Da jeg i morges sto opp og sjanglet på kjøkkenet for å spise frokost – jeg er en ekte samisk sofagutt, på norsk en Fleksnes – som bor heime og lar moderen kokke og stelle med seg.
Altså sjanglet jeg ut på kjøkkenet til ferdig frokost. Riktignok får Flekses det på senga, men så langt har jeg ikke tøyd det. Allerede i gangen begynte lukter å fortelle at uvanlige ting var på gang – eller egentlig vanlige - men uvanlige for de siste uker.
Her må jeg spole ca en uke tilbake, og da er vi i Palma. Nå har vi her i huset en todelt oppfatning av akkurat det - Palma. Jeg syntes ting var perfekt om det ikke var for bakkene og at vi bodde så usentralt. Fra meg var det tommelen opp, men det skal faktisk litt til før jeg vender tommelen ned for noe som har med reise å gjøre. Pappa sin tommel vendte ned fra første dag. Det skyldes nok de trange overparkerte bakkene vi skulle ferdes i – og lukeparkere i. Nå er jo ikke vi i Skånland vant til å måtte lukeparkere i en bratt kneik der resultatet skal være ca 15-20 cm til neste bil. Max. Men vi fikk da presset og knadd den bilen inn i en luke hver gang selv om det måtte to lukeparkerere for å gjøre det. En bak rattet og en i gata som dirigerte vinklene på hjulene. Neste steg var å komme seg ut av denne luka når vi skulle på ABM senteret. Bakkestart der du kunne gli max 15 cm bakover. Det var ingen fin liten fisebakke der vi bodde. Det var et stup. Rundt ABM senteret var det tre reserverte parkeringer i gatene, og de var respekterte og ikke misbrukte. Ikke som på Skånland der tøffeste idrettsmann kan slenge bilen på reservert parkering, og om han blir tilsnakket for det, bare gneldre at han bare skulle stå litt her. På Evenes flyplass likeså. Jeg kjenner en tøff tøtte som om hun kommer til et reservert sted og der står noen parkert uten tillatelse tar hun opp kortet som viser parkeringsrett og sier først ingenting. Hvis stakkaren som er feilparkert ikke tar hintet og flytter seg ruller hun ned vinduet. Skal du eller jeg ringe parkeringsvakten?
Men som sagt i Palma respekterte man denne plassen – det var bare det at det ikke fantes noen slike i den ura der vi bodde. Det betydde at hver morgen var en spent. Kommer vi oss ut fra parkeringsplassen uten å skade bilen bak, og hver ettermiddag var en ny spent. Ville vi finne en plass i det hele tatt eller måtte vi parkere enda mer i huttiheita? Nei, mamma hadde tommelen ned for Palma fra første parkering. Hun mintes hun hadde hørt om en ungdom som var erstatningslærer på en av øyene utenfor Harstad. Det må være minst 70 år siden og med de kommunikasjonene som rådde var han stuck. Og ikke fantes det noe å forlyste seg med heller. Da hans siste skoledag var gjennomslitt, tok han første lokalbåt vekk, og da lokalen la fra kaia, trakk han opp en flaske og glass, skålte og sa: Måtte hele den helvetes øya velte seg i Vågsfjorden med bunnen opp! Mamma mente hun skulle gjøre det samme når hun forlot vår øy, men tilfeldighetene gjorde at hun glemte det, antar jeg, for jeg så ikke noe slikt. I tillegg kom de helvetes duene: korr, korr, korr skvatret det i ett. For hvert menneske var det minst hundre duer. Jeg personlig syntes duene var allrighte dyr.
Jeg prøvde, selv om jeg visste det var tapt kamp, å antyde at om vi bodde i mer turistvennlig strøk med strender og masse flate parkeringsplasser ….. Ingen tomler snudde seg.
Så pådro hun seg en diare der ting gikk begge veier. Vi reiste heim med bleier og spypose hun jevnt måtte bytte. Rutinert flypersonale sa ikke noe, men jeg antar de var glad da de fikk lempet oss og ansvaret for oss over til et anna crew i Oslo.
Slik kom vi heim, og alle gikk rett til sengs. En av oss ble der i tre dager.
Men tilbake til begynnelsen. Da jeg sjanglet til frokost i dag, luktet jeg at noen hadde stått opp. På kjøkkenet sto erter og trakk. Geiterams-gele ble laget og en kasserolle appelsinmarmelade sto og surret. Kjøttdeig klart for kjøttkaker.
Aha, tenkte jeg, noen er oppe. Her gjelder det å nytte høvet å få innsmett for en blogg.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar