Hvor hører jeg til?

Jeg våknet i morges og kjente lukta av jul. Og det er klart, lukter det jul så er det jul. Sånn er det bare. Men da overgangen fra sovende til våken var over, dere vet denne midtfasen, og andre organer enn nesen og andre sanser enn luktesansen begynte å fungere, visste jeg at det ikke er jul.

I år er det nemlig en stille jul her for første gang på det jeg vil huske. De øvrige i familien skal feire i Harstad og Karasjok. Da blir det en tremannsjul her i Gammelhuset. Det er nok årsaken til at det luktet jul da jeg våknet. Juleribba ble stekt – faktisk mye mer enn vi tre trenger. Antar at mamma satte i gang med den for å være sikker på at den ble stekt. Siden 2004 har det å ordne til jul tilhørt neste generasjon – det vil si Sigbjørn, Emma Margret og meg. Jeg har sittet på rumperæva - sitteknuten heter det visst – og fulgt med i det som skjedde og krysset av i hodet. Som alle sjefer tror jeg at intet går uten at man sjefer. Vi har tatt oss av alle juleforberedelsene, men i år blir det altså jeg, og å sitte og sjefe over ingen blir det ikke noe resultat av. Det er nok derfor enkelte ting er i gang. Vi snakket litt tidligere om å reise bort i jula, men det strandet på to ting. Det avgjørende var at Aslak Piera og hans hertinger stopper her på tur til Harstad. Jeg antar at de blir en natt og kjører videre, og da forlater man jo ikke. Det andre var at det å reise bort koster generelt litt, og vi har ikke helt oversikt over utgifter som tilfaller oss under husbygging, så da er det best å holde lommeboka lukket mens man venter.

Å holde lommeboka sånn generelt lukket i disse tider er ikke noe dårlig tips. Før var det bare fysisk forretningsstand som lokket og vinket kom hit, kom hit, jeg har det du ikke trenger, men i dag lokker og vinker også internet-handel, og det er altfor lettvint å sitte i sofaen og bla seg gjennom tilbuda og vips så har man kjøpt noe. Her snakker jeg av erfaring. Erfaring speaks. Vi har lenge uten hell jaktet på en dagseng både på finn.no og på ulike salgsgrupper på facebook. I går ettermiddag kjøpte vi en her fra sofaen. Tok oss en liten halvtime. Det er det jeg mener. Jeg orker ikke google det, men er overbevist om at gjorde jeg det, ville jeg finne det om internetthandel og kredittkortgjeld.

Her jeg sitter og ser gjennom vinduet og ut, ser jeg fjell. Ikke noe spesielt med det. Hvor ser man ikke fjell her i Nord-Norge? Det spesielle og verd å nevne er at disse fjellene er ulik de fjellene jeg kunne betrakte heime fra i Borkskogen. Jeg er overbevist om at hvis jeg betraktet de samme fjellene fra et annet sted, ville de sett ulike ut.

Det er dette med å betrakte ting fra ulik kulturell, religiøs eller geografisk ståsted. Man ser ting ulikt og ser ulikt på ting. Det fins mange eksempler på dette. Min husbygging er ett eksempel. Tryg er på alle måter hjeplsom og fleksibel og forstår ting sånn uten videre – med ett unntak: klima. Tryg holder til i Bergen, og skal jeg tro mine fordommer, og det skal man - hva skal man ellers bruke fordommene til - så regner det i Bergen i ett, og jeg vil anta tela ikke får lagt seg skikkelig der. Så sett derfra er tele, frost og snø ikke noe problem. sett her fra Planterhaugen stiller saken seg noe annerledes. Jeg ser i min logg (det var min oppgave da det brant å ta daglige notater på hva vi gjorde slik at vi hadde oversikt) – og i denne loggen ser jeg at vi 6. desember kontaktet Tryg og tok opp dette med at man måtte få fortgang i prosessen slik at grunnarbeidet kunne starte om sommeren mens det enda var trygt for tele og snø. Men Tryg betraktet trolig dette fra sitt ståsted og hadde ikke hast, syntes det ut som for meg i alle fall. Endelig i begynnelsen av oktober da Grovfjord Bygg fikk anbudet, begynte noe å skje. De måtte hugge seg fram opp til tomta, lage vei og hugge ned skogen der huset skulle stå – og ikke minst sikre seg tomtegrensene. I tida etterpå krysset jeg fingre og holdt pusten. En ekte nordlending vet hva som kan skje i denne tida. Året før var det speka frost på den tida av året. Men Vårherre var på mi side og holdt an med frosten, og nå reiser treverket seg.

Mens jeg er inne på dette med nordlending, hvordan er det med prosent-nordlendinger? Er man mer nordlending dess mer nord man bor? Jada, jada, jeg kjenner koblinga Nordland = nordlending, men i mitt hode er en nordlending en nordnorsking. Dette er en aktuell sak for meg for tida. Tjeldsund i Nordland fylke og Skånland i Troms fylke blir fra 2020 en kommune, og da reiser det seg naturlig spørsmål seg som sterkt anrører min identitet. Hvilket fylke vil den nye kommunen tilhøre? Hva er jeg fra 2020? Er jeg fra Troms som nå, eller blir jeg fra Nordland? Det er meget avgjørende for ens geografiske identitet. Ulempen med Nordland at den strekker seg så langt mot sør at man nesten blir en små-søring. Det er ikke noe artic swung over å være fra Nordland selv om det fylket har ranet til seg The Artic Circle. Fordelen med Nordland er at da er jeg plutselig ikke en del av dette styret med å slå sammen Troms og Finnmark. Nå er jo ikke denne tvangssammenslåinga noe annet enn et skalkeskjul fra oven om å avvikle deler av Nord-Norge. Da tyskerne så beleilig brente deler av Troms og Finnmark i 1944 og trakk seg sjøl tilbake, lå landet åpent for en avvikling. Trodde myndighetene. Folk skulle nå bli befridd fra alle de tjyvholl, og man trengte ikke bygge infrastruktur til hver liten bygd der. Trodde regjeringa i 1945. Men da som nå hadde de ikke regnet med de sta og egenrådige finnmarkingene som bare pakket sitt lille pikkpakk fra sitt evakuerte tilholdssted og reiste til – ja, nettopp: Finnmark.

I 1951 vedtok regjeringa en plan for hvordan å kopiere tyskerne og brenne og tvangsevakuere Finnmark i tilfelle behov. Denne planen var hemmelig og ble kjent i 2005. Er det grunn til å tvile på at man hadde en hemmelig plan også i 1945? En annen litt artig sak er at befolkninga økte i gjennomsnittet med 28 prosent fra 1946 – 1975. I Finnmark økte det med 35 %. «Prognoser er skumle saker når de blir brukt som propaganda for sentralisering,» leste jeg på google.

Det er em avveining, dette. Om jeg blir boende i Nordland, blir jeg ikke en del av denne tøffe historia. Denne rå og litt halvsiviliserte historia. For det er vel ikke sivilisert å tvile på at alt vett er samlet på Stortinget. Samtidig, om jeg blir fra Nordland, blir jeg liksom mer straight – sånn i min forståelse og i mitt hode. Og kroppen vil følge hodet og tilpasse seg.

Nei, det er ikke lett det her.