Det er fant som fant skal refse

Vi måtte helt plutselig ut av det blå ta en snartur til Trondheim. Det kom on the spur of the moment (heter det det?). Vi var ikke heime da vi fikk beskjed om det- i Harstad – så vi ringte til Widerøe og bestilte billetter pr telefon. Noen dager etter var vi på flyet til Trondheim. Nå er jeg slik at jeg bruker å observere ting når vi reiser. Så griper jeg fatt i det og broderer det ut. Alltid en kjerne av sannhet, men det er jo fiksjonens rett. Faktisk er det fiksjonens rett å brodere ting uten en kjerne av sannhet. Det har jeg gjort i novellene mine, men ikke i bloggene.

Altså, det begynte på Evenes da vi skulle trykke oss billetter på automaten. Ting gikk greit helt til vi var nesten ferdig og hadde meldt at vi skulle sende to kolli. Da ble vi bedt om å betale nesten 1000 kr for overvekt. Overvekt? Med våre to små kolli? Pappa gikk til skranken, for vi trodde det var feil – som det ikke var. Widerøe har begynt med billetter der man ikke har bagasje, og det var den typen billetter vi hadde fått. Merkelig at vi da vi ringte inn bestillinga ikke ble opplyst om hvilken billett det var. Men der var vi nå nesten 1000 kr fattigere og ikke så reint lite irriterte. Pappa murret at det skulle bli en stund til neste gang. Men neste gang bestiller vi nok sjøl på nett og unngår denne situasjonen.

Så skjedde det ikke noe før vi var på tur om bord og stewarden sa eplekjekt at de skulle fly oss til bedre vær. Faktisk regnet og blåste det ganske kraftig, men en ikke-nordnorsk talende steward skal ikke komme her og komme her. Det er vi sjøl som kan klage på været, ikke en sørlands-talende bajas. Mamma sa kontant at det var det fantastiske med Nord-Norge; man kan få seg en kald avriving her og der. Noen lo støttende, så det var nok ikke bare vi som ikke syntes om den eplekjekke kommentaren. Men da den samme stewarden ønsket velkommen, gjentok han dette like eplekjekt. Flyet skulle til Sandefjord via Trondheim, og i Sandefjord var det 27 grader. Da klappet en del mennesker som satt omtrent der vi satt. Senere skjønte jeg dette var en gruppe middelaldrende kvinner som hadde vært i området her på et eller annet og som nå skulle heim til Sandefjord eller «hjem til varmen» som de sa. Så fikk man de samme artige kommentarene. Man så brøytebiler på flyplassen (det var visst lovet snø) og de fotograferte og slo vitser. skrallet og lo. En av dem gledet seg til å komme «hjem til Norge».

En slik situasjon berre må frambringe refleksjoner. Jeg ble sittende å filosofere over alle oss dyr i arken. Og at en vis utvelger påså at alle gener fikk bli med, alle anlegg og alt som så utviklet seg til differente meninger.

Nå er jo vi i Nord-Norge ikke uvant med slike situasjoner selv om det blir stadig mindre av det. Det meste jeg ser på facebook kommer fra «oss sjøl», folk som har forlatt Nord-Norge av diverse årsaker jeg her ikke skal gå inn på. Noen av dem har bare forflyttet kroppen, hodet og sjela har blitt igjen her. De bruker mye spalteplass på å hetse været i nord og skamskryte været der de bor. Nesten desperat. Jeg føler at det oser landsdels-ensomhet av det. De må stadig overbevise oss (og seg sjøl?) om at de har gjort et godt valg. Andre har flyttet med kropp og sjel, og der forekommer ikke slike ting. De har bevart Nord-Norge i hjertet som stedet der de vokste opp – og de har det godt der de bor. Det merker man tydelig.

En annen sak jeg ble sittende og fundere over er hvem som kan si hva og hvor. En gang hørte jeg en talemåte fra en annen landsdel. «Det er fant som fant skal refse.» På facebook leste jeg en gang en annen variant av det. «Æ kan kalle broren min en hestkuk men det kan fan ikke du» Jeg iler til med min variant; Jeg kan spøke og vitse med foreldrene mine og omtale dem som hertinger etc, men det er det bare deres barn som kan gjøre. Dersom noen andre prøver seg på å sjikanere mine supre foreldre, skal jeg først klore ut øynene på dem og så sette gand på dem så de ikke klarer sitte på uker.


Så ankom vi Trondheim og fikk ut den lille leiebilen vi skulle ha. Pilgrimsgården var opptatt, så vi bodde på Sandmoflata bed and breakfast. Det lignet litt på dette med å bo på Ørredfiskeriet i det at mange gjestearbeidere bodde der. Vi kom altså dit søndag ettermiddag. Mandag startet tydeligvis et stort byggeprosjekt der, faktisk så hele det store området ut som en byggeplass, og veiene var enten stengt eller omdirigert. Pappa og jeg som liker å lode, lodet ut en ettermiddag og kom oss nesten ikke inn til boplassen vår. Vi kjørte rundt og så den fra flere steder før vi etter vel en halv time fant en sluse inn.

Så skulle vi heim, og den tusenlappen vi mistet på Evenes på overvektbagasje, satt i hodet. På heimtur ville det jo bli en ny tusenlapp, men den gang ei. Vi pakket og stuet og hadde DEN handbagasjen som vi sjekket inn på Værnes. I tillegg til den enorme handbagasjen, hadde vi en flaske vann som jo ikke ville gå gjennom sikkerhetskontrollen. Vi var ikke i humør til å miste en eneste krone til i det systemet, en flaske koster jo noen kroner, så vi nidrakk i sikkerhetskontrollen og fikk flaska med oss. Nå er det slik at vi har assistanse når vi reiser. De ligger i profilen. Vi pleier alltid å spørre om det er langt til utgangen, og er det ikke langt, klarer vi oss sjøl. Som vi gjorde denne gangen. Ved utgangen til Evenes parkerte vi oss og bagasjen, og jeg kunne ikke unngå å se en annen passasjer med en litt stor handbagasje. Enda en, tenkte jeg. Nå er det jo slik at folk flest drar inn på flyet kofferter, bager og poser. Det er standard. Så når jeg sier stor bagasje mener jeg stor. Mens vi satt der kom en av personalet og spurte om vi trengte hjelp til å komme oss om bord. Neida. Hun så på bagasjen og sa at de måtte tagge noe av dette og sette det inn som last. Vi ble bedt om å sette det igjen ved flytrappa - som vi gjorde. Det samme skjedde med den andre passasjeren med elefant-handbagasje. Men dette var gratis.

domantrener

PS! Lurer på om jeg skal hive på med bobledressen og hæres ut i dette helsikes været.

Hvem eier pengene?

Vi har hatt en del harde drøftinger her i huset der vi trenger hjelp utenfra. Vi er nemlig tre i huset totalt, og stillinga på drøftinga er 1-1 etter at pappa nekter å stemme. Det kan jeg forstå, for jeg hadde også nektet om det ikke var for at jeg er innblandet i saken.
Kort og greit er det slik at pappa og jeg har kjøpt oss lommebøker. Det er da rimelig og greit. Men mamma gidder ikke. Hun mener hun ikke trenger lommebok. Akkurat det er tull, for nylig kom vi en situasjon der vi trengte en del kontanter – ganske mye faktisk. Siden det var hun som den dagen dro til de mer urbane strøk med minibank, ble det også hun som tok ut penger. Så langt alt vel. Men den mobilmappa med lort hun har, har ikke plass til så mye penger. Min lommebok var nærest for handa, og pengene ble lagt der.

Så er saken at jeg nekter å utlevere pengene. Det som er i min lommebok, er mitt. Jeg støtter meg til noe jeg har lest i Bibelen, men som jeg ikke klarer finne på google – om noen sår i en annens åker, tilfaller grøden eieren. Overført ril i dag betyr det at pengene er mine. Min lommebok – mine penger. Jeg mener, Bibelen kan vel ikke ta feil? Gjør den det, faller jo grunnlaget for store deler av vår kultur. Hva skal man da tro på?

Pappa velger å avstå fra saken. Pengene er mine inntil jeg får et godt argument for noe annet.
Apropos, da jeg googlet for å finne handfast i bevis på at pengene er mine, fant jeg bare en sak fra Matteus om å så ugress i en annens åker før å ødelegge grøden. Dette er jo artig, men ikke brukbart for meg.


domantrener

Jeg skulle prøve å bestikke pappa til å stemme ved å tilby ham halvparten av det er i lommeboka. Jeg mener, halvparten er bedre enn null, ikke sant? Men så ville tilfellet at jeg spurte leder her på Tomatissenteret om dette. Var det slik at jeg eide det som var i min lommebok? Han sa klart ja. Dermed fikk jeg flertall.

Nå er jeg bare redd at noen anker dommen til Høyesterett. Det ligger en usikkerhet her. Hvem er Høyesterett? Pappa blir å nekte.

Mannen i gata, de stille i landet, den grå masse, den tause majoritet

Mandag morra blues.
Jeg må jammen google hva den stakkars jævelen mente med det. Kanskje får jeg meg en overraskelse i så måte. Kanskje var det en type som spratt opp, grep instrumentet, blåste noen strofer – endelig morra! Ikke vet jeg. Jeg kjenner ikke mer enn tittelen.

Det er mandag morgen, og den bluessangen jeg blåser er: Senga hvor er du? Jeg er så morratrøtt og lurer på hvor jeg har hentet det fra. Tidligere pleide jeg spøke med at jeg var adoptert, og hvis dette med morgenstund er gull og alt dess like ligger i genene – da er dette med adopsjon en mulighet. Pappa og mamma har helt ulike døgnrytmer enn jeg. Pappa står opp grytidlig, henter avisa, gjør ditt og datt, legger seg en dupp og står så opp omtrent samtidig med meg. Mamma står opp seinere enn pappa, men likevel faen så tidlig, og gjør ditt og datt. Sigbjørn og Emma Margret er heller ikke syvsovere selv om de ikke står opp før viss person får sko på beina. Dermed gjenstår bare jeg.

Dette gjør at jeg sitter her og prøver å se på hvilke andre felt jeg stikker meg ut. Da ser jeg bort fra hjerneskaden. Jeg har hørt at min skrivestil ikke ligner hertingene sine og at det følgelig ikke er de som skriver. Men nå antar jeg alle har sine personlige skrivestiler, så det er ikke noen fakta jeg jan bruke. Til motsetning for mine søsken har jeg lange tynne fotblader, men det finnes visttnok i mammas familie. Krøller er heller ikke noe å legge på bordet. For eksempel var farfar svært krøllete, men han klippet det visstnok alltid ned. Hva mer? Jeg liker å reise, men heller ikke det er signifikant. Tidligere likte jeg å handle i vilden sky, klær og alt mulig annet jeg ikke hadde bruk for. Der var jeg ulik foreldrene mine, men nå er jeg mer lik dem enn de sjøl er på det området. Jeg handler knapt nok det høgst nødvendige.

I går så jeg en liten snutt på TV, var det reklame mon tro?, om å spare. Det omhandlet alt man kjøpte her og der når man fylte bensin, en pølse. en flaske vann (i Norge med reint vann!), i det landet jeg har hørt omtalt som matpakkelandet fordi man ikke som svenskene har varmt måltid på skolen og bedriftskantiner her og der. Trenger man kjøpe vann og junk? Butikkene bugner av vannflasker i ulike størrelser. Følgelig er det er marked for det. Men dette hører inn i mappa «Alt jeg ikke forstår.»

Dette leder til neste sving i tråden. Jeg fikk for nesten 9 år siden et program av eminente Rumiko på Domaninstituttet. Jeg skulle lære å beregne og styre min økonomi i et halvt år. Så hengte vi på hele familien, så i det halve året styrte jeg alles økonomi. Med beinhard hand! Jeg skar bort all luksus så som den omtalte pølsa og vannet når man fyllte bensin. Matpakke og termos ble standard. Dette programmet fungerte over all forventning, for ikke bare lærte jeg å styre min egen økonomi bort fra unødig tull, men det samme skjedde med de andre to sin økonomi. Totalt sett fikk vi litt bedre råd.

Men her må jeg sette punktum, tror jeg. Egentlig skulle jeg her avrunde med noen historier fra Markebygda om både dette med å være sparsom og det med å ødsle. Det er jo ytterkantene av dette syndromet man legger merke til; de til de grader gjerrige og de som gjennom går gjennom livet med pengeboka i handa klar til bruk. Det er et tankekors at det er de aparte på venstresiden og høyresiden av alt, ytterste ytterste høyre og ytterste ytterste venstre som huskes og legges merke til på alle felt. Ikke bare på økonomi. Alle vi andre som sliter og kaver i en utvidet midte, vi blir ikke lagt merke til. De ekstremt late, de overaktive arbeidende. De meget trollete, de altfor snille. De uhyre gjerrige, de overmåte sløsete.

Dette skulle tilsi at man skulle slutte å gjøre sitt beste i det utvidede sentrum hvis man vil ha oppmerksomhet. Vi er de stille i landet, mannen i gata, vox populi, den grå masse, den tause majoritet, grasrota, grunnfjellet – vi blir omtalt og behandlet som en gruppe, ikke som enkeltindivider.