– så minn meg på det jeg lovte meg sjøl der på knausen med utsikt over Ofotfjorden.

03.06.2013

Jammen godt at det endelig regner, så det blir tid og ro til å samle seg til en fredelig kveldsblogg.

Ellers har alle her i dette huset i skogen i ledige øyeblikk drevet intens innhøsting i et kappløp med den framveksten av urter som den nordnorske våren har brakt. Jeg har ikke helt klart å henge med på hva som er tørket og frosset av diverse her i huset – eller lagret i flasker og frosset. Det begynte med bjørkesaft før urtene kom, så fulgte i rask rekkefølge bjørkeblad, løvetann, mjødurt, skvallerkål (som vi fikk hos andre), granskudd, brennesle…..

Noe har vi allerede spist, ofte spiser vi et eller annet jeg ikke har anna navn på enn kolijuks. Eller kanskje bedre: urtesamlerens nytelse.  Her i huset ligger noen jevnt med nesa i en eller annen bok og leser seg fram til neste runde. I et par andre hus sitter også noen med nesene i bøker (antar jeg) og det utveksles jervnlige sms’er. Dagens tips er rabarbrablomster som kan kokes og stues som blomkål.

Jeg er ganske så laidback i forhold til alt dette styret, men tør ikke annet enn drikke min lovpålagte rense-te-kopp for dag. Faktum er at det ser ut som om dette rense-te-opplegget pluss urtevask og smurning har tatt knekken på det eksemet to kortisonkurer ikke tok. Med det sier jeg ikke høgt, for da ville urtesankerne bli så innmarig oppblåste, pluss at de ville legge ut på nye urteturer.

Hovedårsaken til dette er at jeg ikke vil risikere noen flere halseløse urtesankerturer, i hvert fall hvis min bil, den blå berlingoen som også kalles Blåbærlynget etter at en hørte blå berlingo som Blåbærlyng – i alle fall ikke hvis Blåbærlynget mitt skal frakte urtesankerne. Jeg har ennå i frisk minne siste skrekkelige urtesankertur da jeg, naiv som jeg er, stilte Blåbærlynget til disposisjon for noe jeg trodde skulle være en hyggelig tur med litt urtesanking og mye picnic. Jo da, det ble etter hvert mye picnic, men før det det holdt på å bli et ufrivillig bad i Ofotfjorden. Gærningene skulle plukke dvergbjørkblad og høgtvoksende bjørkeblad, og derfor befant vi oss etter en skogsvei oppover fjellsiden på Veggfjellet, som om ikke det var høgt nok. Det gikk greit å kjøre oppover skogsveien med stup nedover. Men som alle vet må man en gang snu, og denne gangen kom naturlig nok til oss også – å snu, mener jeg. Bare med den forskjell at det ikke var noen steder å snu.

Der satt vi fanget mellom stupet og berget, og jeg forbannet alle urter og dess like mens jeg var skit-bekymret for Blåbærlynget. Jeg skal spare alle inklusive meg sjøl for hvordan vi fikk snudd der med 5 cm fram og 5 tilbake mens 2 av sankerne passet på, den ene bak og den andre foran, pappa i bilen, jeg på en knaus – og den tredje urtesankeren hadde frekkhet nok til å drive å ta bilder av dette. Der på Knausen forbannet jeg meg på at det ble flere slike halseløse turer, ble det ikke i Blåbærlynget – som jeg fryktet skulle rulle i blåbærlyng nedover skråninga mot fjorden.

Mens vi senere picnicet på den samme knausen med fantastisk utsikt over Ofotfjorden med Skjomen, satt jeg og tviholdt på bestemmelsen om total veto mot slike ting i min bil. Er man så gærn etter å sanke urter får man finne andre framkomstmidler.

Det jeg er redd for er det selektive minnet, at jeg etter hvert bare vil huske hvor hyggelig det var å picnice med god, virkelig god og variert mat og utsikt mot det turistbrosjyrer promoterer Norge som  - og så glemme det som skjedde forut. Så skulle noen av dere få den minste anelse om at urtesankerturer er på gang – så minn meg på det jeg lovte meg sjøl der på knausen med utsikt over Ofotfjorden.

domantrener