onsdag 20. januar 2016

Det forkortes

så sulten jeg er.
Jeg håper det å blogge stagger følelsen av at jeg kunne storme disken og rive til meg et eller annet som fyller og før. Vi kommer fra dagens andre runde på ABM, og ett er sikkert: Jeg blir gruelig sliten av det, og  gruelig sulten. Sliten fordi jeg må holde konsentrasjonen hele tida og kommandere musklene mine til ditt og datt.
Hu – kaldt i dette lokalet. Vi er her for første gang. At det er kaldt heime, er som det skal være. Der skal det være kaldt og snø – det er jo tross alt Artic, men her, dette er jo Syden. Her skal det ikke være kaldt og surt og snøslaps.
Vi er altså ankommet Fredensborg for flere dager siden. Vi var bare i Svendborg og hentet Solisten slik at vi kunne kombinere Solisten og ABM. Vi bor også denne gangen på Ørredsfiskeriet.

Mange dager senere.
I bilen i dag på tur heim fra dagens første sesjon på ABM-senteret, ble jeg sittende og fundere over alle de forkortinger som florerer rundt om. Vanligvis sier forkortinger noe til inside-gruppen. De skjønner hva for forkortingene betyr – hva de signaliserer. Jeg kom på noe jeg har hørt fortalt fra Markebygda om nettopp dette med at forkortinger ikke alltid melder det samme til alle. En markebygding sa til en annen:
-         «Har du hørt at pensjonistorganisasjonen våres har skrevet brev til PLO og bedt kommunen begynne å jobbe for oppretting av sykeheim/gamlelheim i Markebygda?» Tilhøreren, et politisk dyr, skvatt til:  
-         «PLO? Hvorfor i all verden til PLO?» Fortelleren sa:
-         «Ja, det er jo naturlig at man skriver til dem om det.»
I det politiske dyrets hode betydde PLO en palestinsk frigjøringsorganisasjon. Fortelleren på sin side antok at alle visste at PLO var forkorting for Pleie og omsorg – og da selvfølgelig i Skånland.
I mitt daglige virke florerer det av forkortinger. Nå er vi på ABM som for mange kan bety hva som helst, for eksempel et rakettsystem brukt av militæret i Norge. Men det er ikke innholdet i min ABM. Derfor tenker jeg å ta en gjennomgang av mine forkortinger.

IAHP. The Instututes for the Achievement of Human Potential, også kalt Doman-instituttet etter sin grunnlegger Glenn Doman. IAHP er kjent for sitt verdensomspennende engasjement for hjerneskadde barn. Deres hovedkvarter ligger i Philadelphia,  men de har avdelinger i Italia, Spania, Mexico og i to byer i Japan. I tillegg kurser de foreldre i Russland, Singapore og Australia. IAHP forholder seg til hjerneutvikling og var i sin tid revolusjonerende i sitt syn på at hjernen ikke var statisk, den var fleksibel og vokste ved bruk. En hjerneskade er at enten er de sensoriske veiene inn til hjernen skadet eller de motoriske veiene ut eller begge deler. Man kan stoppe eller forsinke hjernens utvikling, men man kan også speede opp den prosessen. Hjernen vokser ved bruk. IAHP tilrettelegger ulike program for nettopp dette med å speede opp prosessen: De tilrettelegger program for intellektuell vekst, som leseprogram, matematikk-program og allmenn kunnskap. Likså har de program for fysisk vekst og sosial vekst. Og de har et program for å tilføre hjernen oksygen. I tillegg tilbyr de  også spesielle program. Vi begynte på IAHP i 2004 ved at mamma og pappa reiste på foreldrekurs. Hvordan vi hørte om det? Ikke gjennom de kanaler vi burde ha fått informasjon fra. Vi hørte om det fra Mirijam og Emra Karagøz som i sin tur hadde hørt om det via uoffisielt nettverk. IAHP var vår første oase på en ny vei.

I 2008 flyttet vi over til FHC, Family Hope Center. Denne institusjonen har samme grunnlag som IAHP, men bredere tilbud. De bruker trykktank som oksygentilskudd i tillegg til masking og gass. De har program for integrering av reflekser både via trykk og laser. De tilbyr cranio sacral behandling samt clearing og homeopati. De har også deler av tomatis-treninga tilknyttet deres program - den delen som kalles Solisten og som er et heimetreningsprogram. Det er derfor vi dro først til Svendborg og hentet Solisten og fikk instruksjon i programmet. Så tok vi Solisten med oss hit til Fredensborg. Hver morgen når jeg våkner, har pappa satt på Solisten, og jeg våkner med øretelefoner og til tilrettelagt Mozart og gregoriansk sang. Jeg anbefaler at man googler tomatis-trening og ser hva den gir. Kanskje skal jeg ta det i en senere blogg Dette er program FHC tilbyr i tillegg til de samme tilbud som IAHP har. FHC aksepterer også ABR, noe IAHP ikke gjorde. Se senere om ABR.  FHC er også lokalisert i Philadelphia og eies og drives av Carol og Matthew Newell. De har avdelinger i Danmark, England, Irland, Spania og Mexico og driver omfattende foreldrekursing. Både IAHP og FHC er skeptiske til det de kaller arkaiske diagnoser og symptombehandling. Er skaden i hjernen, må man rette behandlinga mot årsaken – hjerneskaden. Begge institusjonene har stor kunnskap om hjernen og hjerneutvikling og kunnskap om hva som utvikler ulike deler av hjernen. De har et godt system i hvordan å lage en profil over hjernen og vise hva man bør rette støtet mot. Og hvor lenge jobber man så rettet mot sin hjerne? Hvis man gir hjernen muligheter, vokser den hele livet og danner nye neuroner og dendritter.

Begge disse to institusjonene sier som nevnt ovenfor at om årsakene ligger i hjernen, må man rette behandlinga mot hjernen. Er man for eksempel blind på grunn av en skade i hjernen, kan man rette treninga mot aktuelt område i hjernen. Hvis skaden ligger i øyet, er det en annen sak. 

Vi har faktisk opplevd dette med at blinde begynner å se. På IAHP hadde de en tradisjon som var veldig unorsk, om jeg kan si det slik. Hver sesjon var på en uke. Den første dagen ble vi evaluert på det vi hadde oppnådd i heimeprogrammet siste halvår. De to påfølgende dagene kurset deler av staben foreldrene mens resten av staben utarbeidet det nye programmet på bakgrunn av den evalueringa de hadde gjort på dag en. Foreldrekursinga pleide ha en avslutning med results, dvs de leste opp hva hver enkelt av oss hadde oppnådd siste halvår. De tok bare positive resultater. En gang leste de om en Smith. Han hadde begynt da han var 2,5 år. Han var født døv og blind, og fagfolks prognoser var at han ville forbli døv og blind hele livet. Nå hadde familien hans hørt at om skaden lå i hjernen, kunne man trene, og de ville forsøke dette. De dro først til deres generelle helsevesen. Nei, sa spesialisten, det er ikke noe hold i det. Han forblir blind og døv hele livet. Så ville han moderere seg og sa: Men dere kan jo komme tilbake and surprise me. Tilbake til results. Da denne unge Smith begynte på IAHP, var han altså blind og døv og forutsagt å forbli det hele livet. På results ble det opplyst at han nå kunne gjenkjenne folk på 6 meters avstand. Ved forrige evaluering et halvt år tidligere gjenkjente han folk på 3 meters avstand. Nå kunne han lese om bokstavene var 10 centimeter store, og han hadde begynt å oppfatte lyder. Unge Smiths mor bekreftet til oss dett. Vi spurte om hun hadde vært tilbake for å surprise de som ikke trodde på dette. Nei, hun giddet ikke. De levde sitt liv i sin boble. Hun ville ikke bruke energi på den boblen.. Et år senere traff vi denne familien igjen. Da satt unge Smith med briller og høreapparat.  Enhver kan tenke seg forskjellen på blind og døv kontra  lesende med briller og høreapparat.

Det var faktisk det samme med meg, men ikke så revolusjonerende. Jeg brukte epilepsimedisin og hadde ikke hatt anfall på mange år. Foreldrene mine ville ha sjekket om jeg trengte medisin i det hele tatt eller om jeg eventuelt kunne ha mindre dose.  De maste seg til en sjekk – som vi fikk. Dette var på den tida jeg var desperat, og mitt eneste språk utad var å være så vanskelig som mulig. Jeg kunne ikke forhindre at vi dro på EEG, men jeg kunne forhindre testen, noe jeg også gjorde ved å rive elektrodene av hodet. Jeg kan i dag godt forstå at man ga opp å ta testen der og da på elektrisk aktivitet i hjernen og  behov for medisin. Men jeg husker det ble sagt at det var farlig å fjerne medisinen. Den skulle man ta. Foreldrene mine bad om ny time til kontroll. De håpte vel at jeg da ikke skulle rive alt av hodet. Joda, vi skulle få brev om ny time. Tida gikk. Vi begynte 4. januar 20045 domantrening. 8. mars rapporterte vi til IAHP hvordan vi arbeidet, sendte rapporten og bad om å bli opptatt i deres program. Jeg kan ennå huske opplevelsen da vi en dag fikk telefon fra USA. I dag får vi ofte telefoner fra andre deler av kloden. Men da, og i tillegg fra Domaninstituttet som hadde noen tilleggsspørsmål før de ønsket oss velkommen den 9. juni. På denne tida begynte jeg å endre meg. Jeg begynte å fasilitere 24. april og brøt av meg alt gørr og alt jeg hadde å klage på fra mine 27 år – som jeg da var – og det var ikke rent lite. Mener å huske at jeg raste i en måned, men da vi i juni reiste til USA, var jeg ferdig med det, og den Magne som møtte på Domaninstituttet, var en annen enn den han var et år tidligere. Da hadde jeg etter hvert begynt å skifte fortegn og endre meg fra å være negativ, vrang, sta,  vanskelig og hatefull til å bli positiv, solsial, hjelpsom, en som alltid gjorde sitt beste. Så nå hadde jeg nok ikke revet EEG-ledningene av hodet. Men vi hadde ennå ikke fått noen time, og vi hadde hatt det for travelt med å trene og ikke tid til å stå på for den timen til EEG. Følgelig møtte jeg første gang på IAHP med m in epilepsimedisin Da dr. Green på medisinsk avdeling tok «legesjekken» spurte han om denne medisinen, hvor lenge jeg hadde brukt den, hvor ofte jeg hadde anfall og nåt siste anfall var. Da han hørte status, mente han at den medisinen skulle bort. Man bare forgiftet kroppen ved å ta inn unødvendig sådanne. På vårt spørsmål om det kunne være farlig å fjerne den, svarte han at det var nok farligere å bruke den uten påviselig grunn. Han laget en nedtrappingsplan på et halvt år og bad oss følge med ang anfall etc. 19. januar 2006 tok jeg min siste dose medisin og hadde ikke h

Vi er altså nå her i Fredensborg som første stopp. Deretter drar vi til Svendborg for appointment på Family Hope Center.

domantrener
P.s. Jeg liker etter hvert å være i danske settinger. Vi treffer mange nye intensive trenere og utvider vårt nettverk. Og så lærer vi så mye av andre familier.









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar