søndag 7. august 2011

En fjellapes fabel om Fyns språk

Da landet etter forordning av den første monarken var blitt flatt der det før var fjell, så den første monarken seg smilende tilfreds om. Som nevnt var han framsynt og synsk, og han visste at nå vilel andre, ikke-fysiske ting, tilpasse seg terrenget. Dette er kunnskap som langsomt har festet seg i ulike miljøer – at man blir som naturen man lever i, men den første monarken bare visste det da.

Allerede i hans regjeringstid begynte talemålet å endre seg og ligne terrenget. Langsomt forsvant de høye tagger. Talemålet la seg mer og mer nedover slik at det kom i takt med landskapet. Fysiologisk betydde dette lavere og lavere i munnen til det til slutt lå nesten nede i halsen.

For å eksemplifisere dette vil jeg bruke ordet kake eller kage eller kæE. Det faller av ulike grunner meg naturlig å bruke dette ordet.

· Jeg møtte det da jeg skulle smake på de berømte danske kaker

· Jeg er glad i kaker, og siden jeg ikke kan spise mye av dem, er de viktige for meg.

Jeg vil ikke her gå inn i noen språkhistorisk diskusjon om hva som er det opprinnelige ordet annet enn kort si at det er kake med –k som er opprinnelig. Jeg er kjent med at enkelte språkforskere mener noe annet, men skal ved en senere anledning publisere mine egne teorier om de nordiske språks relasjoner til hverandre. På 1600-tallet publiserte en svenske en studie om at svensk var verdens urspråk (til dere vantro; jeg kan oppgi navn). Jeg har sett litt på denne studien og må gi ham rett i det meste. Med kun noen geografiske endringer er vil min studie underbygge hans.

Men tilbake til kake som fundament for mine teorier omkring språket til flatlenderne. Etter hvert ble det både plagsomt og unaturlig med disse –k-ene som stikker opp og ruver som et fjell over linja.

· Flere av –k ene ble erstattet med –g som man ser passer utmerket i det den haker seg nedover mot halsen. Man fikk så kage.

· En annen utvikling for –g en i kage var at den ble for krøllet nede i halsen og forsvant derfor i dagligtale, og man fikk kaE eller kæE.

· Jeg vil anta at over noen tiår er den første k i kæE blitt en g, og man får gæE.

· Senere vil sannsynligvis g en forsvinne i uttale, og jeg vil anta at det eneste som blir igjen er æ. Den ligger liksom så godt i halsen. Bare prøv sjøl.

Sannsynligvis vil denne utviklinga gå raskt, så når jeg om noen tiår igjen er her på Fyn, vil jeg uten nølen be om en Æ når jeg skal smake på de berømte danske kaker. Oppsummert tror jeg flatlendernes språk blir mer og mer vokalisert da de fleste konsonanter er for harde og fjell-bastante.

Hilsen

en fjellape

-som ser fram til en motsvarende fabel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar