Hvor er det blitt av..?

Av mangel på annet å gjøre tok jeg fram min andre utgivelse Jeg hadde en underlig drøm og begynte å lese den.

Da jeg begynte å skrive om denne drømmen var det for å fortelle foreldrene mine hvordan det hadde vært å være meg før jeg lærte å fasilitere. Det var vanskelig og på et vis ydmykende å fortelle om slikt. Jeg antar det er samme reaksjon som når mobbeofre tier om mobbing eller voldtektsofre gjør det. Man skammer seg på et vis. Man jeg fant altså en måte å gjøre det på. Jeg laget fabelen om det lukkede hus alle trodde var tomt. Men huset ble heldigvis åpnet av husåpnerne fra et annet land, og da visste det seg at noen bodde der. Huset var ikke tomt. Han som bodde i det huset kunne mens det var lukket høre og se dem som var utenfor, og han kunne ikke skjønne hvorfor de ikke hørte og så ham selv om han banket og ropte. Han skjønte heller ikke hvordan de hadde kommet seg ut.

Da ham som bodde der kom utfor huset, viste seg at han var vill. Han fant ikke fram.  Så begynte hans ferd i verden i møte med både de som ville legge kjelker i veien for ham, de som syntes han var en masete pest og plage – og de som gjorde det de kunne for å hjelpe ham.

Han som hadde vært lukket inne i huset, ble kalte jeg Kartarbeideren for han arbeidet med å utvikle kart han kunne orientere seg etter. I ulike settinger møter han Gullsnormannen som egentlig skulle hjelpe ham, men som synes Kartarbeideren var brysom og kravstor og forstyrret ham i hans arbeide med å flislegge kontorgulvet med gull. Hullisten er en annen type som vurderer folk etter om de putter runde kuler i runde hull og kuber i firkantige sådanne. Men Kartarbeideren havner også hos Den gamle mannen i det opplyste huset. Det er der han lærer å utvikle sine. Blir ting for vanskelig for Kartarbeideren, kommer låsesmedene. De låser opp de dører for eksempel Gullsnormannen låser igjen.

Da jeg var ferdig å fortelle syntes jeg fabelen ikke var ferdig.  Jeg hadde møtt mangt på livsveien, ting jeg tidligere ikke hadde kunne av forståelige grunner fortelle om.  Nå fikk dette etter hvert plass i fabelen.  Etter hvert. Jeg skrev alle mine erfaringer inn i fabelen. Fabiliserte ting kan man si. Mitt livs erfaringer fikk navn.  Men først skrev jeg som nevnt inn i fabelen alt det fantastiske som skjedde i livet, selv om vi i august 2005, da fabelen startet, fikk brev vi gruet oss for å åpne.

I denne serien er det faktisk tre bøker. Den første er Kartabeiderens viderverdigheter. Den andre er om Husjenta, hun som bodde i et hus man trodde var tomt, men som en energisk ungjente insisterte på at man måtte få åpnet. Husjenta slipper ut, og også hun drar ut i verden med sine forutsetninger. Hun er ikke vill, men har andre ting som hindrer henne.

Den tredje boka er viet emnet om hus som har vært åpne, men som plutselig lukker seg om den som bor der.

Da jeg leste disse bøkene, fikk jeg nesten sjokk. Hadde jeg virkelig skrevet dette? Ikke ordene, mener jeg men laget den settinga om hva kartarbeideren og Husjenta opplevde. 

Så kommer jeg til mitt sjokk, mitt spørsmålstegn, mitt alt. Etter triologien om Kartabeideren skrev jeg tre novellesamlinger og en barnebok. Den siste kom ut i 2012. Siste ganger jeg skrev noe kreativt var de to rundene da Greg på Family Hope ga meg som program å skrive historie til enkelte deler av olfactory-programmet. Siste gang tror jeg var i 2014Deretter aner jeg ikke hva jeg skal skrive om og den kreativiteten jeg møter i mine utgivelser – hvor i all verden er det blitt av den?

I sin tid tok vi en hjernetest hos nevropsykolog Oddrun Flatabø uten å fortelle noe om oss og meg. I testen beskrev hun en voldsom kreativitet. Det var ikke uventet, men hvor er denne kreativiteten i dag? Kan man bruke opp slikt. Hvis ja, nifst. Kan man hvis man har et aktivt språksenter bruke opp språket? Nei, selvsagt ikke. I dag sier man det Glenn Doman sa: Hjernene vokser ved bruk. Altså skulle den kreative delen av meg ha vokst. Men hvor er den? Er det giddaløyse av meg?

domantrener

Senere leste jeg  Huset i mørkret av Tarjei Vesaas. Vesaas fabiliserer krigen 1940-45 og hvordan de enkelte grupper forholder seg til de uinviterte gjestene av den gang. Jeg vet ikke om fablisere er et norsk ord, men jeg bruker det. Det er dekkende. Vesaas hadde fablisert krigen… Jeg fabliserte hjerneskade.

Etter at jeg ble ferdig med denne bloggen, prøvde jeg å skrive noe, hva som helst, som kunne gi meg omså en liten smak av den følelsen det er å skape noe kreativt. Det gikk ikke.

Så jeg må si som Luther: Her sitter jeg og kan ikke annet. Vel, egentlig sa Luther: Her STÅR jeg og kan ikke annet.