Tellusial identitet

Da nærmer det seg avvikling av årets folkedag for andre gang i år. For andre gang siden man 6. februar avviklet samefolkets dag.  17. mai feirer man som bekjent siden grunnloven ble undertegnet i 1814 og 6. februar siden det var datoen for den første totalsamiske samlinga i Trondheim i 1917. I år er det heidundrande feiring av 200 år i Norge, og i 2017 kommer en ny heidundrande feiring – og denne gang av hundreårsdagen for samisk samling.  

Alt dette gjør at jeg har filosofert omkring disse nasjonaldager, folkedager, flaggets dager etc både når de feires i de ulike land, pluss hvorfor og hvordan. Verden er for stor til at jeg rekker å fundere over hele den, men kanskje burde vi hatt en felles dag for alle oss som bebor Tellus kontra alle dem som bebor andre planeter. Jeg slenger herved en ide ut i lufta om en Telluses dag og skal senere komme tilbake med forslag om når, hvordan og hvorfor. Jeg tror det er på tide med en slik dag som i alle fall en gang om året binder oss tellusianere sammen. Se bare hvor sammenbindende samefolkets dag har vært for samer i fire land.

Og behov for en slik dag er udiskutabel. Man skal bare lese litt av Dänikens bøker eller forundre seg over kornsirklene her og der i verden, eller over fenomener i Hessdalen i Sør-Trøndelag for å skjønne behovet. Vi er ikke alene i verdensrommet, vi tellusianere, og som sådan bør vi ha en felles samlende nasjonal,  eller kanskje man skulle si tellsuial dag. Jeg arbeider med saken om når, hvor og hvorfor. Når jeg har den klar, telluses historie og hvorfor tellus-folket bør samle seg om en dag, vil jeg oversende saken til videre drøfting omkring flaggsymboler, markeringer etc. Dette blir mitt gullkantede prosjekt selv om jeg nok ikke kan hive meg inn i forhandlingene om lønnsøke på grunn av det og neppe kan forvente – som norske næringslivstopper – en gedigen fallskjerm om alt går på ræva. Jeg får i beste tilfelle sette min lit til lønn i himmelen.

Vi her i skogen er utenom alle lønnsforhandlinger,  for vi er usikre på hvem å fohandle med, det vil si en forhandling som kan gi litt uttelling. Likevel har lønnsforhandlingene vært et tema her i skogen til i går kveld. Vi skulle nemlig egentlig reise fredag til Trondheim med Norwegian som tre ganger pr. uke setter nesen mot det som burde være Norges hovedstad, Nidaros. Vi skulle ta en runde tomatis. Men så eksploderte, og eksplodere er et for svakt beskrivende ord, det gamle eksemet mitt som jeg trodde var dratt i eksil, men det fikk god drahjelp til returen av elektrodressen, tror vi, for den dressen sitter som et kondom på kroppen og er tett. Jeg har de siste ukene brukt den to timer annenhver dag. Vi havnet på legevakta siden fotsolene var så eksemifisert at jeg ikke klart stå på dem, og resten av kroppen en kløende prikket masse. Tomatis ble avlyst, for noen sa klokelig nok at å reise med noe slikt pluss stelle det på hotell- og tomatisrom ikke gikk, og legen var enig. Konklusjon: Norwegian-ansattes lønnsforhandlinger anrører ikke i denne omgang skogsfolket.

Heldigvis hadde vi i huset nødvendige remedier til å behandle eksemet overalt enn under fotsolene. Der bruker vi kortison. Men ellers er det hekseringens kur som brukes. Den virker, om enn langsommere enn kortison, men så ødelegger den ikke huden i prosessen. Framsynte og synsk som vi er her i skogen (man blir det av å virre rundt i skogen sammen med skogstrolla og andre vesener som jeg personlig skal påse blir en del av enheten når tellusianerne skal enhetes på en spesiell dag). Men altså – i de tre stappfulle koffertene vi reiste heim fra USA med, var det ikke vodka. Årsaken er enkel og todelt. 1) Chestnut Hills utsalg var stengt pga ombygging. 2) Vi hadde bunkret så mye annet smuglergods at noen flasker vodka begynte å bli mer enn koffertene ville svelge. Følgelig for tre uker siden beit vi i det omtalte sure eplet og kjøpte vodka på polet i Harstad og la svenskdråpeurtene på den. Da eksemet eksploderte, var svenskdråpene klar til innstats. Cellesaltene var i huset, likeså var andre urter var våpenklar. Greg på Family Hope skrev ned deler av eksemkuren vår + behandlinga av seborré som i mange år var en tidvis og uønsket bosetting i hodebunnen min. Svenskdråper er her i huset det nafta var for noen generasjoner siden, en kur for alt. Men mens man kunne kjøpe nafta når lagrene minket, må man lage seg svenskdråper. Det tar ca 14 dager forutsatt at man har urteblandinga og vodka klar. Det sies at en svensk lege på 1600-tallet skrev ned oppskriften på en blanding som hadde vært i bruk i hans familie i generasjoner. De kan da noe, disse svenskene, må jeg medgi, og siden den elektrodressen som trigget eksemet er svensk, håper jeg lege Samst og hans urteblanding kan nøytralisere det elektrodressen gjør mot huden min. Som man sa om SAS i gamle dager: Svensk Alt sammen.

Alt har en fordel, og fordelen med eksemet er at vi er her i skogen og ikke i Levanger akkurat nå. Sevjegangen har vært seinere enn antatt i år, og da er det bra vi er her ennå en stund. Det hadde vært jævlig flaut om – når vi pakket ut koffertene i Levanger – fant utstyr til sevjetapping i koffertene, og siden dette er sør om oss, måtte vi antagelig kjøre litt opp til fjells for å rekke sevjegangen. Nå er jeg jo vant med å være rar, men…

Broderfolkene (eller man bør vel begynne å bruke et mer kjønnsnøytralt ord i dag) feirer også sine dager. EU-bror Sverige feirer Svenska flaggans dag 6. juni. Den har vært en uoffisiell sak fra 1916. men ble innført ved lov i 1996 og ble offentlig høytidsdag i 2005. Det sies at kong Carl Gustav presset på for å få denne dagen som offisiell høytidsdag. Han var vel lei av TV-reportasjene fra 17. mai i Oslo der den norske kongefamilien tronte på verandaen og hilste til barnetoget. Nå ville han også ha det slik. Delvis er den dagen blitt lik den norske, men unnatak er kongefamilien får ikke trone på noen slottsbalkong 6. juni, men flyr på ulike arrangement. Kungen foretar utdelinger av spesielle priser, og nye statsborgere blir behørig svenskgjort – om ikke annet så i passet. Ofte spiller det svenske fotballaget landskamp. Nå har jeg undret meg litt over om ikke vi her i skogen har støttet kong Carl Gustav sånn rent mentalt ved tankens kraft i det å gjøre 6. juni til offisiell høgtidsdag. Det er nemlig bursdag her i skogen den dagen, og det varmer oss å se hele Sverige flagge.

EU-bror Danmark forundrer meg en del hva nasjonaldag angår. De feirer 5. juni som nasjonaldag siden deres grunnlov ble signert den dagen i 1849. 1849! Der satt altså de trege danskene på gjerdet og så på at Norge som da ble betraktet som deres lille vedheng i 1814 fikset grunnloven. Merkelig. Jeg får det liksom ikke til å stemme i det hele tatt. 1849, men jeg fører det på vankunnighetens side i livets bok. 

Så er det EU-bror Finland som dels har hatt samme skjebne som Norge hva angår å bli pingponget hit og dit. I 1809 fikk de sin grunnlov, men som for Norge betydde det ikke at de ble fri. De var da i en ikke-selvvalgt union med Sverige og ble så pingponget over til Russland. Vi i Norge ble pingponget til Sverige fram til 1905. Finland feirer sin dag 6. desember. Da er det polarnatt i nord, og feiri8nga retter seg etter det. Den dagen setter alle to lys i vinduet, et for heimen og et for landet – og symbolsk skulle de lyse veien heim for de soldatene som vendte heim fra en eller annen krig. Finlands historie har vært mindre omkostningsfri enn Norge hva krig angår. Ellers har de to land mye til felles. Blant annet benyttet man tida godt mens man ble pingponget til å bygge opp en nasjonal identitet gjennom f.eks. fedrelandssang, språk, musikk og litteratur. Finland med sin Sibelius, vi med Grieg. Finland med Runeberg. Vi med Bjørnsson. Finland med sin Lønroth. Vi med Ivar Aasen. Etc. Så da pingpong-tida var over – for oss i 1905, for Finland i 1944 – var et stort arbeid gjort for nasjonal identitet. Det er dette arbeidet Tellus nå må begynne på, bygge en felles tellusial identitet. Det er minst like naivt å tro at vi er alene i verdensrommets mange galakser som å tro at vi kunne være nøytrale før 1940 om noe skulle skje.

Ikke-EU-bror Island feirer sin dag 17. juni. Island har også vært en pingpong-bror der Norge har vært passiv deltaker. Landnåmaboka sier Island ble befolket fra Norge i 874 og forble norsk- det vil si – de fulgte med over til kongerikene Danmark-Norge, og i 1814 ble de så glemt da Norge ble pingponget til Sverige. Der ble de helt til i 1944 da Danmark slapp taket. Her jeg sitter er jeg glad for denne forglemmelsen, ellers hadde det måttet være Norge de skulle frigjøre seg fra og feire at de ble kvitt oss. Det kommer noe godt av alt, og denne forglemmelsen er en av godene av at vi ble pingponget til Sverige i 1814.

Det var Norden, men så har vi jo Putinbrors land i øst, og tross alle de enorme markeringene man har sett på TV derfra med tanks, kanoner, fly og full krigspakke har ikke Russland hatt folkedag i mer enn vel 10 år. Antar den dagen ble aktuell da KGB falt og lederne der spredd til andre sentrale posisjoner.

domantrener

PS. Nå er det 17. mai, og her sitter vi som egentlig skulle feiret dagen på Snåsa.

Jo da, vi kunne sikkert dratt ut på en feiring her i området siden vi nu er her, men fotsolene mine er slik at jeg må bruke rullestol selv her innomhus. Klarer nesten ikke trø på dem. Og det får holde med en rullestolen, ikke-rullestolbruker er min identitet. Det er da jeg føler meg på linje med meg sjøl. På en dag som denne er identitet viktig og lett å forstå. Trenger ikke si mer.

Noe annet er at man må bli så gammel som jeg er for å skikkelig sette pris på den måten nasjonaldager feires her i landet.  Folkemønstringer kontra tanks og jagerfly.

PS. Anka er kommet, og det er så hyggelig når hun er her igjen. På en merkelig måte er det slik at hun hører naturlig til her.