Redningsmenn og lykkejegere

Det er hardt å være turist i Norge, landet der ting er såpass dyrt at man ikke for småpenger kan kjøpe seg den luksusservicen som gjør at man føler seg som en krøsus eller en Thon for den del. Den eneste likheten mellom en Thon og meg akkurat nå er Backlund Thon Hotel i Levanger der jeg for en sum litt større enn småpenger har krøpet sammen på et rom sammen med administrasjonen. Dermed er det sagt at vi nå er i Levanger etter en del om og men, mest men, og det men-et har gått på eksemet mitt og sevjetappinga som ikke var avslutta. Mest sevjetappinga tror jeg. Eksemet fikser hekseringen.

 

Dagen før vi reiste fikk vi hyggelig besøk av en gammel kjenning fra den tid vi var unger, og mens jeg er i modus der ordet hyggelig er en treffende beskrivelse, sier jeg at det ble en hyggelig vaffelstund rundt bålet sammen med Anita og ungene hennes. De skulle dagen etter reise til Trondheim der de bor, og vi dro faktisk med samme fly, fremdeles hyggelig, eller trivelig er kanskje et mer dekkende ord.

 

Som vanlig har vi leiebil. Denne gangen en snerten liten ford i appelsingul farge. I den appelsingule dro vi til Trondheim sentrum og droppet mamma i Fjordgata. Hun skulle gå en runde på allergien sin og prøve å finne i alle fall litt av det som gir allergisk utslag. Pappa og jeg stakk imens på Tomatis-senteret der, og hadde en trivelig – nei, givende er rette ord – prat med Vigis og Brynjulf. Til avtalt tid var vi tilbake i Fjordgata for å plukke opp fru Baksetet. Vi så henne stå henslengt på fortauet og se seg om uten å legge merke til den appelsingule som sto to meter unna. Til slutt måtte vi tute. Joda, da viste det seg at hun sto og så etter den blå berlingoen, den som jeg håper står trygt i garasjen heime. Man får kanskje skrive den distre oppførselen på behandlingens side.

 

Uansett, vi fikk nå henne inn i bilen og i baksetet, og årsaken til at jeg filer på dette baksetet skal jeg komme tilbake til. Neste stopp for oss skulle være hos tante Millaug og onkel Knut på Hovin, og dit regnet vi med å spurte fort i vårt appelsingule lyn. Vel, lynet hadde sikkert fått oss fort dit, men kom ikke gjennom den korken som var på veien ut av Trondheim. Det er faktisk sant at vi brukte en halv time bare på det å komme oss forbi «melkekartongen» på Tiller. Jeg og onkel Knut hadde grilleavtale mellom fem og seks. På Hovin er det alltid ordentlig mat, og følgelig var i alle fall jeg skrubbis. Jeg hadde ikke spist siden om morgenen heime, og på turen gidda jeg ikke spise den tradisjonelle havregrøten vi hadde med som turmat. Jeg vil  se den som fyller magen med havregrøt når det er variert, sunn og kortreist grillmat like om hjørnet – vel det var det jeg trodde, men da hadde jeg ikke gjort regning med korken ut av byen. Nå er det slik at en ulykke kommer sjelden alene, eller som Elling sa det: når djevelen skit, skit han i dunger. Og der jeg satt skrubbsulten i korken tenkte jeg på sms’en jeg just hadde sent til grillsjefen onkel Knut og sagt at vi ble forsinket, og plutselig begynte jeg å lure på om sms’en var uklart formulert, eller om formulert slik at han ikke startet grillen før vi kom. Magen knurret rasende, men da vi var kommet opp bakkene i Kleivan og hadde parkert, så jeg at alt var under kontroll og at det var rett til et festmåltid ute ved grillen. På Hovin sulter man ikke.

 

Dagen etter dro vi videre til Levanger etter en kongelig middag med trøndersodd, og vi var så seine med å komme oss i vei at jeg ikke torde foreslå det jeg hadde tenkt: et bråstopp på Norges største trønderlån. Siden jeg nå er kommet til sjels år og alder sier jeg slik man gjerne sier når man er kommet til sjels år og alder: hvis jeg har levedager og helse skal det bli en bråstopp der neste gang – forutsatt at det passer alle.

 

I dag er det søndag, og vi har begynt på det vi planla da vi var her i desember: å se oss litt om i området. I desember fristet det ikke, men i dag har vært turister i eget land her i Nord-Trøndelag. Nå er det kveld, og trøtt er han som skriver. I morgen begynner vi på Tomatis.

 

domantrener

 

PS. Yours sincerely har meldt seg inn i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek og fikk like før vi reiste hit en moderne VictorReader som leser de spesialkopierte CDene jeg får tilsendt etter bestilling. Tante Millaug er familiens fantomet på slike ting, og hun kurset oss i bruken av dette apparatet. Jomfrulydboka er Roy Andersens «Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska».  Herre min dag for en uforståelig strabasiøs verden man møter der.

 

PSS. Jeg innser at jeg er blitt opphengt i dette med at man kommer utenfra og uten skånsel gir de stedene man kommer til nye navn. Nå vet man jo av historia at de originale, opprinnelige navnene vil bli krevd tilbake. Ingen har kommet utefra og gitt navn til stedet der jeg bor, og jeg har følgelig ikke muligheten til å gå prosessen med å få det opprinnelige navnet tilbake. Jeg er frarøvet noe.