torsdag 28. april 2016

Steppegress, ruiner og belgisk sjokolade



Og det ble torsdag.
Her må jeg fortelle at forsetet led nederlag hva dagens utferdsplaner angikk. Vi hadde en suveren plan om å dra til Luxemburg. Dere vet det er jo ikke et hvilken som helst land, og det kunne være greit å få den på skrytelista over land man har vært i. Luxemburg ligger liksom ellers ikke i linje for generell trafikk a la «Syden» som jeg ikke vet hvilket land er. Luxemburg hadde følgelig stor prioritet fra pappa og meg, loderne. For å komme dit måtte vi kjøre sørover gjennom hele Belgia, men Belgia er jo et lite land sånn geografisk, så det var en fullt gjennomførbar ekspedisjon.

Jeg hadde nok en anelse om at navigatørene i baksetet ikke var like smugen på en lang dag i bilen. Som de ikke var. Mamma sa prompte at hun ikke ble med. Hun orket ikke sitte en lang dag i bilen for å kjøre innom Luxemburg og snu. Hun hadde faen meg ingen ambisjoner om å samle på besøkte land, men hvem som helst kunne dra. Hun ville bli i ro i Hasselt. Masha antydet det samme. Dermed var ekspedisjonen halvert. Pappa trakk seg og mente vi fikk revurdere dagens planer. Mamma foreslo at vi kunne dra til Aachen i Tyskland som jo bare var en svipptur unna. Aachen! Hvem gidder dra til Tyskland, et land som allerede står på lista mi – og på pappa sin. Jeg anså at jeg ville bli den eneste kongen på haugen for Luxemburg og valgte å legge ned våpnene. Men det vil jeg bare si: Faen der røk Luxemburg, og som nevnt er det et land som ikke ligger i naturlig rute, så jeg anser at jeg ikke kommer til å få den på lista mi. Her jeg sitter og blogger er jeg enda irritert. I stedet ble det en somledag – baksetet kalte det en rolig dag.

Vi sto seint opp, spiste en laaang frokost og dro så til Sint Truiden, en by et stykke unna. Nå viste det seg at Sint Truiden var under renovasjon i sentrum, så alt var stengt for biltrafikk, og vi balanserte etter plankefortau har og der. Suits them well, tenkte jeg irritert. De kan jo gå i denne ruinen av gravemaskiner i stedet for Luxemburg. Men selvsagt fant vi en liten utekafe og fikk gjøre det som tydelig var topp: Sitte ute og betrakte livet. Hah, sier bare jeg. Noe annet vi fikk gjort mens vi balanserte langs byggekraterne var å besøke byens to sjokoladeutsalg. Belgisk sjokolade er jo berømt og man kunne jo ikke ha vært i Belgia uten å bunkre nettopp det både til seg sjøl og andre. Der gikk pengene opp i sjokolade.

Det var blitt middagstid og vel så det da vi snudde fra Sint Truiden. Der fant vi ingen kafe. GPS’en prøvde å finne noen i nærheten, men når vi kom til målet, var der ingen kafe. Det skyldes nok at GPSen ikke er oppdatert. Kafeer kommer og kafeer går også i Belgia. Men for eksempel en minibank fant den på blunken, og målet var der målet skulle være. Alt endte med at vi dro tilbake til borgen og satt i borghagen sein om ettermiddag. Om kvelden dro vi ut på livet i Hasselt og spiste middag i en tradisjonskafe. Om noen lurer på hva det er, så ikke spør meg. Spør meg heller om det er verd et besøk. Det eneste jeg husker som et artig minne fra den tradisjonskafeen var at det på menyen sto at man kunne få «steppegress» ekstra. Menyen var enspråklig nederlandsk, men det språket er lettere å famle seg gjennom. Det har mye til felles med norsk. Følgelig anså hertingene at steppegress var en slags grønnsak eller noe slikt, og de bestilte det optimistisk. Jeg flirer enda av synet. Steppegress er potetships i meget tynne strimler, viste det seg, og det var strødd over maten i en svær haug. Ha, ha, sierjeg bare. Masha og jeg falt ikke for dette steppegresset, så vår middagstallerken var slik at man kunne se hva som var på den.

Jeg la meg i forvissing om at neste dag skulle være fredag, og da skulle vi møte på ABR.
domantrener

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar