Fra skog til skov

Dagene har gått, og i går hadde vi siste runde på ABM. Det er ganske krevende, for jeg må holde konsentrasjonen og henge på. I dag hadde vi fri. og jeg planla å ta en meget lang natt, så lang at det ble formiddag. Men nå hadde av alle ting pappa funnet ut at vi skulle dra på en outlet. Enhver kan tenke seg hvordan det gikk. Jeg slepte meg opp av senga, gjennom morgenrutinene og ut i leiebilen. Vi hadde fått en adresse til det vi trodde var den lille outlet’en vi så da vi for snart to uker siden kom hit. Joda, vi prøvde å google den sjøl, men endte opp med en adresse til noe Hørsholm. Her må jeg rykke noen steg tilbake.

Vi pleier iblant kjøpe mat hos Gittes mad litt ute på landsbygda. Vel, dette her er jo også landsbygda. Vi spurte henne om denne outleten vi hadde sett, for pappa som har en treffsikker innbygget GPS, mente den skulle være i nærheten av Gittes mad. Joda, Gitte mente det var en «lige i nærheden». Nå er jo Danmark et lille land og «lige i nærheden» forventet i alle fall jeg skulle være like i nærheten. Det ville være noe annet om man på Nordkalotten sa «like i nærheten». Mamma og pappa ble for mange år siden invitert av Anna Huuva til å gå i den svenske fjellheimen fra Abisko til en seide samer viser samer. Mamma med sine dårlige ledd spurte om det var langt dit. «Nei, inte âr det långt», sa Anna Huuva. Dermed trasket de motig i vei i ca to timer før mamma dristet seg til å spørre om det nå var langt igjen. «Nei, inte âr det långt» sa Anna Huuva. Nå ante mamma uråd og vurderte om hun hadde bein nok til returen og lurte på om hun skulle sette seg og vente mens de andre dro til seiden. Hun spurte ikke flere ganger, for hun skjønte at det «inte var så långt». Vel, de kom da til seiden. En opplevelse i seg selv. Der kokte de visstnok kaffe og spiste. Mamma påstår hun ikke aner hvordan hun kom seg tilbake annet enn at hun bare kom seg tilbake.

Men dette var altså Nordkalotten og vårt «like i nærheten». Men her i dette sølle, lille land må «lige i nærheden» være noe helt annet, men vi fant det ikke tross den adressen vi hadde fått. Den førte oss nemlig til en blindvei og en stor inngjerdet lagerbygning. Vi lodet rundt i den omkretsen som var sannsynlig for «lige» i nærheden» på jakt etter fata morgana, men fant ikke noe.

To, tre timer senere var vi tilbake på Ørredfiskeriet. Jeg sur som en padde og lynirritert for at jeg som Ibsen i Peer Gynt: «Jeg protesterer mot all verden, men blir allikevel med på ferden». Nå har jeg sovet noen timer og er ikke mer sur enn at jeg blir med på neste ferd – vi skal ha en lunchbuffét på Freden kinesiske restaurant. Der er det kjempetrivelig ,så det koster meg ikke noe å bli med på ferden.

For et menneske som meg som er byboer, tror jeg, er Ørredfiskeriet et merkelig sted. Det ligger inne i et skogsområde ved et ørrettjern, et lite et. Med sti rundt, gapahuker og alt man trenger for å tilberede den fangsten man får. I skogene rundt er det masse spor av rådyr sier pappa, som har trasket turer inne der. Vi holdt faktisk på å kjøre på to rådyr som lettbeint hoppet over veien like foran bilen. Pappa rakk ikke den bråbremsen han var i gang med før de i neste lettbeinte sprang var utafor bilens treffpunkt. Jeg påstår at den ene av dem sendte oss et overbærende blikk like før siste hopp. Mamma har forresten også gått med det resultat at hun har vridd et kne og nå drar den ene foten etter seg. Hun sier dette bringer barndomsminner opp i dagen, for når hun er på kjøkkenet og skal snu seg, dreier hun seg på godfoten akkurat som hennes gode nabo Jensina pleide å gjøre. Jensina hadde noe i en fot.

Ørredfiskeriet er et godt sted å bo når man skal være en stund i området. Vi bor nå i hus E, en åttekantet hytte like ved tjernet. Antar vi ville kunne fiske fra verandaen. Her har vi det som heime på mange vis. Vi drar på nærbutikken og handler, vi vasker klær (her er vaskemaskin), vi glor på TV, vi blogger …. Forskjellene er i tillegg til de geografiske sånne at vi sover mye. Jeg må sove etter hver runde på ABM.  Vann og strøm går på målersom vi betaler ekstra for. Spønky for en som er vant med å ha hele Duolbá til rådighet mot en fast avgift. Men det er vel fremtiden, dette med å betale for vannet man bruker eksplisitt, og jeg vil anta at dess mindre vann kloden får, dess dyrere vil vannet bli, også for oss bortskjemte vannsløsere. Det er da man tenker på at Gardermoen flyplass er lagt over Nord-Europas nest største underjordiske vannreservoar! Og hvis vi fortsetter å hugge ned oksygenkildene, vil vi i fremtidens fremtid få samme situasjon som med vann. Read my lips.

Jeg glemte noe som er som heime. Søppelet forsvinner ikke av seg selv. Vi må frakte det til en felles container. Bor man på et hotell, forsvinner søpla av seg sjøl.

I morgen forlater vi her og smeller over Storebælt til Svendborg og sesjoner på Family Hope. Mamma er lut lei og sier hun like gjerne smeller til Kastrup og heim. Jeg skjønner det ikke. Vi bor da i skogen her også! Ørredfiskeriet ligger nemlig rundt et skogstjern her. Minst like skogete som heime. Pappa kroer seg over å slippe å bo i en by mens vi er her. Jeg tier klokelig om hva jeg mener om akkurat det.

domantrener

PS. Vi er nå kommet til Svendborg utrolig nok, for det la seg en tett, våt og tung regntåke da vi kjørte fra Fredensborg. Ikke tåke av den silkeaktige, tørre typen som er nesten litt eventyrlig å ferdes i, men en tung og seig tåke som er som å stampe seg fram i våt ull. Følgelig ble det ikke til at vi smalt over Storebælt, vi stampet oss fram. Men da vi kom over til Fyn letnet det, og vi tok landsbyveien fra broen til Svendborg. Følgelig kjørte vi forbi der Stine på Harstad bibliotek har røtter.

Jeg antar vi ikke høres før vi er heime i våres skog igjen.