelige samtalemulighetene været gir.
En annen sak jeg ikke skal
komme inn på her fordi jeg ikke vet noe om det og jeg nå ikke orker google, er
alle ritualene omkring vær. Jeg kjenner bare en jeg har hørt om fra aner ikke hvor
– men at hvis man ønsker regn, skulle man blåse i flaske. Den lyden man da fikk
påkalte regnværet. Ikke skal man blåse av slike ting. Eirik Myrhaug påvirket
været på Gardermoen en gang. Eirik Myrhaug satt ved utgangen og ventet på
flyavgang nordorver. tåka lå tett over Gardermoen, og ingen fly tok av. Han
organiserte alle som satt der til å konsentrere seg om et ønske om at tåka skulle
lette. Tåka lettet, og i alle fall flyet nordover tok av. Det er ikke Eirik
sjøl som har fortalt denne historien. Vi hørte den av daværende kultursjef i
Gratangen som var en av dem som satt og ventet.
Nå en sving tilbake til
tråden.
Mens vi var på
ABM-senteret og trente Moshe Fedenkreis hadde vi med oss Solisten som er et Tomatis-lytteprogram.
Mange treingsmåter har som andre ting fått navn etter opphavsmannen slik det er
med alt annen: parkinson, alzheimer, røntgen, asberger. Beringsstredet,
Amerika, …. Slik også med det jeg sysler med. Tomatis for eksempel har etter
den franske legen Alfred Tomatis. Tomatismetoden er en alternativ
behandlingsform som går ut på trene LYTTEEVNEN. Metoden skiller mellom hørsel
og evnen til å lytte. Lytteevnen er essensiell i utvikling av mange
ferdigheter. De mener at konsentrasjonsproblemer, ADHD, lese- og skrivevansker,
svekket hørsel og nedsatt hukommelse, har en viss sammenheng med nedsatt
lytteevne. Det vil ta for langt å gå inn i metoden, bare si at programmene
består av musikk der det skiftes mellom å fremme og hemme høye og lave lyttefrekvenser.
Vanligvis foregår dette på et tomatis-senter der man har laget til musikken i
henhold til en test man tar på lyttefrekvenser. Når pappa, mamma og jeg har
vært på et Tomatis lyttesenter har vi ikke hatt samme musikk inn i ørene.
Solisten er et heimeprogram på en mer generell basis. Family Hope tilbyr denne.
Solisten tar 13 dager, og vi pleier kombinere med ABM. Derfor blir en
sekvens på Family Hope nå 15 dager + to
reisedager.
Hva gjorde jeg egentlig i
den tida før jeg hjemmetrente?
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar