Jeg er her ennå

Nå er det krise her. Jeg har så mye inne i den kuppelen som kalles hodet og som jeg vil ha ut at jeg nå ikke skjøtter noe, verken at det er for varmt eller for travelt. Jeg har parkert meg i det drivhuset som kalles stue og skal her svette meg gjennom en del ting. At de andre to også svetter her (mamma som fasilitator og Emma Margret bak laptopen kan jeg ikke ta hensyn til. Kunsten krever sine ofringer, så også her).

Ikke vet jeg hvor i livet jeg sluttet å blogge og spissformulere ting. Men det får gå som det vil, og om jeg skulle være så uheldig og her anrøre noe jeg før har blogget om og sannheten er litt forskjellig i de to bloggene, skrives dette på kunstens alter.

For noen uker siden var vi i Bø kommune i Vesterålen på lansering av Just Qvigstads Lappiske ordbok for Kaldfjorden og Vesterålen. For å komme inn dit måtte man sluses gjennom en lang passasje i fjellet. Det fikk fram en kjapp assosiasjon til slusen som visst nok var på Spiralonga, der spedalske ble sendt inn. Men der slutter all likhet, for de spedalske hadde ingen returmulighet gjennom slusen, mens vi suste ut med adskillig færre bøker i lasten. Dessuten var det arrangementet ved lanseringa så flott og positivt at en masse assosiasjoner kom til og endte i en konklusjon om at jeg i neste liv skal slå meg til i Bø. Da vi kom dit og slustes inn gjennom tunellen, tenkte jeg at her kunne de lett lukke ute dem de ville. Det var bare å korke tunellen. Nesten som å trekke opp vindelbrua i en borg, men der slutter likheten. For Bø har en lang kystlinje der man kan komme til havveien. Det er nok ikke like lett å stoppe inntrengere der som det var i Herjangen da man ville stoppe samemisjonæren fra å legge til lands, og man samlet seg i fjæra og heiv stein. Dessuten er Bø et så vennlig område med masse aktiviteter og folk kommer dit ikke bare gjennom tunellen og havveien, de yrer ned fjellsidene også. Noen dager etter at vi var der, kom Lars Monsen med følge ned – og hvem vet om ikke dronningen også fór og trødde nedover fjellet der. Ekstra hyggelig var det at Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger også var der. Aslak Piera sjarmerte alle, og når det regner på presten, drypper det på klokkeren også. På tur til Bø spiste vi felles middag på kafe, men på tur heim var vi ikke helt i samme følge og ble enig om en kjapp pølsemiddag når vi alle kom heim. Min bil – der jeg var – stoppet for å kjøpe noen poser pølser i Sortland. Anka og mamma gikk inn på butikken og ble så lenge at pappa og jeg ikke ble overrasket da et par pakker pølser var blitt til to pappesker med diverse varer. Men vi klaget ikke, pappa og jeg. Vi var bare glad de ikke kjøpte hele butikken og vi hadde måttet ta den på slep heim.

Dagen etter kom en melding på ALTINN om at jeg hadde et brev der fra Skånland kommune. Det var byggetillatelse. Jammen kjapt gjort, men det var også det rådmannen sa da jeg var i møte med ham om saken: Det skal ikke stå i oss! Dermed organiserte pappa hele gjengen opp til den tomta der vi skal bygge, min tomt. Mitt inne i tykke bjørker, masse ulike gressorter, steiner, brennesler og anna uting. Jeg må ærlig talt si at jeg satt der og så mørkt på saken, og det trur jeg mamma også gjorde. Sigbjørn og pappa fløy rundt og påsto at den flekken der vi bredte ut presenningen og hadde som piknikbord, var sånn omtrent i stua. Jeg lurer fremdeles på hva jeg har begitt meg ut på siden jeg og gammelhuset er blitt bestevenner. Jeg kjørte jo opp dit i ATVen – deler av veien – for mamma hevdet at den gamle Jensinaveien gikk der, og det gjorde den kanskje, men hvem så den i gresset? Og av alle ting stoppet ATV-en. Ronald fikk den i gang med mye slit og jeg antar kanskje indre bannskap. Ytre hørte jeg ikke noe.

Så var det Márkomeannu, og dit dro alle unntatt den asosiale. Som vanlig fikk jeg kjøretillatelse med ATVen, og Ronald og jeg knallet fort over myra dit. Dessuten er det så avkjølende å knalle i ATVen. Den er åpen, og jeg satt i livsfriskende vind og var glad jeg ikke kjøpte en overbygd ATV. Jeg ville nemlig det skulle være forskjell på en ATV og en bil. Og det ble det jammen, for den bilen jeg har nå pleier starte når vi ønsker det, men ATVen sto i stein da vi skulle heim den kvelden. Egentlig skulle jeg blitt sur for det, men det satt enda i meg DEN følelsen etter å ha deltatt i quiz sammen med gjengen her i huset pluss to fra Karasjok, Stig Arne og Lemet Arne. Det gikk rimelig skit med oss, men det er ikke saken med quiz. Vi vant nå ialle fall en loddtrekning etterpå med glass i 3 pakker. Den ene pakken delte Stig Arne og Lemet Arne, de andre to pakkene er her i huset, og jeg sender den ene med til Tromsø. Selv om det protesteres. Det er lett å bare lure den inn i bilen deres. Den siste pakken blir pappa og min sin, og den får nok samme skjebne som mye annet: Den blir båret på loftet og stuet bort ett eller annet sted. Det loftet er blitt et skattkammer de gros, og det vil nok komme noen overraskelser fram her og der.
Men tilbake til at torsdagen. Márkomeannus første dag, var over, og ATV-en sto i stein, og vi skulle heim. Nå er jeg litt som Askeladden med de gode hjelpere, så heim kom jeg. Leif Lien suste pappa og meg heim, og Ronald og en kompis, Tommy Vesterfjeld, heiv seg over ATV-en og fant feilen. To små løse skruer der batteriet var tilkoblet.

Nå vet man jo at løse skruer her og der kan skaffe litt problem. Hvem har ikke hørt: Har du en skrue løs eller? Og ATVen hadde TO løse skruer. Men nå er den så tilskrudd og fastskrudd at den står og tripper klar for nye eventyr.

Fredagens Márkomeannu var topp. For 1) jeg hadde ikke kjør. 2) Jeg handlet i vei. 3) Jeg hadde ro i kroppen. Men noen ganger sniker han tykje seg inn og lager krøll, og jeg fant ut at jeg skulle dra heim før alt var slutt – noe jeg angret bittert på da jeg var kommet heim. Jeg ble så frustrert og irritert av det at jeg heiv i meg litt is i bare forbannelse – vel, litt og litt. Tenker man kan si litt vel mye is, selv om jeg vet at sukker kan gå rett opp i planeten dagen etter.

Noe det da også gjorde på lørdag. Da hadde jeg kjør, men heldigvis tror de fleste når de ser det at jeg smiler og er storfornøyd. Det var nemlig noen der fra Wikipedia og tok bilder av lanseringa av bøker og kom etterpå og ville ta bilde av mamma, og der satt jeg bredvid og fikk lurt meg med på bildet. Da jeg så det etterpå, så jeg bare glad og blid ut. Det er vanlig på Márkomeannu at jeg drar opp til hytta til Maren Anne og sover litt for å klare resten av eventen. Så også denne gangen, for jeg hadde gitt beskjed om at hvis jeg skulle finne på å si at jeg ville dra før alt var over, skulle ingen høre på meg. Følgelig var jeg til slutt der.

Søndagen er utblåsningsdagen. Tradisjonen er å spise pølser ved bålet i skogen sammen med gjester og de som dukket opp. Denne gangen ble det brudd siden 1) vi ikke er i skogen og 2) alle var lei pølser. Det ble bacalao under oldeforeldrenes store bjørketrær her, og heldigvis fikk vi gjester. En markosøndag uten gjester ville være hustrig. For min del sluttet middagen litt annerledes. De andre kvelte seg ned på gresset og sov middag. Jeg tenkte på senga og ville sove middag der. Det må da være måte på å være naturfolk. Alt trenger en avstemming – noe i vektskåla på den andre sida. Og der var jeg på den andre sida og gikk i seng. Aslak Piera, som hadde holdt hele huset i ånde i en uke og hadde fått hjelp til å snoke opp de som prøvde å sove litt lenger enn klokken altfor grytidlig om morgenen, hadde tatt med seg Sigrid og Sigbjørn og reist til Bishop Arnø i Stockholm. Sigbjørn skulle være lærer på et kurs der. Plutselig ble det liksom så stille i huset.

I går var det fremdeles slik man har hørt de siste dagene: Hælvettes varmt! Ikkje væranes! Emma Margret avgjorde at her måtte vi komme oss til vann, så vi stuet i bilene og fant oss et fredelig og vakkert sted ved sundet et sted. Det flødde da vi kom, og pappa og jeg satt og lot floa vaske over den ene tåa (jeg) og det var nok bading for meg. De andre påsto at det kjølte dem ned å være ute i saltvannet. Vi hadde DEN flotte middagen der, for Emma Margret og Ronald har grillutstyr klart i bilen. Om kvelden dro mamma og pappa i 70 årsdag. Det var fremdeles like hælvettes varmt og ikkje væranes, så Emma Margret og jeg tok ATVen for å kjøre og kjøle oss ned litt. Jammen var det bra hertingene ikke var her og kunne blande seg inn med alt som ikke var mulig, særlig pappa, for vi suste til Trøssemarka og prøvde oss på Fjellveien. Bommen var åpen, flere holdt på med restaurering av veien, og vi knallet oppover fjellsida og helt til postkassa ved Geitvannet. Der står mitt selebre navn nå i turboka. Man har en vippskonto for opprusting av denne veien, og nu skal jeg vippse min skjerv dit. Da vi kom heim, var de andre kommet, og da hadde vi jo allerede vært på fjellet så det var ikke noe å bråke om mer. Og apropos, det var jo kveld og den hyggelige gjengen som jobbet med veien ventet at vi skulle komme fresende tilbake før de lukket bommen. Sånn er verden. Full av flotte folk.

Det er blitt tirsdag og fremdeles hælvettes varmt og ikkje væranes, så hva nå?