Hva er ferie?

Ja ja og akk a meg. Så sitter jeg igjen her og blogger uten å ha anna holdepunkt enn at jeg er taletrengt, og blogg er min tale, mitt vindu ut til verden. Det er ingen klar link til min situasjon og akkamei-foket selv om jeg akker meg. Jeg kok nemmelig på da jeg skrev akkameg at det fantes et folk på Hawaii som ble kalt akkamei-folket. En gang i tida, inntil for ganske nylig, hadde vi en bok om det. Men den ble et offer for Ryddis og Kastis. Heldigvis har man i dag google og kan friske opp ting der.

’’

Jeg husket nemlig bare at en gjeng fra sørligere strøk av Norge var nesten shanghaiet til Hawaii for å jobbe på plantasjer der. Forholdene var på langt nær det som var lovet dem da de dro, og de kunne sukke over sin situasjon og si akkamei.

Akkja, vi mennesker har til alle tider vært et offer for tilbud som lover mer enn de holder. Jeg trenger ikke gå lenger enn til de mailene som strømmer inn på en av mine epost-kontoer med virkelig gode tilbud på de mest utrolige felt. Lokketilbud. Noen av dem antar jeg skal lokke folk som er i nød, tilbud om refinansiering av lån og kredittkorttilbud. Noen pussige lokketilbud begynner med at jeg er kredittverdig. Noen tilbyr ekteskap eller løselig forhold.

Nå har jeg aldri lest de hvorfor de finner det nødvendig å maile meg dette. Mailene går rett i søpla. Jeg holder det ikke for usannsynlig at noen gode tilbud går rett i søpla.

Nå skal jeg være forsiktig med å kaste stein når jeg sitter i glasshus. Jeg er nemlig ganske god på å lokke til meg ting – vel, ikke ting i fysisk betydning. Mer av typen jeg trenger en tur til Harstad  - uten at jeg egentlig trenger det. Noen ganger henger jeg på et lokketilbud hva Harstad angår.

Noen ganger er jeg blitt lokket utpå. Jeg husker da jeg begynte å faslitere og Miki på Domaninstituttet sa vi skulle legge inn på data det jeg skrev og bruke det som grunnlag for et program jeg fikk om å redigere ting. En annen på Domaninstituttet, jeg tror det var Janet Doman, antydet at da var det nesten grunnlag for en bok. Jeg husker ennå i dag hvor stresset jeg var da boka Jeg er fri lå i trykk. Jeg angret på at jeg hadde latt meg lokke til å gjøre dette. Det ble den omtalte riimiin ramiin-følelsen.

Maaange dager senere

Sommermodus har satt inn her for fullt, og med den en følelse av at man skal ligge henslengt i en sengestol ved Middelhavet – et eller annet sted i det landet som kalles Syden. Men slik er det ikke. Modus har kollidert med virkeligheten, og ikke vet jeg hvordan det blir med ferie i år. Ok, jeg teller ikke som ferie at vi var 4 dager i Tromsø da Aslak Piera ble født. Det var noe annet. Ja, også var vi jo på Mallorca og tok ABM. Ei heller er det ferie å reise til Danmark på Family Hope og ABM. De usle 4 dagene vi tar i forbindelse med Markomeannu er heller ikke ferie. Det er hyggelig mas. Dagene i Lofoten rundt 17. mai teller heller ikke som ferie. Ferie er Syden. Det har jeg grundig lært – jeg vet ikke hvor, men jeg har lært det. Det å avlære ting er vanskelig. Det vet enhver som prøver å bli kvitt en uvane som røyking, plukke seg i nesen, skralle ut et nys og lignende. Habits are ironshirts.

Så er det de enkle livsfilosofier som sier at ferie er å gjøre noe annet. Det er tull. Jeg innser at jeg har gjort mye annet, men regner det ikke som ferie. Språket mangler ord på å gjøre annet dilldall enn det vanlige dilldallet. Ferie er ikke rett ord.

Nå skal jeg ikke sutre og pipe mer. Om noen dager stenger vi Instituttet- Det er Markomeannu. Deretter reiser vi til Danmark på FHC og ABM før vi kommer heim til en hektisk uke (mammas utsagn) før min 40-årsdag.

Vi høres.

domantrener

En tid for alt

Er det Bibelen eller John F. Kennedy som står bak talemåten: Det er en tid for alt/Alt har sin tid.

Fredag kom Aslak Piera til verden, og alt gikk inn i en ny tid.

domantrener

...litterær ufo...

Det er nylig kommet ut bok 2 i serien Sápmi i ord och bild.

Der finner jeg meg igjen

##########################

2014Hervieu – omsett og litt omarbeidd versjon ved Tove Bakke

Hélène Hervieus føreord til den franske utgåva av Magne Skåden:”Un jour la montagne s´est deplacée”, Les Impressions Nouvelles 2013 – norsk tittel: ”Jeg er ikke en fjellklatrer”, Skániid girje 2008.

Det er ei røyst som kjem langt, langt borte frå. Ein litterær UFO.

For det første rent geografisk, ettersom eg som skriv dette bur i Paris og forfattaren nær ein fjord i Norge, i bygda Planterhaug (nordsamisk: Lántdievvá) nord for 68 breiddegrad ein stad, mellom Lofoten og Narvik. Deretter fordi denne mannen som gjerne kallar seg sjølv Robocop og har tatt domantrener som mellomnamn, kom til skrivekunsten så seint som i 2005. Då språket -- vi kunne seie tunga hans -- på denne måten vart slept fri, byrja han straks å snakke om det å vere innestengd, og om hus der han skreik utan at nokon høyrde. Magne Skåden lir av hjerneskadar. Men som han sjølv seier, med ein humoristisk vri: ”Eg har eit mentalt handikap, men eg er intelligent.”

            La oss gå litt tilbake.

            På bokmessa Salon du livre Paris våren 2011 var nordiske forfattarar  æresgjester, og eit av mine oppdrag i den samanhangen var å oversette ein del tekstar som skulle gi eit gløtt inn i den samiske samtidslitteraturen. I Frankrike er denne folkegruppa lite kjend, og enno gjerne kalla Les lapons. Derfor trongst det litt ekstra og oppdatert innføring om dette folket på Nordkalotten som er spreidd i fleire nordiske land – Norge, Sverige, Finland og ein del av Russland. Her konsentrerer eg meg naturleg nok om dei norske samane. Somme lever som nomadar med reinsflokken sin, men svært mange har etterkvart valt å bli bufaste, ved sjøen eller i innlandet. Dei mest kjende større busettingane i Nord-Norge er, utanom Tromsø, Kautokeino og Karasjok. Men det er også slik at Oslo er den største ”samiske” byen i Norge. Norske samar har eige parlament og eigne radio- og fjernsynssendingar på samisk.

            Samefolket er ein minoritet med eige språk av finsk-ugrisk opphav, men med fleire lokale variantar. Ein del forfattarar har likevel valt å skrive på norsk, og dermed kunne nå eit publikum også utanfor sitt eige språksamfunn. Blant prosateksane og dikta eg fekk tilsende, stort sett på det jamne litterært sett, skulle eg oppdage fire noveller av ein heilt ukjend forfattar, Magne Skåden, og eg blei raskt både forfjamsa og uroleg av det eg las -- og fengsla.

            Utanom fornamnet som fortalde meg at det var ein mann, visste eg ingen ting om dette menneskeet. Alder? Bakgrunn? Trass i at eg hadde store vanskar med å oversette den svært eigenarta prosaen hans, som bevegar seg framover i sirkel på sirkel som ringar i vatnet, eller i spiralform, merka eg at eg dykka ned i eit univers eg ikkje hadde nøklane til og som eg måtte oppfatte litt om senn. Språket er presist, inntrengande, einvist, med ein struktur som til tider følgjer tradisjonell forteljeform, men også med gjentakingar som om eit ord kan brukast om att og om att utan å få svekka innhaldet. Han som skriv har ein heilt eigen måte å nærme seg og bruke språket på, ein stad mellom tvil, begeistring og undersøking, som forvirrar og fascinerer den som les.

            Magne Skåden og eg avtaler møte i Paris til bokmessa, og eg kan knapt vente med å få ansikt og røyst på denne forfattaren som eg skal vere tolk for på fleire arrangement. Ein ting var sjokket i møtet med tekstane, det er også eit sjokk å møte mennesket Magne: Han har fysikk som ein tenåring, som ein stor gutunge, men så er det dette gjennomtrengande blikket, som kunne tilhøyre ein stor sjakkspelar.  Norge har allereie ein sjakkmeister i unge Magnus Carlsen; kan dei to vere gjorde av same stoff? Faktisk har Magne Skåden har store vanskar med å samle det blikket. Han har store vanskar med å røre seg, har ukontrollerte gestar og kan ikkje snakke anna enn via tredjeperson (far, mor, personleg assistent) som han gir signal ved trykk i handa – ein slags kode som så blir overført til papir. Eg er med eitt hamna i science fiction-land.

            Men smått om senn fell puslespelbrikkene på plass.

Magne er fødd i 1977 og er nummer to av tre søsken. Den eldste er den kjende lyrikaren Sigbjørn Skåden, (nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2007, gjest på Marché de la Poésie i Paris mai 2011), faren er bibliotekar og las mykje for barna i oppveksten, mora og den yngre søster samlar inn og redigerer samisk tradisjonsmateriale. Ein kan godt seie at Magne har bada i litteratur sidan han var liten. Så han skil seg ikkje ut frå resten av familien, påpeiker han muntert, ”iallfall ikkje når det er snakk om litteratur”. ”Vi bur i ein skog, det er vi og ein elg. Sjølv elskar eg pulserande storbyliv, og kunne godt tenkje meg å bu i ein storby med alt den har å by på. Men kjem eg til å flytte til by og bu der aleine? Nei, ikkje enno. Kanskje aldri. Eg veit ikkje. Inntil vidare trivst eg godt med å bu saman med dei eg bur med.”

            Denne unge mannen har vakse opp i ein samisk tradisjon der det er heilt vanleg å fortelje historier. Dei har han høyrt mykje av i barndommen, fortel han, dei har som oftast ein moral eller er oppdragande på andre måtar.”. Han likte å leike seg med forteljingane,  tenkje vidare, vri og vende på dei i hovudet, ”ta opp igjen tråden der forteljaren stogga. Dette har gitt farge til skrivinga mi. Når eg skriv, kjennest det ofte som lesaren sit framfor meg, lyttar og følgjer meg, og tar over når eg stansar, slik eg sjølv gjorde med historiene eg høyrde da eg var liten.” Dette bildet, denne tanken om ein tekst som ikkje endar er kjerna i det han skriv, og kanskje det vakraste uttrykket for desse bortgøymde orda som ingen eller ingenting heretter kan få til å teie.

            Sine første ord fekk han ”klort ned” 23. april 2005. ”Det sprang fram ut frå sterk trong. Snøen var nesten borte og naboen hadde lovd meg ein tur i snøscooteren, og det gjekk opp for meg at han hadde gløymt heile greia. Kva skulle eg gjere for å minne han på det? Da greidde eg rett og slett å bruke den metoden eg var lært opp i – Domanmetoden – og fekk sagt at vi måtte få tatt den turen, det hadde eg så lyst til.” Dei første orda hans var altså fødde av frustrasjon, av at han nekta å innsjå at at lovnaden han hadde fått, ikkje kom til å bli halden. Liknar ikkje dette, i kortform, på historia og tragedien til samefolket fram gjennom tidene? Ord som uttrykker eit sterkt ønske, ord som også krev sin rett, sin rettferdige del. Orda vart for Magne alfa og omega i ei ny verd der han kunne kommunisere med dei andre: livet oppsummert, komprimert i ei lita rad med teikn. Som ein åre av så kostbart metall at du ikkje vil risikere å tømme den. Det akutte behovet hans for eit språk forvandla seg til eit akutt behov for liv.

            Etterkvart kjem fire bøker som  fortel om erfaringane hans på Domaninstituttet i Philadelphia (The Institutes for the Achievement of Human Potential), og om kampen med det norske helsevesenet for å få godkjent dei gode resultata av den spesielle treninga han følgjer: Jeg er fri! (2006), Jeg hadde en underlig drøm! (2007), I mine drømmer åpnes hus! (2008),  Hør verden: Lukkede hus er ikke tomme hus! (2010). Men så inviterer Forfatterlaget i Harstad, der Magne Skåden er medlem, han til å delta med nyskriven tekst i ein antologi. Forteljinga ”Jeg er ikke en  fjellklatrer” blir  starten på samlinga med same tittel (2008), som er skriven i ein raptus før den brått sluttar: ”Eg kjende at eg var ferdig, sjølv om eg ikkje var ferdig. Å skrive meir vart som å klemme vatn ut av ein stein.”

            Denne samlinga vart lagd merke til, Universitetet i Tromsø (det nordlegaste i verda), har tittelen i lista over bøker til samiskstudiet, under kategorien ”samisk litteratur på norsk”. (Magne Skåden skriv på norsk, men bøkene er omsette til samisk, og han kan sjølv samisk – og fleire andre språk.) Etter den følgde to bøker til hakk i hæl, den eine vil eg karakterisere som ein indirekte hyllest til den franske surrealistrørsla Oulipo (som han aldri har høyrt om): Gi meg fem ord (2011), den andre som ein underfundig, humoristisk refleksjon med diabolsk snert: Før Fanden får sko på beina - og andre djevelske historier (2011). Begge  bøkene målber eit ønskje om å gi dette mennesket og riket hans ei anna verkelegheit og ein annan rolle. Han har også skrive ei barnebok om hjerneskadar, TomArent har hjerneskade (2012). Det skulle ta han fleire år å finne rette måten å gå inn stoffet på og formidle det for unge lesarar.

Magne Skåden er ikkje snakkesalig – med god grunn. Han har for stor respekt for orda til å banalisere dei og smørje dei utover sidene. Sjølv snakkar han om ein ”flow” som i poesislam, han nøler heller ikkje med å finne på ord etter behov, ord som kan skildre hans verkelegheit, hans måte å sjå verda på. Forfattaren har gått inn i ein slags moralsk avtale eller pakt med språket sitt. Han behandlar det som eit edelt materiale som ein må la få leve, om det blir tvungent og unaturleg, må skrivinga gjerast i samråd, skrivaren og det skrivne må bli einige. Det er prisen for å få til harmoni i hans verd. Sjølv definerer han seg slik: ”Eg har vore ein observatør i livet, og er framleis det. Hjerneskaden har gitt meg ein utsjånad som gjer at det er lett å tru at eg ikkje er her, ikkje er med, og folk har stundom snakka og oppført seg på ein måte dei aldri ville gjort om det var andre personar til stades. Eg har hatt rikeleg med tid til å sitte og observere folk i det stille, når dei ikkje forstod at dei vart sedde eller høyrde.” Forteljingane hans gir oss adgang til dette bakvende teatret, der den som ser går i eitt med kulissane …

Dei aller, aller viktigaste grunnane til at Magne Skåden gjekk til litteraturen, var det tvingande behovet for sjølv å få eit ansikt mot verda, og gi hjerneskaden same ansiktet – egoistiske grunnar, som han seier det, men ”ein egoisme for mitt og andres beste”. Det er eit gjennomgangstema hos han, denne forestillinga om eg-identiteten og den andre, dei andre.

Magne Skådens arbeid står for meg som rått, uslepe, som i Dubuffets art brut, ein kunst som er spontan, utan intellektuelle pretensjonar, som hentar materiale djupt i menneskepsyken. Ei skrift som spring ut av eit indre trykk – eit av dei viktigaste råda Rilke gir i Brev til ein ung diktar. Hos Magne Skåden bevegar tanken seg nesten geometrisk, i labyrintar. Denne samiske forfattaren meistrar ein geografi, eit romleg landskap som ligg utanfor vår rekkjevidd.

Lesaren følgjer steg for steg ein tanke som rører seg i ei verd der sanseinntrykka ofte er deformerte, groteske eller skremmande. Forfattaren drar oss også med inn i eit landskap der så vel stein som stjerner er teikn, som i samisk tradisjon. Er vi framleis i stand til å tolke dei?

La deg rive med av denne spesielle skrivestilen, dette metafysiske universet der det absurde møter eksistensielle spørsmål vi stiller oss, alle: Kven er eg? Korleis skal det gå med meg? Kor er grensa mellom verkelegheit og fantasi? Kan ein nokon gong sleppe unna sitt menneskelege lodd? Kva meining skal eg legge i det eg oppfattar rundt meg? Finst det andre realitetar enn denne? Som Magne Skåden oppsummerer det, på si skarpe og audmjuke vis: ”Eg er ingen Ibsen med sitt ”Jeg spørger kun, mit lod er ei at svare”. Eg spør ikkje heller. Eg nøyer meg med å vise fram: Vise fram verda frå alle vinklar, vinklar som gir folk noko å tenkje på og -- kven veit --, som også opnar veg til sjølvgransking. Dette er utviklingar og bitar av eit liv som ikkje har vore heilt det som det kunne ha vore.” For å seie det mildt! Du kan ikkje anna enn å beundre slik uvanleg mental styrke. Ein moralsk styrke som gjer denne kunstnaren til ein stor ambassadør for samefolket.

For meg som har hatt den store gleda å oppdage desse tekstane, denne boka som står der vegar kryssar kvarandre, er dette ei bok som ikkje kan plasserast i sjanger, som har jordkrafta til sjamanane frå Det høge nord, og som minner oss – enda ein gong -  om at litteratur er synonymt med fridom.

”Kva gir det meg å skrive og utgi bøker?

Kva gir det eit menneske å puste inn oksygen?

Det held ein i live.”

                                                                                  Hélène Hervieu

                                                                       (Paris, 27. Desember[B1]  2012)

Kajsa Andersson kajsa_andersson2001@yahoo.se

Baksidetekst frå bok av han, sjølpresentasjon:

Jeg er Magne domantrener Skåden. I 27 år har jeg vært fange inne i meg sjøl. Nå er jeg endelig fri. Det måtte et amerikansk institutt til for å slippe meg ut. Ta for deg et hvert normalt, intelligent menneske: Og ta fra vedkommende samsynet, slik at han ikke fester øynene når han ser på deg, og du tror han har tomme øyne Ta så fra ham stemmen, og du tror han ikke har noe å si Og ta motorikken fra ham Gi ham autistiske trekk som skjuler følelser og gir et annet reaksjonsmønster Ta fra ham en del taktile muligheter, og du tror at han ikke føler noe Da har dere meg. Det kan se ut som jeg gir faen i verden omkring meg. Det er ikke rett. Jeg ser og betrakter verden rundt meg. Jeg tenker, føler, ler og gråter, selv om de autistiske trekkene skjuler eller vrenger de uttrykk dere ser. Domaninstituttet i Philadelphia gav meg muligheten til å vise hvem jeg egentlig er. De har i 50 år bygget opp en unik kompetanse på hjerneskade. Jeg har nå blitt domantrener av yrke, jeg trener og følger et spesielt program. Jeg vet at mange fagfolk i Norge sier domantrening er verdiløs, men de fagfolka har jammen ikke spurt slike som meg om det! Mitt liv har blitt drastisk endret. Jeg tror ikke jeg er den eneste som er fanget i meg sjøl. Derfor vil jeg fortelle min historie

           

---

 [B1]Fjerne dette, i og med dei endringane som eg har gjort? Ho visste ikkje da at barneboka var kommen ut, for eksempel

I skogen skal det være fest

eg har de siste månedene hatt mitt høyst personlige problem å tumle med. Jeg blir jo 40 år i august. Det er rundt tall. Jeg antar det er nullen som gjør det rundt. Da reiser det seg et spørsmål. Feire? Ikke feire? Reise bort på dagen? Hvis feire – hvor og hvordan?

Jeg fyller år en søndag og kan tenke meg å ha åpent hus lørdag og søndag - 26. og 27. august. Jeg catrer maten utenom de obligatoriske klappakakene, og jeg håper at noen finner veien hit.
Årsaken til at jeg har spredt det på to dager, er at jeg så hvor godt det fungerte å gjøre det slik da pappa feiret 70 år. Folk kom i løpet av hele dagen og det var aldri så mange i gangen at man ikke rakk å prate med folk. I mitt tilfelle er det jo slik at blant mange er det vanskelig for meg å komme til orde, men der det få er i gangen er det lettere. Og jeg liker jo å prate med folk i ro, så mitt ønske er gode, gjerne litt dype samtaler.

Ja så var det dette med gaver da? Jeg må tilstå at jeg liker å få gaver. En kort tale er en flott gave, særlig om den er nedskrevet. Men det er ikke gavene som gjør at jeg gjerne ser deg her.

Velkommen!
*********************************************************************

Lean maŋimus mánut dáistalan iežan hui persovnnalaš čuolmma. Mon hal deavddán 40 jagi borgemánus. Lea jorbes lohku. Nolla dat hal árvideamis logu jorbe. De boahtá akta gažaldat. Ávvudit? Diktit leahkit? Vuolgit mátkái riegádanbeaivvis? Ja jus galgá ávvudit - gonnes ja goktes? 

Muhtun sotnabeaivvi deavddán jagi ja mus livččii miella leat rabas viessu lávvardaga ja sotnabeaivvi borgemánu 26.-27. beivviid. Diŋgon biepmu, earret geatnegahtton siiddareiden seahttagáhkkuid, ja sávan muhtumat deivet deike. Sivvan ahte lean mearridan guokte beaivvi ávvudit, lea ahte oidnen man buoragit doaimmai dalle go áhčči devddii 70 jagi. Olbmot bohte
beaivvi miehtá ja eai lean goassege nu galle olbmo aktanaga ahte ii ollen olbmuiguin hoallat. Munnje lea hal nu ahte ahte go lean stuorra joavkkus lea váttis gámnat sátnevuoru, muhto jus lean smávva joavkkus gal lea álkit. Ja mon han liikon ráfis olbmuiguin hoallat, nu ahte mu sávaldat livčče buorit ja vel veahá čiekŋalis hoalat.

Ja maid de attáldagaiguin? Ferten dobddastit ahte liikon oažžut attáldagaid. Unna sárdni lea fiinna attáldat, earenoamážit jus lea vel čállon. Muhto ii hal leat attáldagaid dihte ahte bovden du boahtit.

Buoragit boahtin!

Bárti Sam

Jeg vet ikke helt hvordan å legge an denne bloggen.

Årsaken til denne vurderingen er anfektelser jeg har ved denne bloggen. Jeg har nemlig lyst til å være en trilliontedel Knausgård og hive de nærmeste ut i eteren, Vel, ok, jeg vet jeg gjør det ofte, men da spissformulerer jeg det så til de grader at rota er kanskje e1 %. Denne gangen har jeg tenkt å formidle den skjære sannhet.

Jeg har arvet pappa i en del, deriblant at det vokser hår her og der. Mamma og Anka har vært så nøye med å stusse denne litt uønskede hårveksten. I går på en fredelig søndags morgen sa mamma at nå måtte det klippes nesehår, og hun hentet spesialklipperen. Jada, jada, jeg var blitt spurt om jeg ville ta det nå, og jada, jada, jeg sa ja selvfølgelig. Så langt var alt vel. Hvem vil vel gå rundt som Barte Sam selv om det sies at nesehår er viktig. Det skal stoppe innvandring av bakterier. Det stod ikke spesifisert om det gjelder nesehårene som stikker ut av nesen også. Ikke vet jeg om Barte Sam er så mye friskere enn andre.

Dette med verdien av hår sånn rent helsemessig er oppskrytt. I dag ser man en masse blanke skaller. Er de mer syke enn andre? Hvis hodehår har en funksjon da? Se bare på pappa. Sunn og sprek – og skallet. Slik kan jeg fortsætte.

Men så er saken at ting ikke alltid er så enkelt å takle. Dessuten er noen gamle vaner og uvaner sementerte selv om sementen er brutt opp mange steder. I tillegg kommer en del uttrykk hjerneskaden gir, fysiske uttrykk. Dessverre er det også slik at Janet Doman i en forelesning tok opp at 95 prosent av unotene til hjerneskadde ikke kommer av hjerneskaden, men av at hjerneskadde har fått lov til å utvikle dem.

Dette er bakteppet da nesehår skulle klippes. Da den surrende klipperen nærmet seg min nese, nektet hodet å holde seg i ro og kom dessverre til å bøye seg unne – ved hvert forsøk. Til slutt sa nesehårklippemaskinisten at ho orka ikke flere forsøk. Jeg fikk heller verre Barte-Sam. Som jeg ble, men sur som jeg også ble, lovte jeg henne en blogg på dette, og her er den.

domantrener

PS: Pappa sine nesehår drukner opp i all skejeggvekst og vises ikke. Jeg har derfor bare et par opsjoner:

1. Ha nesehår

2. La skjegget gro

3. Bite i det sure eplet og la meg beskjære inn i ytterste nesebor

4. Kalle meg Bárti Sam. Det er sus over det

...men de gikk ikke i seierstoget...

Vi lytter for tida på en meget innholdsrik bok både av volum og temaer. En sjøens helt. Skytteren av Michelet. Hovedtemaet er krigsseilernes situasjon.  I seg sjøl både nifst og interessant. Krigsseilerne var sjøfolk som i krigstid utøvde militære funksjoner uten å stå under militær beskyttelse. De var sjøfolk som gjorde jobben sin i en meget risikofylt tid.

For norske sjøfolk begynte krigen i 1939 mens gjennomsnitts –nordmannen trodde på nedrustning. Ikke bare gjennormsnitts-nordmannen,  også våre styrende sov godt – de fleste – i 1939, mens sjøfolk gikk i krigsfrakt. Så våknet vi andre etter 9. april 1940, og 22. april la den norske regjeringa beslag på handelsflåten, dannet rederiet NORTRASHIP, verdens største rederi med over tusen skip og 35 000 sjøfolk, satte Øyvind Lorentsen til sjøfartsdirektør, opprettet kontorer i London og New York --- og senket hyrene til norske sjøfolk!  Øivind Lorentsen fikk etter krigen en ekstra bonus da han fikk giftet en sønn inn i kongefamilien – hvis det var noe bonus.

Norske sjøfolk hadde i 1939 fått forhandlet seg et krigsrisiko-tillegg til lønna. Så er saken at britiske sjømenn hadde lavere lønner, og for jamnstille sjømenn ble norske hyrer senket. Denne nedgangen i lønna ble avsatt på et fond NORTRASHIP opprettet, sjøfolka skulle få overskuddet, restlønna tilbake etter krigen - det de hadde betalt inn på fondet.

I 1945 ved krigsslutt var fondet på 4,5 milliarder 1945 kroner.

Så kommer freden. Gutta skauen og gutta fra Vestkanten marsjerer som symbol på norsk innsats under krigen. Krigsseilerne er ikke der. De er spredt rundt på alle hav. Krigen var for øvrig ikke slutt for dem før Japan kapitulerte. Partisanene er heller ikke der. De blir offer for den Sovjet-frykten som nå eksploderer. De tyske slagskipene Tirpitz og Scharnhost ble senket i nord etter omfattende spaning og videreformidling om deres bevegelser. Har ikke sett det på hjemmefrontens CV.

Både redere og sjøfolk fremmer i 1945 krav om erstatning. Rederne for tap av skip, sjøfolk på tap av hyre. Rederne får full kompensasjon pluss at regjeringa stiller valuta til rådighet så næringa kan vokse, noe den gjør. Sjøfolk da? De blir framstilt som småkjeltringer som prøver å lure til seg noe. De nektes innsyn i NORTRASHIPS regnskaper og går til sak i 1948, taper den, anker til Høyesterett. Da har stortinget gjort Nortraships fond om til et hemmelig fond. Ennå i dag tror noen det er saltet ned i Sveits. I 1954 taper sjøfolk i retten. De anker til høyesterett.  Høyesterett støttet ikke sjømennene. Tvert om er deres behandling nifs arrogant. Jeg får en følelse av at vi her oppe må støtte hverandre mot mobben der nede.

Sjøfolk hadde noen rakryggede støttespillere i Stortinget. Claudia Olsen fra høyre (ingen hvem som helst), Emil Løvlien fra NKP (heller ingen hvem som helst). Men de store landsfedrene i Arbeiderpartiet var ikke krigsseilernes fedre. I deres historie er at Kong Haakon også var arbeidernes konge, Men de var ikke krigsseilernes regjering.  Hvem har sagt: Gi et undertrykk folk makt, og de blir undertrykkere. Kua har glemt at den var kalv.

I 1972 bevilget Stortinget en ex-gratia sum til krigsseilerne. Den satt nok langt inne.

Så kan man til slutt skue over landegrensen til Danmark. Også danske sjøfolk fikk reduserte hyrer under krigen og redelig oppgjør etter krigen. Er det fordi danske skip under krigen var beslaglagt av britene?

Ser vi videre over Nordsjøen til England: den britiske admiral Dickens uttalte i 1941 på BBC: Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten kunne vi like godt bedt Hitler om hans betingelser.  Jeg antar vår londonregjering ikke lyttet på BBC.

Og videre til Tyskland. Da muren falt ble østeuropeiske stater tvunget til å tilbakeføre eiendommer til rettsmessige eiere som hadde blitt fratatt sine eiendommer av staten, helt tilbake til før krigen. Sier google. Vet ikke om det stemmer. Ble ikke tyskere tvunget ut av Gdansk etter krigen?

I 2016 får man krigsseilerregisteret. Partisanmuseet ble opprettet i 2000 som et samarbeid mellom Vardø museum og befolkningen på Kiberg. Hjemmefrontmuseet ble opprettet i 1970 og ligger under forsvarsmuseet på Akershus Festning. Hvilke signaler gi dette?

I 2013 ba daværende forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen på vegne av staten krigsseilerne om unnskyldning, Hennes innlegg er vel verd å lese.

http://www.dagbladet.no/kultur/krigsseilerne---den-vanskelige-historien/60223431

domantrener

Lavere lønn, større risiko, underkjenning av innsats, problemer etter krigen