En sympatistreikers dagbok

Ting skjer ute i den store verden utenom skogen. Litt følgjer vi med i det som skjer, litt ikke. Vi velger hva vi orker å være med i. I så måte lever vi etter Hanna Kvannmos råd om å nøye vurdere hva man orker irritere seg over.

Nå er vi jo ikke identiske i hva vi vil henge med i fra den store verden. Personlig er jeg den eneste som aktivt vet at det foregår lønnsforhandlinger og streik – og jeg føler sterkt med i situasjonen til de som jkjenner at de må streike for å bedre sine kår. Så sterkt anrøres jeg at jeg har behov for å støtte dem. Hadde jeg kunnet, hadde jeg vært streikevakt eller stått på stand. Men det går ikke, så jeg har funnet min måte å gjøre det på, markere solidaritet, mener jeg. Jeg går til sympatistreik.

Nå er det jo begrensede muligheter for det her på min arbeidsplass, Magne-instituttet. Men nød lærer nøgen kvinne å spinne. Så også her: Jeg legger ned deler av dagen og går til punktstreik. Før en så viktig avgjørelse har jeg vurdert ulike faktorer, deriblant graden av å lykkes i streiken. Alle vet at en mislykket streik er et dårlig signal og at det i slike tilfelle hadde vært bedre å la være å streike. Samtidig vurderte jeg lengden av punktstreiken og kom til to dager som optimalt. Men så var det å velge selve punktet der streiken skulle settes inn for å gi uttelling. Jeg gikk gjennom ulike deler av mitt arbeidsfelt og forkastet det ene etter det andre.

· Ikke spise? Ingen hensikt å streike der. Man ville bare trekke på skuldrene og si- ”ja, Magne har alltid vært periodespiser.” Nei, det dugde ikke. En streik er ikke noe hvis man trekker på skuldrene av den.

· ABR? Nix, jeg liker den delen for godt. Ligge og duppe mens man jobber med strukturene i kroppen. Nix. Der ville jeg ikke sette inn mitt streikeengasjement.

· Elektrodress? Muligens. Jeg satte den på en kanskje.

· Reflekstrening? Også den ble satt på kanskje.

· Independence? Nei, der ville en viss person bli så rasende over streiken at jeg antagelig måtte bryte den – og å bli streikebryter er ikke akkurat god solidaritet.

· Så var det småarbeidet, lukt og smak, pRoshi, gass og masker og dess like? Nei, de passet ikke.

· Hyperbaric chamber? Jo, absolutt, men der ville jeg nok møte massiv motstand fra administrasjonen som opptrer som sjøloppnevnte arbeidsgivere. Men jeg skulle nok klare å gjennomføre den. Jo, trykktank var et mulig punkt.

· Men så kom jeg i mine vurderinger til åleprogrammet. Perfekt ! Ikke liker jeg det arbeidet heller. Hvem liker å ligge å åle bortetter gangene når det ikke er behov for det? vel, behov og behov, fru Blom. Det er utviklende for medullar. Men hva gjør man ikke for solidaritet? En streik er jo en måte å synliggjøre at man ikke er helt komfortabel med noe, det være seg lønn eller noe annet. Perfekt. Perfekt 1 Jeg er ikke komfortabel med å åle meg bortetter gangene på den matta vi etter anbefaling fra Matthew Newell kjøpte på yachtklubben i København og slepte med oss heim sist vi var i Danmark på Family Hope. Perfekt ! perfekt!

Nå må ingen tro at det var et lett valg, for jeg kjenner mine sjøloppnevnte arbeidsgivere.

Jeg skal spare dere for enkelthetene i gjennomføringa, men la oss si det slik. Streiken ble gjennomført i to dager som planlagt, og det ble ingen likegyldig trekking på skuldrene, det kan jeg love. Men en streik skal jo kreve noe av alle parter.

domantrener

PS! I ledige øyeblikk rydder jeg på rommet mitt – og nå vet jeg hva som er i en lille kista som i alle år har stått på en hylle der. Ddet er min giisá. Egentlig er det bare jenter som har giisá, men mamma og pappa har altså laget en giisá til oss alle tre.

Akkurat nå angrer jeg på punktstreiken, men gjort er gjort og spist er spist. Faen at jeg ikke visste om giisáen før og kunne vært litt mer myk og rund i kantene.