I blant må man ta høyde for at ting tar tid

Ting tar tid.
I blant må man ta høyde for det.
Nå har vi i snart fem måneder bodd i besteforeldrehuset, og vi ser ennå ikke et hus klart for oss. Prosessen er i gang, men noen syns den er så gudsjammerlig treg. Vi hare det bra her, det er ikke det som er saken. Det tar tid å bo seg inn – dette med at ting skal finn sin plass og man skal ha det sånn omtrent funksjonelt hva mat, klær, søvn og diverse anna (ABR og ABM utstyr) angår. Men jeg synes vi innvendig har bodd oss til. Vi har kjøpt noe, lånt noe og fått noe og er vel forsynt. Det er slutt på å lyde som duene på Palma, korr, korr, korr. Korr e .. ? Veit du korr….?

Så bærer det mot vår - og vi er jo vant med å spise ute, kunne gå fra kjøkkenet og ut for å spise. Det er satt som et ønske for det nye huset, dette med at det skal være lettvint å spise ute.. Vi har så smått begynt å ordne oss til uteliv her også. Har flyttet hit et stort utebord vi har og har tatt noen campingstoler vi hadde i stabburet hit. Jeg er spent på hva som vokser rundt her, for heime begynte sesongen med gress i maten ganske tidlig. Løvetann antar jeg det er mer enn nok av og likeså diverse anna.

Vi har gjort klar ATV-en, og jeg må si hasta la vista, for papp insisterer på en tur ut for å lade batteriene. Heldigvis er utedresser blant de ting vi har fått på plass, og jeg har kjøpt ulltøy, så jeg skal nok overleve.

Søndag kveld.
Vane er en merkelig sak.
Hvis man er vant å sove i en jevn dur eller at noe skjer, er det gjerne slik at når det er borte, er det rart. Om kveldene har vi et ABR-program som skal vare om natta. Vi wrapper føttene. Det er et sinnrikt system av linninger, små myke egg, skum og yogamatter. Dette gir trykk og mottrykk i føttene ved hver minste bevegelse. I tillegg setter vi en ABR-maskin med fire blærer mot deler av dette, og det trykker og slipper i en jevn dur i løpet av natta. Det er nok dette som har gjort endringer i fotbladene. Da vi etter brannen kom til Blatchford ortopediske i Harstad for å få nye sko og fotsenger til meg, mente de at vi kunne bruke malen fra året før. Det var laget etter et røngtenbilde tatt da. Men vi bad dem ta et nytt – som de gjorde – og der fikk vi se effekten av wrapping og ABR-maskin. Fotbladene hadde endret seg til det bedre, og det skulle ikke skje med noen over 40 år. Tvert om. De hadde ikke sett det før.
Tilbake til summinga. denne ABR-maskinen surrer og surrer i en jevn skiftende dur. Den skifter i rytme og trykk. Men jeg sover som en stein med den og trykk mot føttene. Lørdager wrapper vi ikke, så i natt har jeg sovet som FF – folk flest. Men jeg sover ikke bedre av det. I køyesenga over meg sover pappa og i bestemor sin seng sover mamma. Hennes Cpap durer jevnt.

domantrener

Mandag kveld
Jeg må bare få ekspedert denne bloggen i dag, for det nærmer seg at det ikke blir tid til blogging på noen dager. Noen her i huset er invitert til Kongen og sleper føttene etter seg til Oslo, mens en annen her i huset som er invitert som følge, trør lett og greit sørover. Den tredje her i huset er nissen på lasset og drar med, og den fjerde, Vigdis, lurer på om hun kan smøye noen masker på flyet. Nå gjør nok mamma også det, hun smøyer masker ved å lese korrektur. Pappa og jeg er menn og trenger ikke mase med å alltid gjøre noe.