En ørkesløs blogg

En ørkesløs blogg er i gang, for jeg er ørkesløs, noe jeg tror flere med meg er en fredagskveld. Dessuten er jeg surret i hodet, noe jeg også tror flere med meg er en fredagskveld. Jeg vet ikke hvorfor de andre er surret i hodet, men jeg er det, for noen har smurt verandagulvet og beiset litt her og der. Og selv om man holder alt lukket, vel, det siver inn lukt ved enhver anledning. Det er som når døra står åpen vinterstid. Da stikker musene inn for husly og mat. Det er forresten lenge siden de har gjort det, og den verandasmøringa er nå heldigviss en årlig sak kun. En liten trøst, nei ikke en trøst, en liten elendighet, er at også mamma er omtåket og elendig av den smøringa.

Ute jobber naturen med sitt. Hver gang jeg er ute, ser jeg endringa. Alle ser vi etter ulike ting. Anka har planer om å plante et eller annet, så hun ser etter når det er klart. Pappa ser etter rask han kan laste inn i tilhengeren. Mamma ser etter om brennesla og løvetannen er såpass at den kan plukkes. Grues. Og jeg, jeg ser etter om det finnes inspirasjon å hente ute. Jeg klaget min nød om skrivesperre sist jeg var på Family Hope Center, og Carol ga meg i oppgave å hente inspirasjon av naturen – skrive litt når jeg er ute. Til nå har ikke en eneste inspirasjon meldt seg selv om det alltid er noe å se. For eksempel da snøen smeltet så småningom, så jeg at i løpet av vinteren hadde det vært to bom på bålplassen slik at det var bålrester også utenom bålet. Jeg så også at en av elgene en gang hadde laget seg et lite do rett attmed bålplassen, men det er ikke noe å skrive om. Det er bare å forundre seg over at den svære elgen skiter i små runde perler som en sau og ikke i en kake som sin slektning kua. Hvis jeg hadde vært i det moduset, kunne jeg laget en fabel om hvorfor, ala fablene om hvorfor kveita er flat og reven har en kvit haletipp. Men jeg er ikke i det moduset og lar elgskit være elgskit.

Der mistet jeg konsentrasjonen, for det tikket inn en sms vi måtte sjekke fort, for vi trodde den var fra lille Emma Margret som er på tur heim nå. Vanligvis haker en tanke seg fast i noe som skjer, men ingen tanke haker seg fast i sms’er, uvisst av hvilken grunn. Eller kanskje det er fordi den tekniske verden er noe som ikke avføder den neste tanken. Siden man ikke aner hva neste steg i teknikken er og slik ikke klarer å assosiere rundt den. Jeg klarer ikke henge på. Nå har jeg hatt snapchat på iPhonen en stund. Når Emma Margret kommer, må jeg be henne lære meg å bruke den. Til hva+ Aner ikke. men om man ikke henger litt på datautviklinga…

Nå har jeg opplevd at vi har gitt opp en lydbok vi begynte på. Den er på over 20 cd’er, og vi datt av på nummer tre, vel egentlig på nummer to, men sleit oss til nummer tre. Spørsmålet er om man skal lytte gjennom den siste cd’en før vi legger bort den lydboka.