Det står ikke til nekting.
Jeg sliter meg opp, og allerede da mer enn nesen er ute av dyna, merker jeg at noe ligger i lufta, noe mer enn soveromsluft. Og jada, et blikk ut gjennom vinduet bekrefter at jorda er dekket av rim. Allerede i går merket jeg det i Harstad. Asfalten hadde en flate som så uskyldig ut, men som var speilglatt. Den hadde slått is.
Det er i slutten av oktober her i Nord-Norge, og da er vinterforberedelsene i full gang om enn ikke avsluttet for alle. Her i huset pleide det før stå et stort vedskjul der garasjen i dag er, sier mamma, og potetkjelleren var full av potet for både husdyr og mennesker, pluss settepotet. I kjelleren var det også ifølge samme kilde kvarteler med bær, og tønner med salt torsk, salt uer, salte kveithau og saltet kjøtt. Talg hang til tørking. Høylåven var full av mat til dyra i tillegg til at siloene var fulle.
Og jeg tenker her jeg sitter i et elektrisk oppvarmet hus uten ansvar for at dyr og mennesker skal klare seg gjennom vinteren. Dyr har vi ikke, og butikkene er åpne nesten døgnet rundt. Likevel er litt forskjellig fra den vinteren vi nå forbereder oss til kontra den vi pleide forberede før. Nå skalker vi diverse dører. Nede i kjelleren er det en dobbeltdør ut. I dag setter vi isolasjon mellom dørene og strekker bygningsplast over. Dog legger vi en tollekniv attmed slik at det går kjapt å skjære seg ut om det skulle bli nødvendig. Det samme gjør vi med verandadøra her oppe. Vi prøver å stoppe Kong Vinters innsigen der. Vinterens potet er lagret i kjelleren sammen med en del grønnsaker. Vi hadde en liten potetåker her like ved trappa på bakkekanten. Den har forsynt oss med dagens nypotet helt til i går. Da tok pappa opp slumpen, for tele og frost meldte seg. Heime i Borkskogen hadde vi også en høst-potetåker. I den satte vi i vår ned jordskokker. De kan visstnok stå ute hele vinteren og formerer seg sjøl. Til neste år kan vi sjekke status og kanskje ta med oss noen når vi flytter til huset i Jensinaskogen.
En del av de vinterforberedelsene vi før gjorde, har vi ikke gjort i år. Vi pleide stue inn tørrmat for vinteren, bønner, linser, erter, glutenfrie produkter etc. Alt som tålte vinterlagring. Det samme med dopapir og tørkepapir. Vi stuet alt inn. Det har vi ikke gjort her. Vi hadde nok kunnet gjøre det her også, for her er tørr og god kjeller, men det ble ikke til det. Noe annet som også falt ut, var vinterlager av nødvendige urter som løvetann, brennesle etc. Det ble ikke noe med det heller. Heller ikke ble det i sommer noe av dagens urter i all mat.
Bilen er vinterskodd, og det samme er vi. Jeg har måttet slutte å gå ute i de greie sandalene jeg kjøpte i Sveits i sommer. Nå er det anna fottøy som gjelder, pluss anna uteklær. Det virker nesten usannsynlig at jeg i sommer peste i varmen og tenkte at fordelen med kulden var at man kunne kle den ut. Nå tenker jeg at fordelen med varme er at man ikke trenger all denne klær-styringa.
Våre samboere utendørs gjør tydelig også sine vinterforberedelser. Sjura fløy i går att og fram og innom den store bjørka jeg ser like utafor vinduet. Den har ikke reir der, så hva den gjorde innom bjørka vet jeg ikke. Kanskje den henter materialer til en siste vintersjekk på huset sitt. Bjørka har forresten også gjort sine vinterforberedelser og fraktet klorofyllet fra bladene ned til vinterlagring i rota. Musa har satt seg på lur bak utetrappa og er klar til å smette inn straks det er et høve.
domantrener
P.S. I hustomta mi er man nå i full gang med grunnarbeidet, og muren støpes denne uka. Takk og pris at man rakk det før vinter og tele.
Mandag samles vi til kontraktskriving mellom Tryg, Grovfjord Bygg og meg. Da kommer også Silvia fra London. Hun lager en kortfilm om min hverdag til en filmfestival. Den første delen er ferdig og har vært vist på noen filmfestivaler.
lørdag 27. oktober 2018
tirsdag 16. oktober 2018
Åre mandag morra blues
Årle mandag morra blues. Og jeg sitter nydusjet og nyfrisert og er klar til å møte entreprenør Grovfjord Bygg med deres underentreprenører for enkle ting som sjekk av punkter i huset. Hvor er kontakter og lyspunkter plassert. Vil man flytte dem? (Nei, sannsynligvis ikke). Det man heller trenger i dagens samfunn er flere punkt. For eksempel vil pappa sette inn en infrarød badstue, og den må antagelig ha jording. Vi må også ha plass til arbeidskontakt-plasser der vi skal ha arbeidsplasser.
Vi begynner etter hvert å se at vi ikke var så klare i hodet som vi trodde etter brannen. Vi ryddet kjapt opp og gjorde endringer for oss sjøl og to bedrifter, etablerte oss sjøl og disse to bedriftene her, - og begynte å se framover. Likevel, så helt klare i hodet var vi ikke. Nå kan det ha vært noen andre faktorer enn brann som har påvirket oss. Heime hadde vi ikke en smartmåler som bombarderte oss 24/7/365 med mikrobølger – sterkere enn det strømleverandører og NVE hevder. De viser til standard, den underliggende strålinga som durer jevnt og trutt. I tillegg skyter smartmåleren ut piler, stråler, og der er kroppene våre å tar imot- slik en ting i mikrobølgeovnen gjør. Dette må påvirke folk. Nå har vi i to uker levd med en smartmåler tullet inn i folie. faktisk merker jeg at ting i kroppen er litt bedre.
Det andre er den daglige dosen av løvetann og brenn-nesle som vi pleide ha i maten til nesten alle måltid – fersk om sommeren og frosset om vinteren. Det har vi ikke hatt i år. Urteplukkeren har liksom falt av lasset i år. Kanskje er det smartmåleren som har tatt energi.
domantrener
Da er vi tilbake fra møtet. Jeg sovnet på siste del av det i god formening om at de andre tok del. Så vilset jeg litt, bare litt. Men jeg brøt ikke. Det er de ting som kan skje. Vilse er ok – på en måte. Da bare må jeg gå noen runder før jeg slår meg til ro ved et møte bord. Selvsagt skulle jeg ønske jeg slapp det – men slik ar det bare ikke.
Vi begynner etter hvert å se at vi ikke var så klare i hodet som vi trodde etter brannen. Vi ryddet kjapt opp og gjorde endringer for oss sjøl og to bedrifter, etablerte oss sjøl og disse to bedriftene her, - og begynte å se framover. Likevel, så helt klare i hodet var vi ikke. Nå kan det ha vært noen andre faktorer enn brann som har påvirket oss. Heime hadde vi ikke en smartmåler som bombarderte oss 24/7/365 med mikrobølger – sterkere enn det strømleverandører og NVE hevder. De viser til standard, den underliggende strålinga som durer jevnt og trutt. I tillegg skyter smartmåleren ut piler, stråler, og der er kroppene våre å tar imot- slik en ting i mikrobølgeovnen gjør. Dette må påvirke folk. Nå har vi i to uker levd med en smartmåler tullet inn i folie. faktisk merker jeg at ting i kroppen er litt bedre.
Det andre er den daglige dosen av løvetann og brenn-nesle som vi pleide ha i maten til nesten alle måltid – fersk om sommeren og frosset om vinteren. Det har vi ikke hatt i år. Urteplukkeren har liksom falt av lasset i år. Kanskje er det smartmåleren som har tatt energi.
domantrener
Da er vi tilbake fra møtet. Jeg sovnet på siste del av det i god formening om at de andre tok del. Så vilset jeg litt, bare litt. Men jeg brøt ikke. Det er de ting som kan skje. Vilse er ok – på en måte. Da bare må jeg gå noen runder før jeg slår meg til ro ved et møte bord. Selvsagt skulle jeg ønske jeg slapp det – men slik ar det bare ikke.
lørdag 13. oktober 2018
Like før
Sakte henruller tiden.
Snart er det et år siden vi ble heimløs og tok inn her – som også er en heim. Det føles som om en del av denne tiden har vært preget av et «nå er det like før»- prinsipp. Alle ting er like før. I dag er det like før man begynner å hugge deg vei fram til tomta di.
Jeg har glemt mitt forrige liv fra for knappe 15 år siden da ting bestod av å vente uten at jeg visste hva jeg ventet på. Da var det ikke noe like før-følelser siden jeg ikke hadde noen følelse av hva denne ventinga hadde som neste steg og hva som ventet i enden. Joda, jeg visste jo at jeg ventet på at ting skulle endre seg, ta en sving, og at det jeg syntes var en ørkesløs tralt skulle endre seg. Da den gjorde det, ble det en U-sving. I blant har jeg det så travelt med å leve. Selvsagt har jeg tralt i dag også. Men tralt er ikke tralt. Denne er meningsfylt og går inn i min forståelse av å leve. Noen ganger føler jeg at jeg har det så innmari travelt med å leve.
Nå er hugging like før vei opp til tomta og som neste steg jeg kan ta ATV-en og dra opp dit. Så følger nye like før på. Det er forskjellen fra en ørkesløs venting, selv om folkevitenskapen sier at den som venter, venter alltid på noe godt. I så måte er ørkesløs venting også en like før – venting, selv om man ikke har oversikt over noe.
Tidligere hadde jeg det travelt med å føle at jeg måtte ta igjen livet, at livet gikk uten at jeg hang på. En svensk samisk forfatter, Stina Inga, har skrevet: Mus lea hoahppu, verten ellima joksat. Jeg har det travelt, jeg må innhente livet.
I går var vi på besøk. I blant tenker jeg på den nye livsvisdommen at man skal forholde seg til folk som utgir positive energi og velge bort de andre. Nå lar ikke alle negative energi-formidlere seg lukke totalt ut av livet, men jeg fikk et tips en gang om å lage meg et bilde i hjernen av en spesiell buss. Denne bussen var min reise gjennom livet. Jeg var sjåfør på bussen, eide den, styrte den og avgjorde hvem som kunne entre den. Buss-sjåføren – jeg – avleser de positive energier som er i bussen, og disse positive energier gir bussen både kraft og informasjon om bussreisen.
Men så er det slik at noen ganger entrer noen man ikke klarer stoppe. De er på å ulike måter en del av ens liv. Men denne bussen har et lydtett og strålebeskyttet rom bakerst. Dit skal man henvise slike passasjerer.
I går var jeg på besøk hos noen som jeg er himla glad for at de har entret min buss. De har på mange måter vært med på å legge kursen på bussen. Jeg satt og tenkte på at jeg håpte jeg kunne yte noe som passasjer i deres livsbuss uten at jeg vet hvordan.
domantrener
Jammen har tiden henrullet siden jeg skrev dette. Den er blitt liggende og forglemt. Like før for alltid. Siden jeg skrev bloggen, er skogen hugget for vei og planering for hus og garasje. Veien er anlagt, og i går var jeg der med ATV-en.
Det går unna her.
Snart er det et år siden vi ble heimløs og tok inn her – som også er en heim. Det føles som om en del av denne tiden har vært preget av et «nå er det like før»- prinsipp. Alle ting er like før. I dag er det like før man begynner å hugge deg vei fram til tomta di.
Jeg har glemt mitt forrige liv fra for knappe 15 år siden da ting bestod av å vente uten at jeg visste hva jeg ventet på. Da var det ikke noe like før-følelser siden jeg ikke hadde noen følelse av hva denne ventinga hadde som neste steg og hva som ventet i enden. Joda, jeg visste jo at jeg ventet på at ting skulle endre seg, ta en sving, og at det jeg syntes var en ørkesløs tralt skulle endre seg. Da den gjorde det, ble det en U-sving. I blant har jeg det så travelt med å leve. Selvsagt har jeg tralt i dag også. Men tralt er ikke tralt. Denne er meningsfylt og går inn i min forståelse av å leve. Noen ganger føler jeg at jeg har det så innmari travelt med å leve.
Nå er hugging like før vei opp til tomta og som neste steg jeg kan ta ATV-en og dra opp dit. Så følger nye like før på. Det er forskjellen fra en ørkesløs venting, selv om folkevitenskapen sier at den som venter, venter alltid på noe godt. I så måte er ørkesløs venting også en like før – venting, selv om man ikke har oversikt over noe.
Tidligere hadde jeg det travelt med å føle at jeg måtte ta igjen livet, at livet gikk uten at jeg hang på. En svensk samisk forfatter, Stina Inga, har skrevet: Mus lea hoahppu, verten ellima joksat. Jeg har det travelt, jeg må innhente livet.
I går var vi på besøk. I blant tenker jeg på den nye livsvisdommen at man skal forholde seg til folk som utgir positive energi og velge bort de andre. Nå lar ikke alle negative energi-formidlere seg lukke totalt ut av livet, men jeg fikk et tips en gang om å lage meg et bilde i hjernen av en spesiell buss. Denne bussen var min reise gjennom livet. Jeg var sjåfør på bussen, eide den, styrte den og avgjorde hvem som kunne entre den. Buss-sjåføren – jeg – avleser de positive energier som er i bussen, og disse positive energier gir bussen både kraft og informasjon om bussreisen.
Men så er det slik at noen ganger entrer noen man ikke klarer stoppe. De er på å ulike måter en del av ens liv. Men denne bussen har et lydtett og strålebeskyttet rom bakerst. Dit skal man henvise slike passasjerer.
I går var jeg på besøk hos noen som jeg er himla glad for at de har entret min buss. De har på mange måter vært med på å legge kursen på bussen. Jeg satt og tenkte på at jeg håpte jeg kunne yte noe som passasjer i deres livsbuss uten at jeg vet hvordan.
domantrener
Jammen har tiden henrullet siden jeg skrev dette. Den er blitt liggende og forglemt. Like før for alltid. Siden jeg skrev bloggen, er skogen hugget for vei og planering for hus og garasje. Veien er anlagt, og i går var jeg der med ATV-en.
Det går unna her.
onsdag 3. oktober 2018
Overtro eller mangel på kunnskap?
Merkelig at regn på rute kan være så vakkert mens regn på min usle kropp ikke er i nærheten av å bli kalt vakkert. Jeg er en værpyse og går ikke for dette med dårlig vær – dårlige klær. ger er meer for:
Dårlig vær og blåst ute
forbli varm bak din rute
Det er hustrig ute, og jeg tenker på huset vårt – eller resten av det – som står ute og fryser. Det er et både og, dette med ….. Forsikringsselskapet vil slå ned muren og jevne alt med jorden. Her kommer det ambivalente aspektet inn. Det er fælt å se det slik som nå og like fælt vil det bli når det er slik at det ser ut som om ingen har bodd der enda vi bodde i nesten 40 år. Før oss var det en gamme i nærheten. Gammen hadde en brønn, og den grøftet vi ut da vi bygde. Jeg vil anta at den var for liten til å serve to boenheter.
Denne brønnen var like utenfor soveromsvinduet mitt. Da murene var kommet opp, kom min gudmor og ville sjekke tomta. Hun gikk først en gang rundt, så en gang til og sa at vi hadde tatt vannet til de andre som bodde der. Det ble ubehagelig, for hvis man ikke sambor godt med de andre, kan meget ubehagelige ting skje. Vi har mange eksempler på det her i bygda. Hva nå? Murene var alt oppe. Vi spurte min gudmor om hun kunne snakke med de andre og spørre om ikke vi kunne ha vann i lag. De skulle ha førsteretten, og når de kom for å hente vann, skulle vi flytte oss. Min gudmor gikk en tredje runde og kom tilbake og sa at det var greit.
Da rørleggeren jobbet med vannet i kjelleren, sa vi at om noen kom for å hente vann, måtte han flytte seg. Det var ikke farlig. Det var bare en avtale vi hadde og ville holde. Han trodde nok ikke på det, men en dag forsvant han bare, heiv seg i bilen og forlot og kom ikke tilbake på mange dager. Faktisk ikke før vi etterlyste ham. Da kom han og spurte forsiktig om det var alvor dette med vannet.
I de åra jeg bodde der merket jeg aldri at noen kom etter vann, men vi bodde i fred, alle vi som bodde der. I blant har jeg tenkt på de andre som ble igjen i Bork-skogen – hva de nå gjorde uten oss. Savnet de oss? Vi hadde tross alt bodd sammen i nesten 40 år, og de var der allerede da vi kom. Det er litt over en menneskealder – et langt liv målt menneskemål.
I ettertid tenker jeg at de andre som bodde der, sambodde også med dem som hadde bodd i gammen. Men de andre, de man ikke ser, men som allikevel er der, var nok de første i området. Desto viktigere er det å fare fram som folk når man slår seg ned et sted.
I min familiehistorie har vi en sak om en fjøsgamme som ble satt opp seinhøstes uten at man hadde klarert felles bosituasjon med de andre. Min for-mor stakkar forhandlet en hel natt med de andre og lovte at de til våren ville flytte gammen, men de rakk det ikke nå om høsten, og uten hus til dyra ville det gå galt. De kom til en avtale der de andre flyttet for et år.
‘
Her er det egentlig snakk om kunnskap, kunnskap til å avlese og avkode fra naturen. Den som er kunnskapsløs på dette feltet, prøver å trekke de andres kunnskap ned og kalle det overtro. Det er slik jeg ser det et forsvar for egen kunnskapsløshet og bruke Napoleons strategi – Angrep er den beste form for forsvar.
Sånn innskutt trodde jeg dette kom fra Napoleon, den store strategen i verdens krigshistorie, men jeg fant det ikke på google. Derimot fant jeg at utrolig mange har brukt det senere. Angrep som forsvar.
Tidlig i vår var vi i Trondheim på Tomatis, vår åndelige heim. Her heime er vi allerede litt rar og trenger ikke fylle på den imagen. Fra her jeg sitter, ser jeg ABR- og ABM-opplegget med memory foam, ABR-maskin, weighted ball, wallball, masker, forebrain etc. Alt dette gjør at stakkars jeg ikke ramler bakover i utvikling. Men altså, i Trondheim slår vi ut håret og prøver forskjellig. Tomatis er virkelig rette stedet for tips om diverse mer enn det de allerede sjøl driver med. Denne gangen dro vi til en klarsynt, og det var litt nifst i positiv betydning av ordet. Hun så på oss og slo fast at vi hadde flyttet. Joda, bekreftet vi. Ikke langt, sa hun. Nei, sa vi. Og dere flytter ikke tilbake, slo hun videre fast. Nei, sa vi. Vi skal bygge nytt. Ikke så lang unna, slo hun videre fast. Nei, sa vi igjen. Dere bodde ikke alene, fortsatte hun. Nei, sa vi noe nølende, for nå ble det litt nifst. De andre har savnet dere og er på flyttefot til det nye stedet, slo hun fast. Og det var det.
I samisk tradisjon skal man være omtenksom og forholde seg til de andre og samtale med dem før man for eksempel bygger. Det hadde vi ikke gjort på forhånd i Bork-skogen, men min gudmor reddet oss. Det finnes faktisk et eksempel på et nytt og offentlig samisk bygg der man fra samisk hold ville at byggherren skulle sove på tomta. Da vil de andre melde seg i søvne - hvis de har noe de vil si. Dette gjelder for oss som ikke har de evner min gudmor har. Byggherren gjorde det, mest for å få ørfred og tilfredsstille de overtroiske samene. Det var en svært urolig natt. Sammen med byggherren lå to gamle samer som når de våknet ga byggherren et råd. Som byggherren ga blaffen i. Dette bygget hadde hele veien problem under oppføring, og ennå i dag skjer det ting som at det plutselig renner inn vann i den tørrbakken bygget står.
Denne gangen var det ikke snakk om noen da capo. Vi måtte gjøre ting sjøl i forkant. Denne gangen skulle vi sove på tomta før vi bygde. Via facebook fikk vi kjøpt billig et helt nytt to-mannstelt. Vi stablet oss opp dit og inn i mørke skogen, satte opp tomannsteltet og slo oss til. Der var det så fredelig og godt å ligge utstrakt, så allerede før vi sovnet, visste jeg at vi var velkomne og at forhandlinger ikke trengtes.
Så var det slik at vi i september igjen reiste til Trondheim. Vi måtte passe høvet før arbeid på tomta begynte. Også denne gangen dro vi til den klarsynte, og også denne gangen slo hun bare fast ting. Blant annet sa hun: De andre er kommet til tomta. De venter på dere. Denne gangen ble jeg ikke forundret. Det hadde jo vært så fredelig da vi sov der.
Jeg kjenner faktisk til et lignende tilfelle der folk flyttet, og flere måneder senere kom de andre flyttende etter. Kanskje er det ikke bare tull, dette med nissen som satt på vognlasset og sa at «vi flytter i dag vi to». Kanskje ligger det en kunnskap og tradisjon bak dette, men den er glemt og dukker opp som den skjemtevisen om mannen som ville fra nissen flytte.
Jeg pleier å tenke på dette som å ha antenner oppe og så ha et mottakersystem som fungerer og tolker signalene. Oppe i eteren er det radiobølger eller hva det nå enn er som bibringer at f.eks. Trump har gjort det og det. Jeg ser opp i lufta og ser ingenting. Overtro! Det er det man kaller noe man ikke ser, ikke evner å se. Men har man en antenne som kan ta inn signalene og et TV-apparat som omformer og tolker, kan man ta inn signalene og se at ja, faen, det stemmer jo. slik er det med andre ting også. Har man kulturelt tatt ned antenna og slått sund mottakerapparatet – ja, da kan man se og si at det er ikke noe der. Overtro. Jeg pleier å tenke på dette som at jeg har valgt den gode del. Valgt. For man kan velge det bort. Man kan også velge bort antenner og TV-apparat som omformer og tolker signal fra radiobølgene i atmosfæren.
I noen samiske områder kjøper man hustomta ved å grave ned en kobberskilling i hvert hjørne. Det fungerer sikker, det også, men da går man glipp av den tradisjonen vi har hos oss på å lære å sambo med de andre. Men her må jeg trø forsiktig siden jeg ikke kjenner den tradisjonen med kobbermyntene. Men siden jeg ikke kjenner den tradisjonen, vet jeg lite om hvordan den fungerer. Er det som å kjøpe seg en andelsleilighet i en blokk?
domantrener
PS. Det er blitt søndag morgen og siste dag i uka. Jada, jeg vet det ikke stemmer at søndag er ukas siste dag, men i min forståelse er det slik. Søndag er siste ukedag, og mandag gyver man på igjen.
Uka har vært travel også om ettermiddagene. Onsdag dro vi på foredrag på Vardobaiki. Torsdag var det ditto på Trondarnes historiske senter. Fredag var jeg ute om ettermiddagen i forbindelse med husbygging, lørdag var vi i en kjempehyggelig bursdag, og i dag søndags morgen, venter vi gjester i flere omganger. Godt å ha det travelt i blant. Man føler at man lever. Disse dagene hvor vi har dratt ut på diverse om ettermiddagene og kommet heim seint, har vi bare stupt i seng uten å klargjøre for kveld- og nattprogrammet som er rapping og ABR-maskin. Men selv jeg innser at man ikke rekker både A og B. Noen ganger må man velge.
Dårlig vær og blåst ute
forbli varm bak din rute
Det er hustrig ute, og jeg tenker på huset vårt – eller resten av det – som står ute og fryser. Det er et både og, dette med ….. Forsikringsselskapet vil slå ned muren og jevne alt med jorden. Her kommer det ambivalente aspektet inn. Det er fælt å se det slik som nå og like fælt vil det bli når det er slik at det ser ut som om ingen har bodd der enda vi bodde i nesten 40 år. Før oss var det en gamme i nærheten. Gammen hadde en brønn, og den grøftet vi ut da vi bygde. Jeg vil anta at den var for liten til å serve to boenheter.
Denne brønnen var like utenfor soveromsvinduet mitt. Da murene var kommet opp, kom min gudmor og ville sjekke tomta. Hun gikk først en gang rundt, så en gang til og sa at vi hadde tatt vannet til de andre som bodde der. Det ble ubehagelig, for hvis man ikke sambor godt med de andre, kan meget ubehagelige ting skje. Vi har mange eksempler på det her i bygda. Hva nå? Murene var alt oppe. Vi spurte min gudmor om hun kunne snakke med de andre og spørre om ikke vi kunne ha vann i lag. De skulle ha førsteretten, og når de kom for å hente vann, skulle vi flytte oss. Min gudmor gikk en tredje runde og kom tilbake og sa at det var greit.
Da rørleggeren jobbet med vannet i kjelleren, sa vi at om noen kom for å hente vann, måtte han flytte seg. Det var ikke farlig. Det var bare en avtale vi hadde og ville holde. Han trodde nok ikke på det, men en dag forsvant han bare, heiv seg i bilen og forlot og kom ikke tilbake på mange dager. Faktisk ikke før vi etterlyste ham. Da kom han og spurte forsiktig om det var alvor dette med vannet.
I de åra jeg bodde der merket jeg aldri at noen kom etter vann, men vi bodde i fred, alle vi som bodde der. I blant har jeg tenkt på de andre som ble igjen i Bork-skogen – hva de nå gjorde uten oss. Savnet de oss? Vi hadde tross alt bodd sammen i nesten 40 år, og de var der allerede da vi kom. Det er litt over en menneskealder – et langt liv målt menneskemål.
I ettertid tenker jeg at de andre som bodde der, sambodde også med dem som hadde bodd i gammen. Men de andre, de man ikke ser, men som allikevel er der, var nok de første i området. Desto viktigere er det å fare fram som folk når man slår seg ned et sted.
I min familiehistorie har vi en sak om en fjøsgamme som ble satt opp seinhøstes uten at man hadde klarert felles bosituasjon med de andre. Min for-mor stakkar forhandlet en hel natt med de andre og lovte at de til våren ville flytte gammen, men de rakk det ikke nå om høsten, og uten hus til dyra ville det gå galt. De kom til en avtale der de andre flyttet for et år.
‘
Her er det egentlig snakk om kunnskap, kunnskap til å avlese og avkode fra naturen. Den som er kunnskapsløs på dette feltet, prøver å trekke de andres kunnskap ned og kalle det overtro. Det er slik jeg ser det et forsvar for egen kunnskapsløshet og bruke Napoleons strategi – Angrep er den beste form for forsvar.
Sånn innskutt trodde jeg dette kom fra Napoleon, den store strategen i verdens krigshistorie, men jeg fant det ikke på google. Derimot fant jeg at utrolig mange har brukt det senere. Angrep som forsvar.
Tidlig i vår var vi i Trondheim på Tomatis, vår åndelige heim. Her heime er vi allerede litt rar og trenger ikke fylle på den imagen. Fra her jeg sitter, ser jeg ABR- og ABM-opplegget med memory foam, ABR-maskin, weighted ball, wallball, masker, forebrain etc. Alt dette gjør at stakkars jeg ikke ramler bakover i utvikling. Men altså, i Trondheim slår vi ut håret og prøver forskjellig. Tomatis er virkelig rette stedet for tips om diverse mer enn det de allerede sjøl driver med. Denne gangen dro vi til en klarsynt, og det var litt nifst i positiv betydning av ordet. Hun så på oss og slo fast at vi hadde flyttet. Joda, bekreftet vi. Ikke langt, sa hun. Nei, sa vi. Og dere flytter ikke tilbake, slo hun videre fast. Nei, sa vi. Vi skal bygge nytt. Ikke så lang unna, slo hun videre fast. Nei, sa vi igjen. Dere bodde ikke alene, fortsatte hun. Nei, sa vi noe nølende, for nå ble det litt nifst. De andre har savnet dere og er på flyttefot til det nye stedet, slo hun fast. Og det var det.
I samisk tradisjon skal man være omtenksom og forholde seg til de andre og samtale med dem før man for eksempel bygger. Det hadde vi ikke gjort på forhånd i Bork-skogen, men min gudmor reddet oss. Det finnes faktisk et eksempel på et nytt og offentlig samisk bygg der man fra samisk hold ville at byggherren skulle sove på tomta. Da vil de andre melde seg i søvne - hvis de har noe de vil si. Dette gjelder for oss som ikke har de evner min gudmor har. Byggherren gjorde det, mest for å få ørfred og tilfredsstille de overtroiske samene. Det var en svært urolig natt. Sammen med byggherren lå to gamle samer som når de våknet ga byggherren et råd. Som byggherren ga blaffen i. Dette bygget hadde hele veien problem under oppføring, og ennå i dag skjer det ting som at det plutselig renner inn vann i den tørrbakken bygget står.
Denne gangen var det ikke snakk om noen da capo. Vi måtte gjøre ting sjøl i forkant. Denne gangen skulle vi sove på tomta før vi bygde. Via facebook fikk vi kjøpt billig et helt nytt to-mannstelt. Vi stablet oss opp dit og inn i mørke skogen, satte opp tomannsteltet og slo oss til. Der var det så fredelig og godt å ligge utstrakt, så allerede før vi sovnet, visste jeg at vi var velkomne og at forhandlinger ikke trengtes.
Så var det slik at vi i september igjen reiste til Trondheim. Vi måtte passe høvet før arbeid på tomta begynte. Også denne gangen dro vi til den klarsynte, og også denne gangen slo hun bare fast ting. Blant annet sa hun: De andre er kommet til tomta. De venter på dere. Denne gangen ble jeg ikke forundret. Det hadde jo vært så fredelig da vi sov der.
Jeg kjenner faktisk til et lignende tilfelle der folk flyttet, og flere måneder senere kom de andre flyttende etter. Kanskje er det ikke bare tull, dette med nissen som satt på vognlasset og sa at «vi flytter i dag vi to». Kanskje ligger det en kunnskap og tradisjon bak dette, men den er glemt og dukker opp som den skjemtevisen om mannen som ville fra nissen flytte.
Jeg pleier å tenke på dette som å ha antenner oppe og så ha et mottakersystem som fungerer og tolker signalene. Oppe i eteren er det radiobølger eller hva det nå enn er som bibringer at f.eks. Trump har gjort det og det. Jeg ser opp i lufta og ser ingenting. Overtro! Det er det man kaller noe man ikke ser, ikke evner å se. Men har man en antenne som kan ta inn signalene og et TV-apparat som omformer og tolker, kan man ta inn signalene og se at ja, faen, det stemmer jo. slik er det med andre ting også. Har man kulturelt tatt ned antenna og slått sund mottakerapparatet – ja, da kan man se og si at det er ikke noe der. Overtro. Jeg pleier å tenke på dette som at jeg har valgt den gode del. Valgt. For man kan velge det bort. Man kan også velge bort antenner og TV-apparat som omformer og tolker signal fra radiobølgene i atmosfæren.
I noen samiske områder kjøper man hustomta ved å grave ned en kobberskilling i hvert hjørne. Det fungerer sikker, det også, men da går man glipp av den tradisjonen vi har hos oss på å lære å sambo med de andre. Men her må jeg trø forsiktig siden jeg ikke kjenner den tradisjonen med kobbermyntene. Men siden jeg ikke kjenner den tradisjonen, vet jeg lite om hvordan den fungerer. Er det som å kjøpe seg en andelsleilighet i en blokk?
domantrener
PS. Det er blitt søndag morgen og siste dag i uka. Jada, jeg vet det ikke stemmer at søndag er ukas siste dag, men i min forståelse er det slik. Søndag er siste ukedag, og mandag gyver man på igjen.
Uka har vært travel også om ettermiddagene. Onsdag dro vi på foredrag på Vardobaiki. Torsdag var det ditto på Trondarnes historiske senter. Fredag var jeg ute om ettermiddagen i forbindelse med husbygging, lørdag var vi i en kjempehyggelig bursdag, og i dag søndags morgen, venter vi gjester i flere omganger. Godt å ha det travelt i blant. Man føler at man lever. Disse dagene hvor vi har dratt ut på diverse om ettermiddagene og kommet heim seint, har vi bare stupt i seng uten å klargjøre for kveld- og nattprogrammet som er rapping og ABR-maskin. Men selv jeg innser at man ikke rekker både A og B. Noen ganger må man velge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
