Da er det skriving på programmet igjen, minimum to ganger pr. uke skal undertegnede leke seg med ord. Program, program. Men når man ikke aner hva man skal leke om, blir det programmet en utfordring. Språk er jo som Piet Hein så klokelig sier et kommunikasjonsverktøy og ikke en relikvie. Hører dere det, samisk og norsk språkpoliti. Ikke en relikvie – et bruksverktøy. I det lys trenger man ikke bry seg om at alt er rett grammatikalsk, at man har rette bøyninger og at man har ”våres samisk”. Saken er å bli forstått, å kommunisere, sier Piet Hein.
Jeg er helt tørr i hva å skrive om. Jeg har kun vibrerende gener når jeg reiser, og vibrerende gener øker totaliteten i kroppen, livsflyten så å si. Så når mine gener for tida ikke vibrerer, vet ikke systemet hva det skal kommunisere om. Jeg sier som Anja Komic Golar pleide si: jeg har bare hverdager og ikke noe å fortelle om. Nå tror jeg at hun har spennende hverdager, den samme Anja Komic Golar, lille Vege.
Tilbake til min skriveløshet (nytt ord – og Piet Hein sier det er ok) jeg synes ikke min hverdag er så mye å berette om. Jeg flyr ikke på toppturer, blomsterturer eller vinsmaketurer (som vi forresten jevnlig inviteres til av et eller annet firma, og like jevnlig går invitasjonene i papirresirken). Jeg sleper meg opp om morgenen etter at ABR-maskinen er tatt av. Den ligger tre netter i uka koblet på mine estremiteter alt etter som, nå for tida beina. Og øver utover natta jevne trykk mot kroppen som min stakkars kropp må utligne. Noen morgener i uka sliter jeg meg opp av trykktanken der pappa og jeg har sovet, dette for å gi oksygen til blodplasmaet. Så sleper jeg meg på do der Anka påser at jeg må slite meg gjennom et independentprogram før vi binder på oss knebeskyttere og tar dagens økt på golvet, åling eller kryping eller begge deler. Jeg haster her forbi det å spise og alle dorundene for å samle ting i septiktanken. Så er det refleksintegrering siden mange hjerneskadde ikke har alle reflekser integrert. Denne treninga har før vært manuell, men sist vi var i USA, brakte vi med oss en multiple diode laser som nå gjør jobben. 2-3 dager i uka tar vi nevrofeedback fra Smartbrain. Jeg gidder ikke nevne småting som olfacory, pRoshi, gass, masker og fanden og hans oldemor.
Og hvor fører alt dette meg? Dit fører det andre å fly på toppturer, et steg framover eller vedlikehold og for å hindre retrett.
Antar jeg.
domantrener
PS! Dere kjenenr jo vår alles Peer Gynt (håper det var han og orker ikke akkurat nå google for å sjekke det); kom senere hen til andre resultater.
Som Peer Gynt, så også jeg, kom senere hen til andre resultater, mener jeg. Og da snakker jeg om dette med hverdager og om hverdager er interessante. Antagelig er det det, for skal jeg dømme etter facebook der man pøser ut sin hverdag i form av statusoppdateringer og bilder av --- ja --- og det avstedkommer en masse ”liker” + kommentarer som ”kos dere”, ”hyggelig” ”fantastisk” etc – ja, da er hverdager interessante.
Altså er jeg unormal der også som synes jeg ikke har noe å pøse ut. Fan, nå blir jeg deprimert, og nå skal jeg foreta en indre opptelling av flere felter der jeg er unormal, og så skal jeg anse meg ferdig med det.
I rubrikken ”unormal” setter jeg IKKE at jeg bor sammen med mine foreldre. Det er god gammel samisk sofa-gutt-tradisjon, gutter som blir heime til håret gråner og blir kokket og stelt av mamma – som ikke har tid til å bli gråhåret.
Jeg skal også nyte å telle opp de feltene der jeg er normal. For eksempel har jeg to bein, to armer og desslike. En varm seng og god mat. Ja, ok, det er normalt med en varm og god seng og full mage i Norge og små deler av verden. Da teller det ikke. Det er unormalt på verdensbasis å ha en varm seng og mett mage.
Feltene jeg er normal på skrumper inn.
PSS!
Urtestatus: Stillstand, for de andre to vedtok i påsketider å samle tre – 3 – sorter urter, dette for å ikke gå opp i liminga, og vi er langt over dette antallet. Men sensitiv som jeg er føler jeg at det kan komme en ny epoke.
Urtesankerpause? Leit, eller?
SvarSlett