Møtet med en overlege på Harstad sykehus en dag, ortopedisk poliklinikk, fikk meg til å fundere over dette med kommunikasjon og om hvordan man snakker med hverandre, eller særlig i dette tilfellet hvordan man snakker til en pasient (oops bruker) som meg som ikke ordlegger meg i tale, men i skrift. Og ikke i hvilken som helst skrift. I fasilitering, en kommunikasjonsform som ikke er godkjent i Norge og ikke aksepteres av mange. men akkurat det kan ikke vi som fasiliterer ta hensyn til. KJa, for vi er fatisk en del i Norge som fasiliterer.
Denne overlegen, ganske ung, samtalte med meg på det som for meg var en god og naturlig måte. Når jeg sier naturlig mener jeg en kommunikasjon som ikke er - hva skal jeg si – politisk korrekt på en måte. Mange har en politisk korrekt måte å kommunisere på. Man snakker av plikt og er ikke interessert i svaret. Nå gjelder det ikke bare i kommunikasjon til oss hjerneskadde. Her i huset har vi noe vi i familiespråket kaller B-metoden. Å være som B, snakke som B, oppføre seg som B. Når man snakker med en B, hører vedkommende ikke etter hva du sier og ser nesten ikke på deg heller. Øynene til B vandrer rundt etter mer prominente folk å snakke med. Finner ikke B det, tar B til takke med deg, men holder utsikt over om nye muligheter byr seg til å snakke oppover liksom. Denne overlegen var desidert ingen B selv om han var tilstede som fagmann og jeg som hans pasient.
Jeg var altså en dag på ortopedisk i Harstad til en kontroll av mine ankler og det underliggende – hælen og fotblad med alle de knokler som er der. Nå har jo ikke alle knoklene fra anklene og ned lagt seg helt der det ville være adekvat at de lå. Derfor denne sjekken på U i Harstad. Og kanskje kan det være interessant med en sjekk om noen år, for ABR legger støtet mot alt fra pelvis og nedover. Det vil si også ankler og fotledd. Faktisk skal vi på ABR i slutten av mars, og da tar de bilder av diverse ledd og muskler i bruk i kroppen. Så legger de en sammenlignende bildeserie til sommeren. Da ser man gjerne endringer. I november kommer sjefen sjøl for ABR, Leonid Blyum, og tar hovedevaluering. Han er en opplevelse verd og det er vanskelig å beskrive hans evalueringer. Vi har dem også i skrift, for vi tar notater mens han evaluerer.
Jeg tror jeg begynner å vokse i vett på enkelte ting. Jeg begynner å forstå at ikke alt er en selvfølge. Det vil; si at jeg lever som jeg lever med mitt handikap. At jeg har de utviklingsmulighetene og det interessante livet jeg har. Iblant frykter jeg seriøst jante-loven.
Jante-loven er en advarsel samtidig som den setter lys på en del handlingsmønster. Det setter lys på handlingsmønster framprovosert av iboende ondskap og det å trykke andre ned. Individet kan ikke vike fra en ramme noen tydeligvis har satt for vedkommende. Rammene varierer fra gruppe til gruppe vil jeg tro – og innafor hver gruppe må man ikke bryte med hva som er akseptabel adferd der. Felles er at man ikke må tro at man er noe, har noe, kan noe, vil noe, vet noe som ikke ligge innafor den gitte rammen. Jante-loven undertrykker menneskeverdet og regulerer det sosiale hierarkiet. Skomaker bli ved din lest, hva nå skomakerens lest er.
Bryter man loven, får man som ved andre lovbrudd en reaksjon – av noen. I dag er det, tror jeg, få som tar jante-loven seriøst og håndhever den, men de er der, de få.
Fatisk tror jeg at det Aksel Sandemose i sin 1933 roman En flyktning krysser sitt spor, satte lys på jante-mekanismen. Det har ført til at pendelen slår den andre veien. Man oppfordrer, oppmuntrer, stimulerer, særlig barn. Man framsnakker. På facebook trykker man «likes» for å vise at man ikke er noen jante – som man jo ikke er. I dag har man en anti-lov til jante-loven, X-faktorloven. Skeptikere i dag hevder det er en hårfin grense mellom selvsikkerhet og selvovervurdering, og at det er et resultat av anti-janteloven. Ikke alle kan bli verdensmestre i forventede grener man er framsnakket og oppmuntret til. Enhver kan tenke seg resultatet av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar