Det er søndag, og
pappa og jeg har vært ute på scooteren. Dette er andre runde i år.
Scooteren er nå
tilbake her hos oss. Forhistorien er at av i siste halvdel av 2016 ikke fikk
start på den. Det var flere som prøvde. Til slutt tok Ronald og Sigbjørn en
stor sjekk i jula – Ronald er scootervant. De lyste ned i bensintanken og så
noe hvitt der. Sukker? Visstnok er det et probat middel hvis man vil ødelegge
noe å tømme sukker på tanken. Dette er kunnskap vi i dette huset til da ikke
hadde. Sukker på tanken for å ødelegge? Egentlig trodde vi det nesten ikke. Vi
kontaktet Trama i Harstad og avtalte med dem om å hente scooteren over jul, noe
de gjorde. Så reiste vi til Danmark på ABM og Family Hope og avtalte at
scooteren kunne leveres når vi var tilbake. Så ble gjort. Beskrivelse fra Trama
var at det på tanken var et hvitt granulat. De smakte på det. Definitivt
sukker. De har renset og gjennomskylt hele systemet.
Dette med en snøscooter har en litt lang
forhistorie for meg. Man kan si at det var snøscooteren som gjorde at jeg
begynte å fasilitere. I 2005 da vi begynte domantrening, begynte vi også med
både lese- og skriveopplegg. Nå leste jeg jo, men det visste ingen. Jeg hadde
ingen måter jeg kunne melde det på. I april det året fikk jeg en betennelse i
venstre skulder, og all fysisk aktivitet som anrørte denne skuldra ble stoppet.
Domaninstituttet sa da at vi likevel skulle fylle treningsdagen, men nå med
andre aktiviteter. Følgelig ble det god tid til både å lese samt å «skrive».
Tidligere hadde skriveaktivitetene vært bokstaver, men i påsketida begynte vi å
skrive ord. Det foregikk slik at de andre sa for eksempel: fjell skrives slik. Så førte de handa mi og skrev fjell. Etter hvert begynte vi å skrive
setninger slik, og da flere setninger om samme tema.
Denne spesielle aprildagen i 2005 skrev vi
om snøen. Snøen holdt på å forsvinne, og det var faktisk en av setningene vi
skrev. Dette gjorde meg desperat. Nabo Einar hadde vært innom en gang etter jul
og sagt at vi skulle ta oss en scootertur. Gjett om jeg gledet meg til det. Men
så var saken hvordan jeg skulle få mint på at jeg ventet på denne turen, og
snøen som nesten var borte nå! Denne desperasjonen brøt en barriere i hjernen.
Jeg overtok skrivinga: det vil si jeg presset andre ord enn det vi skulle
skrive. Slik fikk jeg fortalt at jeg ventet på denne scooterturen.
Dette var selvsagt ser jeg i ettertid
revolusjonerende da det førte til at jeg plutselig kunne kommunisere, men
akkurat da, den dagen, den gangen tenkte jeg bare på scooterturen og at jeg
hadde fått sagt hvor mye jeg ventet på den.
Dette var en lørdag. Hertingene ringte og
snakket med Einar, og sporty som han er sa han at dagen etter – søndag – skulle
vi dra på tur. Einar hadde vært på fest og var trøtt, og scooteren hans
fungerte ikke. Men han heiv seg rundt og fikk Jan Henrik med seg. Jan Henrik
kom med scooter og henger, og vi lastet med oss reinskinn pluss all maten mamma
hadde laget til turen. Så la vi i vei, og inne i skogen rastet vi i en
bakkeskråning. På alle de bildene som ble tatt der, ser man at snøen nesten var
borte.
Der og da fødtes det: Jeg ville ha egen
scooter! Men hva kostet det? På den tida hadde jeg ikke oversikt over dette med
økonomi, verken min egen eller andres for den del. I dag er situasjonen en
annen med eget visakort, kredittkort og nettbankadgang. Vi gikk gjennom mine
kontoer. Saken var at i vårt hus måtte det være en ny scooter, siden ingen var
typen som skrudde her i huset. Mamma krevde en ekstra veltesikker en, og som
økonomisk start fikk jeg 23 000 kr. hos hertingene. Det var summen de hadde på
en coop-konto som bare hadde stått der i årevis.
Ting tok altså tid. Det ble sommer, og i juni
dro vi på vår første evalueringsrunde på Domaninstituttet – en sak så stor at
den ikke kan beskrives. Jeg husker det vakte en slags bestyrtelse der at jeg
skrev – allerede. Fasiltiering skulle vi egentlig lære om ett år senere, men
lysten på en scootertur hadde drevet fram skriving hos meg. Domanprogrammet og
skriving tok all min tid og oppmerksomhet utover. Jeg hadde blant annet blitt
bedt om redigere det jeg skrev til en bok. Slik ble min første bok Jeg er fri til.
Før jul det året betalte jeg tilbake de
23 000 kr jeg hadde fått. Jeg ville ikke beholde dem siden de var til en
scooter, og akkurat på den tida rakk jeg ikke tenke lange scooterturer. Jeg
hadde mer enn nok med turene til og fra instituttet, de jeg enten ålet eller
krøp.
I årene som kom var scooterkjøp ikke i mine
tanker. Tvert om, jeg skjønte ikke når jeg i min travle hverdag skulle ha
overskudd til det. Men jeg sparte. Med unntak av en periode da jeg gikk amok og
kjøpte en masse klær, levde jeg nøkternt og sparsommelig. I blant pleide jeg si
at jeg sparte til hus. Alle snakket jo om hus, så jeg sparte jeg også. Faktisk
var jeg litt på markedet etter hus, men siden hertingene nektet å flytte, og
jeg ikke ville flytte uten dem, falt den planen. Helt tilfeldig i 2013 kom jeg
borti dette med ATV, og nå visste jeg at jeg kunne ha det. Programmet var ikke
lenger så steinhardt, og vi hadde fri halve lørdag og søndagene. Følgelig ble
det runder på sjekk av ATV. Og i 2013 kjøpte jeg den kontant. Den som spar, han har, tenkte jeg kry
da. Mens vi var på Trama – den første runden for å se på priser - så jeg en
snøscooter der. Jeg sa ikke noe da, for da var det ATV’en det gjaldt. Så viste
det seg at Trama kjørte tilbud på snøscooter hvis man kjøpte før første
november, og siden jeg da allerede handlet ATV hos dem, fikk jeg prutet meg til
en god tilleggsrabatt. Følgelig ble det snøscooter før jul samme år.
Den
som spar, han har, tenkte
jeg kry flere ganger. Jeg hadde sjøl i egen person betalt dette.
Jeg har hatt stor glede av både scooter og
ATV og har møtt stor forståelse fra grunneiere når jeg har spurt om å få kjøre
over deres eiendom. Faktisk har ingen sagt nei. Jeg husker en person som kjørte
med for å vise oss kjørevei fram til et vatn og sa at vi fritt bare skulle
kjøre. En annen sa at jeg ikke trengte spørre mer. Bare kjør. En gang skulle vi
kjøre slik at vi kom over flere grunneiere. Den første vi spurte, sa da han
hørte løypa vår: Jeg skal klarere med de
andre – bare kjør.
Slik er det og slik har det vært for meg.
Jeg opplever at folk gler seg over at også jeg kommer meg ut i skog og mark
både sommers- og vintertid. Jeg opplever goodwill synes jeg. Derfor kom det som
et sjokk at det var tømt sukker på tanken på snøscooteren for å ødelegge den.
Sukkeret har ikke gått hit av seg sjøl og ned i bensintanken. Noen har sneket
seg hit og gjort det. Jeg kan ikke forstå at noen vil gjøre det verken mot meg
eller noen andre, men det gjort.
Så blir jeg sittende og filosofere.
Hvorfor? Hvem? Vi bor innerst i Planterhaugen, og den som skal hit, må stort
sett vite at det bor noen her. Ingen kommer tilfeldigvis forbi her. Hit kommer
man fordi man har tenkt seg hit. Vi bor i enden av en blindvei og slik at man
ikke ser huset fra blindvei-snuplassen.
Jeg må innse at det er hærverk. Det er
tilsiktet ødeleggelse av min eiendom. Men hva er det motivert av?
Ødeleggelsestrang? Misunnelse? Hvorfor skal han der ha ny scooter mens jeg har
en gammel en på avbetaling? Er jeg slått i hardkorn med fordommer mot
flyktinger? Hvorfor skal de få alt opp i hendene mens jeg sliter? Kanskje tror
vandalen at jeg har fått scooter som hjelpemiddel av Staten. Hvorfor skal han
få det gratis? Jeg understreker at jeg IKKE har fått verken den eller ATV’en
eller min tredjepart av den nye bilen gratis. Jeg har spart til det. De fleste
som utfører hærverk, blir aldri tatt. Men jeg vil tro at der ute er det i alle
fall EN – DU - som vet hvem som snek seg hit med sukker, og du vet også hva
motivet ditt var, antar jeg. Det er litt skremmende på et vis. Kommer du til å
finne andre ting å ødelegge her eller andre steder av antagelig samme motiv; misunnelse,
mindreverdighetsfølelse, fornemmelsen av at andre er i en bedre situasjon enn
du sjøl? Misunnelse er faktisk en av de sju dødssynder, og hærverk rammes av
straffeloven. Misunnelsens øyne blir aldri mette, sier et russisk ordtak.
Men jeg bor her jeg bor. Jeg har det jeg
har. Jeg lever det livet som er tilpasset min situasjon. Jeg bor i et flott
område med romslige og tolerante mennesker. Ingen enkeltperson kan ødelegge
det. Er jeg misunnelig? Tja, hvis det er misunnelig å tenke at det kunne
vært artig å springe ut på ski vinterstid. Men det kan jeg ikke.
Jeg har snøscooter.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar