Overtro eller mangel på kunnskap?

Merkelig at regn på rute kan være så vakkert mens regn på min usle kropp ikke er i nærheten av å bli kalt vakkert. Jeg er en værpyse og går ikke for dette med dårlig vær – dårlige klær. ger er meer for:
Dårlig vær og blåst ute
forbli varm bak din rute

Det er hustrig ute, og jeg tenker på huset vårt – eller resten av det – som står ute og fryser. Det er et både og, dette med ….. Forsikringsselskapet vil slå ned muren og jevne alt med jorden. Her kommer det ambivalente aspektet inn. Det er fælt å se det slik som nå og like fælt vil det bli når det er slik at det ser ut som om ingen har bodd der enda vi bodde i nesten 40 år. Før oss var det en gamme i nærheten. Gammen hadde en brønn, og den grøftet vi ut da vi bygde. Jeg vil anta at den var for liten til å serve to boenheter.

Denne brønnen var like utenfor soveromsvinduet mitt. Da murene var kommet opp, kom min gudmor og ville sjekke tomta. Hun gikk først en gang rundt, så en gang til og sa at vi hadde tatt vannet til de andre som bodde der. Det ble ubehagelig, for hvis man ikke sambor godt med de andre, kan meget ubehagelige ting skje. Vi har mange eksempler på det her i bygda. Hva nå? Murene var alt oppe. Vi spurte min gudmor om hun kunne snakke med de andre og spørre om ikke vi kunne ha vann i lag. De skulle ha førsteretten, og når de kom for å hente vann, skulle vi flytte oss. Min gudmor gikk en tredje runde og kom tilbake og sa at det var greit.

Da rørleggeren jobbet med vannet i kjelleren, sa vi at om noen kom for å hente vann, måtte han flytte seg. Det var ikke farlig. Det var bare en avtale vi hadde og ville holde. Han trodde nok ikke på det, men en dag forsvant han bare, heiv seg i bilen og forlot og kom ikke tilbake på mange dager. Faktisk ikke før vi etterlyste ham. Da kom han og spurte forsiktig om det var alvor dette med vannet.

I de åra jeg bodde der merket jeg aldri at noen kom etter vann, men vi bodde i fred, alle vi som bodde der. I blant har jeg tenkt på de andre som ble igjen i Bork-skogen – hva de nå gjorde uten oss. Savnet de oss? Vi hadde tross alt bodd sammen i nesten 40 år, og de var der allerede da vi kom. Det er litt over en menneskealder – et langt liv målt menneskemål.

I ettertid tenker jeg at de andre som bodde der, sambodde også med dem som hadde bodd i gammen. Men de andre, de man ikke ser, men som allikevel er der, var nok de første i området. Desto viktigere er det å fare fram som folk når man slår seg ned et sted.

I min familiehistorie har vi en sak om en fjøsgamme som ble satt opp seinhøstes uten at man hadde klarert felles bosituasjon med de andre. Min for-mor stakkar forhandlet en hel natt med de andre og lovte at de til våren ville flytte gammen, men de rakk det ikke nå om høsten, og uten hus til dyra ville det gå galt. De kom til en avtale der de andre flyttet for et år.
‘
Her er det egentlig snakk om kunnskap, kunnskap til å avlese og avkode fra naturen. Den som er kunnskapsløs på dette feltet, prøver å trekke de andres kunnskap ned og kalle det overtro. Det er slik jeg ser det et forsvar for egen kunnskapsløshet og bruke Napoleons strategi – Angrep er den beste form for forsvar.
Sånn innskutt trodde jeg dette kom fra Napoleon, den store strategen i verdens krigshistorie, men jeg fant det ikke på google. Derimot fant jeg at utrolig mange har brukt det senere. Angrep som forsvar.

Tidlig i vår var vi i Trondheim på Tomatis, vår åndelige heim. Her heime er vi allerede litt rar og trenger ikke fylle på den imagen. Fra her jeg sitter, ser jeg ABR- og ABM-opplegget med memory foam, ABR-maskin, weighted ball, wallball, masker, forebrain etc. Alt dette gjør at stakkars jeg ikke ramler bakover i utvikling. Men altså, i Trondheim slår vi ut håret og prøver forskjellig. Tomatis er virkelig rette stedet for tips om diverse mer enn det de allerede sjøl driver med. Denne gangen dro vi til en klarsynt, og det var litt nifst i positiv betydning av ordet. Hun så på oss og slo fast at vi hadde flyttet. Joda, bekreftet vi. Ikke langt, sa hun. Nei, sa vi. Og dere flytter ikke tilbake, slo hun videre fast. Nei, sa vi. Vi skal bygge nytt. Ikke så lang unna, slo hun videre fast. Nei, sa vi igjen. Dere bodde ikke alene, fortsatte hun. Nei, sa vi noe nølende, for nå ble det litt nifst. De andre har savnet dere og er på flyttefot til det nye stedet, slo hun fast. Og det var det.

I samisk tradisjon skal man være omtenksom og forholde seg til de andre og samtale med dem før man for eksempel bygger. Det hadde vi ikke gjort på forhånd i Bork-skogen, men min gudmor reddet oss. Det finnes faktisk et eksempel på et nytt og offentlig samisk bygg der man fra samisk hold ville at byggherren skulle sove på tomta. Da vil de andre melde seg i søvne - hvis de har noe de vil si. Dette gjelder for oss som ikke har de evner min gudmor har. Byggherren gjorde det, mest for å få ørfred og tilfredsstille de overtroiske samene. Det var en svært urolig natt. Sammen med byggherren lå to gamle samer som når de våknet ga byggherren et råd. Som byggherren ga blaffen i. Dette bygget hadde hele veien problem under oppføring, og ennå i dag skjer det ting som at det plutselig renner inn vann i den tørrbakken bygget står.

Denne gangen var det ikke snakk om noen da capo. Vi måtte gjøre ting sjøl i forkant. Denne gangen skulle vi sove på tomta før vi bygde. Via facebook fikk vi kjøpt billig et helt nytt to-mannstelt. Vi stablet oss opp dit og inn i mørke skogen, satte opp tomannsteltet og slo oss til. Der var det så fredelig og godt å ligge utstrakt, så allerede før vi sovnet, visste jeg at vi var velkomne og at forhandlinger ikke trengtes.

Så var det slik at vi i september igjen reiste til Trondheim. Vi måtte passe høvet før arbeid på tomta begynte. Også denne gangen dro vi til den klarsynte, og også denne gangen slo hun bare fast ting. Blant annet sa hun: De andre er kommet til tomta. De venter på dere. Denne gangen ble jeg ikke forundret. Det hadde jo vært så fredelig da vi sov der.

Jeg kjenner faktisk til et lignende tilfelle der folk flyttet, og flere måneder senere kom de andre flyttende etter. Kanskje er det ikke bare tull, dette med nissen som satt på vognlasset og sa at «vi flytter i dag vi to». Kanskje ligger det en kunnskap og tradisjon bak dette, men den er glemt og dukker opp som den skjemtevisen om mannen som ville fra nissen flytte.

Jeg pleier å tenke på dette som å ha antenner oppe og så ha et mottakersystem som fungerer og tolker signalene. Oppe i eteren er det radiobølger eller hva det nå enn er som bibringer at f.eks. Trump har gjort det og det. Jeg ser opp i lufta og ser ingenting. Overtro! Det er det man kaller noe man ikke ser, ikke evner å se. Men har man en antenne som kan ta inn signalene og et TV-apparat som omformer og tolker, kan man ta inn signalene og se at ja, faen, det stemmer jo. slik er det med andre ting også. Har man kulturelt tatt ned antenna og slått sund mottakerapparatet – ja, da kan man se og si at det er ikke noe der. Overtro. Jeg pleier å tenke på dette som at jeg har valgt den gode del. Valgt. For man kan velge det bort. Man kan også velge bort antenner og TV-apparat som omformer og tolker signal fra radiobølgene i atmosfæren.

I noen samiske områder kjøper man hustomta ved å grave ned en kobberskilling i hvert hjørne. Det fungerer sikker, det også, men da går man glipp av den tradisjonen vi har hos oss på å lære å sambo med de andre. Men her må jeg trø forsiktig siden jeg ikke kjenner den tradisjonen med kobbermyntene. Men siden jeg ikke kjenner den tradisjonen, vet jeg lite om hvordan den fungerer. Er det som å kjøpe seg en andelsleilighet i en blokk?
domantrener

PS. Det er blitt søndag morgen og siste dag i uka. Jada, jeg vet det ikke stemmer at søndag er ukas siste dag, men i min forståelse er det slik. Søndag er siste ukedag, og mandag gyver man på igjen.

Uka har vært travel også om ettermiddagene. Onsdag dro vi på foredrag på Vardobaiki. Torsdag var det ditto på Trondarnes historiske senter. Fredag var jeg ute om ettermiddagen i forbindelse med husbygging, lørdag var vi i en kjempehyggelig bursdag, og i dag søndags morgen, venter vi gjester i flere omganger. Godt å ha det travelt i blant. Man føler at man lever. Disse dagene hvor vi har dratt ut på diverse om ettermiddagene og kommet heim seint, har vi bare stupt i seng uten å klargjøre for kveld- og nattprogrammet som er rapping og ABR-maskin. Men selv jeg innser at man ikke rekker både A og B. Noen ganger må man velge.