Hva er seriøsitet

Det gikk fort. Før fanden fikk snørt på seg komogene, hadde omsetninga av hesteskit tatt av. Sånn er det bare. Man sitter på naturressurser i store mengder. Jeg har ikke engang rukket å omsøke et forprosjekt.

Ellers er jeg litt søkende til hvordan jeg skal gjøre ting – det vil si: Jeg skriver på en sak til årbok for Skånland, og her kommer min tvil inn. Skal jeg leke fagmann og sette fotnoter og henvisninger gjennom artikkelen? Det ser jeg jo at mange gjør. Det synes som om dette er tegn på seriøsitet, at man alltid viser til andre. Et eksempel: Jeg vet uten at jeg trenger henvise til en kilde hvem Jon Andersen Svonni er. Litt har jeg lest her og der, litt har jeg hørt. Skal jeg være ærlig virker disse fotnotene som å ta på seg både belte og bukseseler - helgardere seg. Når jeg viser til en fotnote skyver jeg skylda over på den jeg angir i fotnoten. Likevel synes det som om tendensen er dess flere fotnoter og henvisninger dess bedre.

Jeg så et intervju med Arthur Arntzen. Ikke med Oluf. Arntzen var jo representant for Venstre i Tromsø bystyre. Han sa at det kunne virke som om humor ikke hadde plass i politikken og at man om man som han spøkte, var man ikke en helt seriøs politiker.

I helga har jeg fått luftet snøscooteren en del. Emma Margret og Ronald var heime og de hentet snøscooteren fra garasjen heime hos oss.