Mugg på første del

Man er nå inne i julegave-årstida.
Den begynner senest i slutten av oktober og varer til alle julegavene er byttet i romjula.
Personlig hadde jeg et voldsomt julegaverush de første åra da jeg begynte å skrive. I ettertid ser jeg at det hang sammen med at jeg da fikk kontroll over egen økonomi – og jeg oppførte meg som en unge i en gotteributikk. Jeg gikk amok og handlet over evne – eller kanskje over behov, Jeg husker ennå da jeg i London på Camden Market kjøpte tre – 3 – skinnbukser, skinnvest og diverse anna, av hvilket jeg senere bare bruke en skinnbukse til kofta. Slik var det med julegaver også. Når vi var i USA, fløy jeg med visakortet i handa fra butikk til butikk. Det var ikke tid til å sette det på plass. Hertingene kunne være der i to uker uten å kjøpe en skit.

Jeg er usikker på om jeg vaks i vett etter det handlerushet eller om jeg ble påvirket av hertingene? Eller fordi Domaninstituttet ga meg en gang som program økonomistyring? Egentlig skulle jeg bare forvalte egne midler på en god måte, men for å øke utfordringa, ble det til at jeg skulle forvalte den totale økonomien i familien. Og det skal jeg si: det gikk sport i dette med å bruke minst mulig. Det var på denne tida det ble slutt på luksus som å fly på kafeer bare man var innom en by et ærende. Matpakke og termos ble standard.

Det rare var at dette ble en tradisjon sånn etter hvert.

Men tilbake til julegavene. I dag gidder jeg nesten ikke bry meg om julegaver. Unnataket er Aslak Piera. Da kjøper jeg. Ellers sender jeg i oktober en mail til Sigbjørn og Emma Margret hvor jeg sier at jeg er med på spleis til alle – gi meg bare sluttsummen. Med dagens Vipps er julegaver fort betalt.

Det er forresten når jeg googler julegaver og opprinnelse i Norge litt uventet. Skikken er faktisk fra 1000-tallet da Eirik Ladejarl begynte å gi gaver til sine menn. Altså fra høg og nedover. Det rimer lite med gammel lærdom om at julegaver er til minne om Jesu fødsel. Eirik Ladejarl var nok kristen på et vis. Han var pragmatisk og fant det klokelig der og da. Eirik Ladejarl og Jesus har det til felles at deres formødre gjerne var friller. Det synes jeg er godt å tenke på.

Eirik Ladejarls julegaveskikk holdt seg til 1600-tallet. Jeg vet ikke når det begynte påatt igjen i ny ham. Sannsynligvis har dette sammenheng med reformasjonen som ble innført sånn formelt 1536-37 av Christian III. De der christian-ene i Danmark har jammen prøvd seg her, og lyktes også. Noen ganger med lang ettervirkning. Christian X var konge i Danmark under krigen og bror hans konge i Norge – kjent som den rakryggede og skinnmagre kong Håkon VII.
Disse to brødrene oppførte seg ulikt under krigen. Den danske kongen bøyde kne for nazistene og forble i landet med deres tillatelse. Den norske kongen ble enda mer rett i ryggen og sa nei. Dette er vi umåtelig stolte over i dag. Så kommer det underlige at jeg to ganger – den ene gangen fra en danske – ble spurt om ka vi nordmenn syntes om at kongen vår feiget ut og rømte landet under krigen.

Tilbake til reformasjonen som nok formelt var innført i 1536-37, men i folks hjerter et par hundre år seinere. I et par hundre år dyrket man i hemmelighet sine helgener slik man etter innføring av kristendommen i Norge i hemmelighet dyrket de norrøne gudene.

domantrener

P.s. Denne bloggen er så gammel at øverste del har mugg.