så sulten
jeg er.
Jeg håper
det å blogge stagger følelsen av at jeg kunne storme disken og rive til meg et
eller annet som fyller og før. Vi kommer fra dagens andre runde på ABM, og ett
er sikkert: Jeg blir gruelig sliten av det, og gruelig sulten. Sliten fordi jeg må holde
konsentrasjonen hele tida og kommandere musklene mine til ditt og datt.
Hu – kaldt i
dette lokalet. Vi er her for første gang. At det er kaldt heime, er som det
skal være. Der skal det være kaldt og snø – det er jo tross alt Artic, men her,
dette er jo Syden. Her skal det ikke være kaldt og surt og snøslaps.
Vi er altså
ankommet Fredensborg for flere dager siden. Vi var bare i Svendborg og hentet Solisten
slik at vi kunne kombinere Solisten og ABM. Vi bor også denne gangen på
Ørredsfiskeriet.
Mange dager
senere.
I bilen i
dag på tur heim fra dagens første sesjon på ABM-senteret, ble jeg sittende og
fundere over alle de forkortinger som florerer rundt om. Vanligvis sier
forkortinger noe til inside-gruppen. De skjønner hva for forkortingene betyr –
hva de signaliserer. Jeg kom på noe jeg har hørt fortalt fra Markebygda om nettopp
dette med at forkortinger ikke alltid melder det samme til alle. En
markebygding sa til en annen:
-
«Har
du hørt at pensjonistorganisasjonen våres har skrevet brev til PLO og bedt
kommunen begynne å jobbe for oppretting av sykeheim/gamlelheim i Markebygda?»
Tilhøreren, et politisk dyr, skvatt til:
-
«PLO?
Hvorfor i all verden til PLO?» Fortelleren sa:
-
«Ja,
det er jo naturlig at man skriver til dem om det.»
I det politiske
dyrets hode betydde PLO en palestinsk frigjøringsorganisasjon. Fortelleren på
sin side antok at alle visste at PLO var forkorting for Pleie og omsorg – og da
selvfølgelig i Skånland.
I mitt
daglige virke florerer det av forkortinger. Nå er vi på ABM som for mange kan
bety hva som helst, for eksempel et rakettsystem brukt av militæret i Norge.
Men det er ikke innholdet i min ABM. Derfor tenker jeg å ta en gjennomgang av
mine forkortinger.
IAHP. The
Instututes for the Achievement of Human Potential, også kalt Doman-instituttet
etter sin grunnlegger Glenn Doman. IAHP er kjent for sitt verdensomspennende
engasjement for hjerneskadde barn. Deres hovedkvarter ligger i Philadelphia, men de har avdelinger i Italia, Spania,
Mexico og i to byer i Japan. I tillegg kurser de foreldre i Russland, Singapore
og Australia. IAHP forholder seg til hjerneutvikling og var i sin tid
revolusjonerende i sitt syn på at hjernen ikke var statisk, den var fleksibel
og vokste ved bruk. En hjerneskade er at enten er de sensoriske veiene inn til
hjernen skadet eller de motoriske veiene ut eller begge deler. Man kan stoppe
eller forsinke hjernens utvikling, men man kan også speede opp den prosessen.
Hjernen vokser ved bruk. IAHP tilrettelegger ulike program for nettopp dette
med å speede opp prosessen: De tilrettelegger program for intellektuell vekst,
som leseprogram, matematikk-program og allmenn kunnskap. Likså har de program
for fysisk vekst og sosial vekst. Og de har et program for å tilføre hjernen
oksygen. I tillegg tilbyr de også
spesielle program. Vi begynte på IAHP i 2004 ved at mamma og pappa reiste på
foreldrekurs. Hvordan vi hørte om det? Ikke gjennom de kanaler vi burde ha fått
informasjon fra. Vi hørte om det fra Mirijam og Emra Karagøz som i sin tur
hadde hørt om det via uoffisielt nettverk. IAHP var vår første oase på en ny
vei.
I 2008
flyttet vi over til FHC, Family Hope Center. Denne institusjonen har samme
grunnlag som IAHP, men bredere tilbud. De bruker trykktank som oksygentilskudd i
tillegg til masking og gass. De har program for integrering av reflekser både
via trykk og laser. De tilbyr cranio sacral behandling samt clearing og homeopati.
De har også deler av tomatis-treninga tilknyttet deres program - den delen som
kalles Solisten og som er et heimetreningsprogram. Det er derfor vi dro først
til Svendborg og hentet Solisten og fikk instruksjon i programmet. Så tok vi Solisten
med oss hit til Fredensborg. Hver morgen når jeg våkner, har pappa satt på Solisten,
og jeg våkner med øretelefoner og til tilrettelagt Mozart og gregoriansk sang.
Jeg anbefaler at man googler tomatis-trening og ser hva den gir. Kanskje skal
jeg ta det i en senere blogg Dette er program FHC tilbyr i tillegg til de samme
tilbud som IAHP har. FHC aksepterer også ABR, noe IAHP ikke gjorde. Se senere
om ABR. FHC er også lokalisert i
Philadelphia og eies og drives av Carol og Matthew Newell. De har avdelinger i
Danmark, England, Irland, Spania og Mexico og driver omfattende
foreldrekursing. Både IAHP og FHC er skeptiske til det de kaller arkaiske
diagnoser og symptombehandling. Er skaden i hjernen, må man rette behandlinga
mot årsaken – hjerneskaden. Begge institusjonene har stor kunnskap om hjernen
og hjerneutvikling og kunnskap om hva som utvikler ulike deler av hjernen. De
har et godt system i hvordan å lage en profil over hjernen og vise hva man bør
rette støtet mot. Og hvor lenge jobber man så rettet mot sin hjerne? Hvis man
gir hjernen muligheter, vokser den hele livet og danner nye neuroner og
dendritter.
Begge disse
to institusjonene sier som nevnt ovenfor at om årsakene ligger i hjernen, må
man rette behandlinga mot hjernen. Er man for eksempel blind på grunn av en
skade i hjernen, kan man rette treninga mot aktuelt område i hjernen. Hvis
skaden ligger i øyet, er det en annen sak.
Vi har faktisk opplevd dette med at
blinde begynner å se. På IAHP hadde de en tradisjon som var veldig unorsk, om
jeg kan si det slik. Hver sesjon var på en uke. Den første dagen ble vi
evaluert på det vi hadde oppnådd i heimeprogrammet siste halvår. De to
påfølgende dagene kurset deler av staben foreldrene mens resten av staben
utarbeidet det nye programmet på bakgrunn av den evalueringa de hadde gjort på
dag en. Foreldrekursinga pleide ha en avslutning med results, dvs de leste opp
hva hver enkelt av oss hadde oppnådd siste halvår. De tok bare positive
resultater. En gang leste de om en Smith. Han hadde begynt da han var 2,5 år.
Han var født døv og blind, og fagfolks prognoser var at han ville forbli døv og
blind hele livet. Nå hadde familien hans hørt at om skaden lå i hjernen, kunne
man trene, og de ville forsøke dette. De dro først til deres generelle
helsevesen. Nei, sa spesialisten, det er ikke noe hold i det. Han forblir blind
og døv hele livet. Så ville han moderere seg og sa: Men dere kan jo komme
tilbake and surprise me. Tilbake til results. Da denne unge Smith begynte på
IAHP, var han altså blind og døv og forutsagt å forbli det hele livet. På
results ble det opplyst at han nå kunne gjenkjenne folk på 6 meters avstand.
Ved forrige evaluering et halvt år tidligere gjenkjente han folk på 3 meters
avstand. Nå kunne han lese om bokstavene var 10 centimeter store, og han hadde
begynt å oppfatte lyder. Unge Smiths mor bekreftet til oss dett. Vi spurte om
hun hadde vært tilbake for å surprise de som ikke trodde på dette. Nei, hun
giddet ikke. De levde sitt liv i sin boble. Hun ville ikke bruke energi på den
boblen.. Et år senere traff vi denne familien igjen. Da satt unge Smith med
briller og høreapparat. Enhver kan tenke
seg forskjellen på blind og døv kontra lesende
med briller og høreapparat.
Det var
faktisk det samme med meg, men ikke så revolusjonerende. Jeg brukte
epilepsimedisin og hadde ikke hatt anfall på mange år. Foreldrene mine ville ha
sjekket om jeg trengte medisin i det hele tatt eller om jeg eventuelt kunne ha
mindre dose. De maste seg til en sjekk –
som vi fikk. Dette var på den tida jeg var desperat, og mitt eneste språk utad
var å være så vanskelig som mulig. Jeg kunne ikke forhindre at vi dro på EEG,
men jeg kunne forhindre testen, noe jeg også gjorde ved å rive elektrodene av
hodet. Jeg kan i dag godt forstå at man ga opp å ta testen der og da på
elektrisk aktivitet i hjernen og behov
for medisin. Men jeg husker det ble sagt at det var farlig å fjerne medisinen.
Den skulle man ta. Foreldrene mine bad om ny time til kontroll. De håpte vel at
jeg da ikke skulle rive alt av hodet. Joda, vi skulle få brev om ny time. Tida
gikk. Vi begynte 4. januar 20045 domantrening. 8. mars rapporterte vi til IAHP
hvordan vi arbeidet, sendte rapporten og bad om å bli opptatt i deres program.
Jeg kan ennå huske opplevelsen da vi en dag fikk telefon fra USA. I dag får vi
ofte telefoner fra andre deler av kloden. Men da, og i tillegg fra
Domaninstituttet som hadde noen tilleggsspørsmål før de ønsket oss velkommen
den 9. juni. På denne tida begynte jeg å endre meg. Jeg begynte å fasilitere
24. april og brøt av meg alt gørr og alt jeg hadde å klage på fra mine 27 år – som
jeg da var – og det var ikke rent lite. Mener å huske at jeg raste i en måned,
men da vi i juni reiste til USA, var jeg ferdig med det, og den Magne som møtte
på Domaninstituttet, var en annen enn den han var et år tidligere. Da hadde jeg
etter hvert begynt å skifte fortegn og endre meg fra å være negativ, vrang,
sta, vanskelig og hatefull til å bli
positiv, solsial, hjelpsom, en som alltid gjorde sitt beste. Så nå hadde jeg
nok ikke revet EEG-ledningene av hodet. Men vi hadde ennå ikke fått noen time,
og vi hadde hatt det for travelt med å trene og ikke tid til å stå på for den
timen til EEG. Følgelig møtte jeg første gang på IAHP med m in epilepsimedisin Da
dr. Green på medisinsk avdeling tok «legesjekken» spurte han om denne
medisinen, hvor lenge jeg hadde brukt den, hvor ofte jeg hadde anfall og nåt
siste anfall var. Da han hørte status, mente han at den medisinen skulle bort.
Man bare forgiftet kroppen ved å ta inn unødvendig sådanne. På vårt spørsmål om
det kunne være farlig å fjerne den, svarte han at det var nok farligere å bruke
den uten påviselig grunn. Han laget en nedtrappingsplan på et halvt år og bad
oss følge med ang anfall etc. 19. januar 2006 tok jeg min siste dose medisin og
hadde ikke h
Vi er altså
nå her i Fredensborg som første stopp. Deretter drar vi til Svendborg for
appointment på Family Hope Center.
domantrener
P.s. Jeg
liker etter hvert å være i danske settinger. Vi treffer mange nye intensive
trenere og utvider vårt nettverk. Og så lærer vi så mye av andre familier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar