Vuoi kor man har det godt, eller Rop på sommer'n, så kommer'n. En kafeobservasjon

Dess lenger jeg kommer i lydboka til Roy Andersens «Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska» dess mer ser jeg hvordan historien gjentar seg, og dess mindre tro har jeg på dette at man skal lære av historien. Historien gjentar seg fordi vi mennesker er mennesker med alle våre feil og mangler og alle våre egenskaper. I kampen om gullressursene i Alaska laget man seg syndebukker og årsaker for å kunne tilrane seg andres skjerp. Boka beskriver de tre heldige skandinaver som gjorde et gigantgullfunn i Alaska, og noen av de som fikk fordelene av dette var to av de samene som ble hentet til Alaska for å lære inuittene reindrift. Når så enkelte trengte noen å skylde på for å kunne erklære skjerpene ugyldige, ble det samene. Man kunne ikke skylde på svenskene og den ene nordmannen, for de var nær knyttet til misjonsvirksomheten på Alaska, og den torde man ikke pirke borti. Da ble det samene som ble de man utpekte som årsaker til at skjerpene var ugyldige. De var ikke ekte skandinaver. De var mongoler i samspill med den store kinesiske innvandringa til USA og var slik en del av den gule fare. Men kongressen i sin debatt omkring lovgiving i Alaska ryddet unna disse argumentene og slo fast at situasjonen var slik at samene var hentet for å lære bort reindrift og var ingen gul fare. De var skandinaver.

 

Historien gjentar seg. Hitler trengte syndebukker, og jødene sto for hugg. Samtidig fikk han kloa i deres rikdommer. Idi Amin i Uganda trengte syndebukker. Inderne i landet sto for hugg, og man fikk kloa i deres eiendommer. På Balkan sto muslimene for hugg, og de ble ranet og fordrevet. Slik kom våre gode venner Nermin og Mirsada til Norge. Rundt om i verden driver historia og biter seg sjøl i halen.

Også på det private plan har man syndebukker – årsaker til at man ikke er så vellykket og anerkjent som man mener man burde være. Godt å ha årsakene plassert langt utenfor seg sjøl. Da er man uskyldig og uforskyldt.

 

Vi er i Levanger og lever det gode liv også her. «Vuoi kor man har det godt» ser jeg i blant på facebook. Alltid får slike utsagn meg til å fundere på om man har det så godt som man flagger eller man kommer med slike utsagn som en maskering av trivialitet? Jeg vet ikke. Jeg bare forundrer meg over at man trenger å rope fra bergene at man har det godt. Har man det ikke godt uten at det er ropt fra bergene ut i eteren?  I kveld spiste vi middag på en mellomklasserestaurant her i Levanger, og jeg ble som vanlig sittende og observere folk. Se på deres ansikter, minespill og hva kroppene signaliserte, samt lytte til de samtalebrokker jeg kunne ta inn. En selsom sak. Ett er hva munnen sier, noe annet er hva kroppen signaliserer, og disse to henger ikke alltid sammen.  Kroppsspråk er ofte uintendert. En kommunikasjon ut inneholder mange komponenter. Først er det ordene man sier eller skriver for den del. De bærer sitt eget semantiske innhold. Så er det stemmens toneleie som også kommuniserer.  Ofte sier toneleiet og ordets innhold det samme. Men også det motsatte kan være tilfelle. Hvem har ikke hørt ordet «hyggelig» bli sagt, mens toneleiet indikerer at taleren i beste fall gir blaffen. Så er det kroppsspråket som også kommuniserer. Alt dette ble jeg sittende å filosofere over på restauranten mens jeg hørte på ordene og studerte kroppsspråket – og ble sittende å sammenligne kommunikasjon i det virkelige liv kontra det på sosiale medier som facebook. Der har man kun en av de kommunikative meldinger å forholde seg til – det skrevne ord. Derfor undres jeg på om ropet vuoi, kor man har det godt er sannhet, for når det kommer i eteren har jeg ikke mulighet til å se om kroppen understøtter denne uttalelsen.

Selvfølgelig kan dette med «Voi, kor man har det godt» være et uttrykk for at man ikke vil klage, og at man går til motsatt ytterlighet. Eller det kan verre et utslag av positiv tenkning. Man sender ut en positiv tanke som trekker en lignende til seg. Jeg pleier tenke på det som «Rop på sommer’n, så kommer’n»-syndromet.

Så når jeg skriver at vi lever det gode liv her kan dere umulig vite om det er sant. Jeg kan lyve så det renner for at ikke andre skal tro at jeg skitt, trivielt og kjedelig. Jeg kan være ute etter bekreftelse på at jeg er noe – noe annet enn jeg er, og dette igjen signaliserer at jeg ikke er helt fornøyd med det jeg framstår som. Jeg kan ha det himla gørr kjedelig her i Levanger, men vil ikke at dere skal få vite det. Da er det enkelt for meg å sende ut motsatt budskap her på mail og blogg:

Vuoi kor man har det godt.

 

I morgen er andre tomatisdag.

 

domantrener

 

PS. I dag klarte jeg i pausen å bruke nesten tusen kroner. Helt utrolig og utenkelig, men det utenkelige skjer iblant.

PSS. Det er blitt morgen – og en etter-frokost-aktivitet er å stable seg inn i leiebilen, slå på VictorReader og lytte til «Redningsmenn og lykkejegere» mens vi kjører til Tomatis-senteret.

Vuoi kor man har det godt.