Mappen «Håpløse individer» har fått nytt navn

Jeg har i løpet av de to siste helgene utviklet en forståelse for alle de som tuter i trafikken, for eksempel bak deg i et kryss. Ikke at det skjer her i Pennsylvania, folk og trafikk her er virkelig både høflige og smidige. Men heime hender det i blant at jeg observerer en ilter tuting. Før har jeg arkivert dette i mappen «Håpløse individer», men de to siste helgene har jeg som sagt utviklet stor forståelse for de som tuter i trafikken. Og jeg har renamed mappa «Håpløse individer» og kaller den nå «Vi som krever vår rett». Det eneste de stakkars tuterne vil, er å få sin rettmessige plass på gate eller vei. Så står noen i veien for det, de tuter. Rimelig nok.

Frokosten her på Hyatt er vanligvis fredelig, og vi har som andre vanedyr utviklet vår faste plass å spise. Vi klatrer opp på de litt høge barkrakksofaene ved den ene veggen. Maten her er virkelig god, og på den plassen smaker den enda bedre. I tillegg kommer ettersmaken, når man sitter lenge etter å ha spist og bare koser seg på sin faste plass. Men de siste to helgene har vært annerledes. Forrige helg var her et hundearrangement – masse folk – og denne helga et bryllup, enda flere mennesker. Hundegreier er ok, bryllup likeså. Problemet er at hele den gjengen skal spise frokost, de også, og i helgene når vi kommer ned for å nyte vår velfortjente sådanne, er vår plass opptatt. På vår plass sitter noen alltid og breier seg, og vi har måttet ty til et vanlig bord der maten riktignok fyller magen, men bare det.

Jeg har tenkt, men jeg er ikke av den beskaffenhet siden jeg ikke alltid fester øynene på den jeg stirrer på, at jeg skal stille meg framfor de som har tatt våre plasser og stirre dem i senk til de flytter seg av ubehag. Jeg vet det har funket for andre. Blant annet vet jeg om et personalrom der en hadde sin faste plass, og var den opptatt, sto han like bak sin opptatte plass med matpakka i handa og spiste. Nå tror jeg ikke det er en strategi som passer meg, og jeg tror ikke jeg får noen av de andre til å stå der spise omeletten sin.

Akkurat kommet opp på rommet etter en frokost på feil plass. Magen er full av mat jeg tror systemet ikke klarer å bearbeide så godt, for denne maten har ikke det lille ekstra.

Og apropos, alle de ernæringsfysiologene som snubler i hverandres bein omkring fordøyelse. Det være seg god fordøyelse eller en dårlig sådan. De har ennå ikke oppdaget dette faktum.