Holder terningkast som mål?

Har dere lagt merke til at enkelte navn blir skrevet feil? Når vi ferdes i Harstad eller hvor som helst pleier jeg lese logoen på enkelte firmabiler og forundre meg over hvorfor ting er skrevet som de er. Det samme opplevde jeg kort tid etter at vi hadde landet på Sola ved Stavanger på torsdag. Vi hadde leid bil, hos Avis som vanlig. Dette er ikke første gangen vi leide bil i det firmaet. Da vi var i Danmark i sommer, brukte vi Avis, og også da vi var i bryllupet til lille Magda og Juozas. To ganger har vi leid bil i Trondheim – Avis her også. Det er alltid en årsak til at man holder seg til samme firma, ikke sant. Man er fornøyd. I den frie handleverden kan kjøper endre handelspartner. Det er et signal når man endrer. Vi har holdt oss til Avis.
Så da vi skulle være fire dager i Stavanger var det naturlig å forhåndsbestille en Avis-bil fra Sola lufthavn. Det startet på terningkast 6 og det holdt seg på terningskast 6 mens vi gikk over til det iskalde parkeringshuset til vår leiebil som skulle stå i rad fire eller fem. Mens vi gikk der og lette – ingen biler med det nummeret, ingen biler med oppgitt merke og ingen biler som svarte når vi trykket på nøkkelen – sank terningskastet til 5. Mens vi ringte til Aviskontoret derfra, ble jeg kaldere og kaldere mens vi ble satt over fra den ene til den andre. Da vi endelig kom fram til Rett Person, var det blitt terningkast 4. Etter en stund fant Rett Person ut at Noen hadde parkert bilen et annet sted. Mens Rett Person prøvde å få tak i Noen, var det blitt terningkast 3. Til slutt meldte Rett Person at Noen skulle komme og vise oss hvor bilen var. Vi ventet. Til slutt kom Noen. Noen snakket et språk ingen av oss fire forsto, men kroppsspråk er universalt, så vi skjønte at vi skulle følge etter ham og slet oss gjennom det iskalde parkeringshuset og ut på en enda mer forblåst og iskald utendørs parkeringsplass på gateplanet. Endelig, tenkte jeg og beholdt terningkastet i hodet helt til Noen veivet utover parkeringsplassen og pekte på en snøhaug lang der borte i enden av parkeringsplassen. Dermed forsvant Noen, og vi begynte å slite oss i retning snøhaugen. Under den fant vi en bil. Nå var det blitt terningkast 2. Ja, ja, tenkte jeg, terningkast 2 er bedre enn terningkast 0. Det holdt helt til vi hadde fått vekk såpass mye snø at vi så at dette slett ikke var den bilstørrelsen vi hadde bestilt. Vi var fire personer med bagasje, og dette var en bil for kun en person som hadde barbermaskin med seg. Terningkast 1. Før jeg, iskald og forfrossen, hadde kommet meg inn i bilen, var terningskastet blitt 0, og etter hvert som vi hadde fått stablet oss inn og plassert kofferter og ryggsekker på fangene her og der, raste terningkastene nedover. Den stoppet på -7. Hvorfor vi ikke gikk inn og klaget? Vi gidda ikke. Forfrosne som vi var hadde vi kommet i hus på et vis. Klage skal vi gjøre til Avis sentralt – hvis vi gidder da. For senere, når vi var kommet inn til Stavanger og hadde fått lempet inn pargaset på Thons maritime og det bare var oss fire igjen i bilen, da var det akkurat passelig plass.
Tilbake tilbegynnelsen. Avis Sola har tydelig skrevet navnet feil. Enten skal det være Avvis eller Av-vis, eller når jeg tenker på den snøhaugen vi fant: Av-is.

Nå starter terningen på ny frisk. Jeg har vanligvis i mitt forhold til mennesker og hva som helst terningkast 6 som utgangspunkt. Så også da vi sjekket inn på Thons maritime. Rommet vi fikk var flott, var ok. Et rom for folk med allergi, men da vi så dusjen, ble vi litt betenkt. For å få dusje måtte man klatre opp i et svært badekart med høy kant. Ok at pappa og jeg kunne klare å dusje der, men mamma som allerede hadde brukket en arm ved å klatre, så ulikt på å klatre opp i der for å dusje. Her skulle man tru at terningkastet sank, men nei. Tvert om. Det ble terningkast 7, for plutselig hadde husøkonomen flyttet oss over på et stort allergirom med stor og rommelig dusj på gulvplan. Terningkast 7 holdt seg for hele tida vi bodde på det hotellet.

Dagen etter hadde det slutta og snø. Det ble mildt og regn, og vi tok vår lille og snertne bil i lommeformat og suste utover Jæren. Hva vi skulle der? Svar: Fordi pappa sa at Jæren er Jæren, og den må alle se. Derfor suste vi utover dit. Og senere suste vi ned til det åpne havet for å se på de som surfet på de store bølgene. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her var havet åpent. Langt om lenge kjente de andre også at de var sultne og det var tid for å spise. I den snerte lille lommeformatbilen suste vi tilbake i retning Stavanger og til IKEA. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her hadde de kjøttboller til middag og det likte jeg. Jeg kan absolutt ikke huske at jeg ble spurt. For så vidt ikke noen andre heller. Hvorfor ingen opponerte? Svar: Det var pappa som kjørte. Terningkast 6 til pappa.

Det drysser med terningkaster. Marsha er en ivrig fotograf, og gjennom hennes fotograføyne så jeg ting jeg ellers ikke ville lagt spesielt merke til. Terningkast 6. Stavanger er en vakker by. Terningkast 6. Ingen av oss andre nevnt slaget i Hafsfjord. Vi tide klokelig. Terningkast 6 til oss.

Siden terningkastene, når jeg ser bort fra Av-is, er så høye, trekker jeg her ikke inn det evige maset om at Norge ble samlet til ett rike ved slaget i Hafsfjord ca 872. Heller ikke stiller jeg non spørsmål om geografisk utbredelse av det Norge som ble samlet. Terningkast 6 til meg for diplomati.

Hva vi gjorde i Stavanger? Svar: Fortsettelse følger.

domantrener

No Hair Skåden

Søndag kveld dro vi på den filmen «alle må se». Det er bare én slik film for tida i Harstad, filmen om tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen, også kjent som No Fish Olsen. Nå tror jeg nok at det ikke var bare kunnskap om alzheimer som trakk
No.Fish Olsen har en imponerende faglig og politisk merittliste. Han har gått gradene fra ung AUF’er, i fylkestinget for AUF, og fortsatte den veien til han i 1992 kalt inn som fiskeriminister i fru Gros tredje regjering. Muligens var Jens Stoltenberg minister i samme regjering, det vet jeg ikke. Men det som er klart er at Jens nok sikkert har gått gradene han også, men da bare som en formalitet, som den at kronprinsen tar krigsskolen. Jens er nemlig født inn i de rette politiske sirkler med rett politisk familie og vennekrets. Akkurat nå flimret Nord-Korea forbi i tankene.
Uansett, Jan Henry gikk gradene fordi han var dyktig, velutdannet og engasjert. Han begynte som nei-mann i forhold til EU, og i fiskeriforhandlingene med EU sa han at Norge ikke hadde noen fisk gi bort i forhandlingene. Slik ble han kjent som No Fish Olsen. Senere endret han syn på EU-medlemskap. Men han hadde flaks. Det norske folket fortsatte og ville ikke gi bort fisk, noe folkeavstemninga i 1994 tydelig viste.
Personlig må jeg si at det norske folk er framsynt. Hadde man ikke sagt nei da, hadde vi i dag sittet med hele pakka inklusive Hellas og Italia og nye EU-medlemskap og all den EU-gjeld vi skulle hefte for. Slik kan man si at et EU-medlemskap ville være som å kausjonere på et dokument med bind for øynene. Et dokument der man senere kunne skrive inn hva som helst. Dere husker Sverige som pistret at Norge burde være med å betale for det Sverige hadde skrevet under på med bind for øynene? I dag hadde muligens vi kunnet være i samme situasjon og sittet her rundt de norske fjell og fjorder og pistret over at nei-landet Sveits måtte være med å betale.

Egentlig et tankekors at Sverige som nøytralt land under krigen senere løp inn i EUs favn. Vel, egentlig ikke et tankekors. Enkelte historikere mener Sverige allerede under krigen skrev under på et dokument med bind for øynene ledet an av datidens monark i nabolandet i øst som skal ha hatt champagnefester med tyske troppetransporter gjennom landet og hit til oss fjellaper som sloss i dalene i sør i landet og i fjellene og langs fjordene i nord.
Egenlig er det ikke rart at broder Svea løp inn i favnen til sine tidligere allierte om enn mer fordekt.
På den andre siden lurer jeg på om vi har skrevet under på noen dokument med delvis lukkede øyne. Dette fordi jeg ser broder Svea strømme inn i nei-landet, og broder Fritz komme med sine husbiler og tømme fjordene her for fisk før de tømmer kjemikaliedoene i veikantene og vender tilbake. Så kanskje jeg ikke skulle ha hovert sånn over at man skrev under et EU-medlemskap som om man kausjonerte med bind for øynene på et blankt dokument.

Tilbake til Jan Henry T. Olsen. Årsaken til at jeg nå sitter og blogger er at jeg i morges følte en viss tilhørighet med ham. I tøffe forhandlinger hadde han ingen fisk å gi bort, og i morges kom den evige antydninga fra mitt lokale EU om at jeg om ikke annet burde stusse panneluggen. Det har vært delvis stille fra den fronten en stund siden mitt lokale EU har vært – som EU ellers – opptatt med problemer og utfordringer på annet hold og har glemt oss små. Slik har håret mitt fåt vokse i fred uten annen oppmerksomhet enn mumling om at det burde stusses. Noe jeg har tatt med stor ro og latt gå ut det andre øret nettopp fordi jeg visste at også mitt lokale EU ikke var handlingsdyktig på det feltet like lite som det store EU er handlingsdyktig på å takle situasjonen innen deres grenser. Men som EU får inn nytt blod fra nye medlemsland, har mitt lokale EU også fått inn nytt blod. Men forskjellen er bare at mitt nye blod til forskjell for det nye blodet EU tar inn, er meget handlingsdyktig. Marsha har fri en uke, og den nye vikaren så mitt vakre lange hår som krøller seg godt ned over øynene og sa at hun kunne klippe meg siden de andre to i mitt lokale EU er handlingslammet der. Enarmede mamma tør ikke klippe over øynene mine, og pappa sier han klipper ikke. Derfor har jeg hatt fred i en hel måned. Man kan se på det som en slags våpenvile eller at våpnene, saksa, var lagt ned.

Men tilbake til i morges. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde noe hår i det hele tatt å gi til mitt lokale EU. Faktisk satt jeg i knallharde forhandlinger om hår akkurat som kollega Jan Henry T. Olsen for knapt 20 år siden. Enn så lenge er jeg No Hair Skåden. Det som bekymrer meg er at No Fish Olsen endret standpunkt. Men han ble heldigvis reddet av et norsk nei til EU. Så tilbake til meg. Om jeg som kollega No Fish Olsen påvirkes til å tvile meg fram til et annet standpunkt, håper jeg det norske folk slår til med et rungende nei.

No Hair Skåden
PS: Jan Henry T. Olsen ble i 1997 tildelt æren som Tidenes fiskeriminister av avisa Fiskaren. No tror jeg nok den tittelen dekker mer enn No Fish. Men uansett kan jeg der ikke dra noen sammenligning. Og ikke vil jeg det heller.
· Jeg kan ikke for det er ikke noe hårdepartement.
· Og jeg vil ikke, for med den pågående debatten om hår og pels ville det neppe bli noen ærestittel. Tvert om.

PSS: Jeg innser at jeg spøker mer med Sverige, akkurat som jeg spøker om foreldrene mine. Egentlig av samme grunn. Man må ha en trygghet i forhold til det man spøker med. Man må ha et eierskap til det man spøker med. På min fars side er jeg mye svensk. Min farmor var fra Dalsland. I tillegg har jeg mye slekt i Kiruna-området. Følgelig er jeg mye svensk.
Det er en hårfin balanse rundt hvem som spøker med hva. JEG kan spøke om hjerneskade og vitse om alt det en hjerneskade kan stekke i stand av uønskede reaksjoner. Det er sjølironi. Om andre gjør det, er det mobbing. Jeg kan vitse om samer og samiske særtrekk. Det er sjølironi. Om andre gjør det, nærmer man seg ordet rasisme.

Så derfor, Sverige, jeg har sy mye svensk blod at jeg også er svensk.

- tørr og tom -

06.01.12
I hele dag har jeg hatt ideen til en blogg. Nei, ikke i hele dag forresten, helt til for en time siden. Da mistet jeg ideen. Og det ironiske er at etter at jeg mistet ideen, har vi sittet her for å blogge. Tidligere i dag signaliserte jeg nemlig at jeg gjerne ville blogge i kveld. Og her sitter jeg, tom og tørr. Ikke en ide om hva jeg skal blogge om.

Til slutt gikk jeg inn for å prøve dette med at veien blir til mens du går, i mitt tilfelle mens jeg sitte og faciliterer og slik kanskje kommer på hva det var jeg skulle blogge om. Det skal være en ganske probat oppskrift. Når man tar pennen i hand og begynner å skrive, begynner hjernen og rydde og strukturere, blir det sagt. Det samme gjelder ved tale for noen. Men begynner å tale uten å vite hvor hen man skal, og i løpet av talen jobber og strukturer hjernen så siste delen av talen blir ganske bra. En tidligere norsk politiker, nevner ikke navn, hadde det slik. Hennes taler var i begynnelsen fylt med lange og innfløkte innskudd og ganske rotete setninger, mens siste del av talen gjerne ble klarere og bedre.


Jeg innser at det ikke ser ut til å fungere for meg. Sier derfor bare god natt.

domantrener
– tørr og tom -

Det uåpnede brevs overraskelse

Her i huset er det slik at enkelte brev blir åpnet når vi har overskudd til det. Et eksempel er brev fra Habiliteringsteamet eller fra Helse nord. Til dags dato tror jeg ikke vi har fått noe oppmuntrende fra de kanter. Selvfølgelig burde man åpne slike brev straks og bli ferdig med dem. Men det er nå blitt slik her i huset at de breva blir stående en dag eller to og stinke før vi åpner dem, og da er det same prosedure. Disse breva innholder en del så tendensiøse påstander at de ikke kan stå ubesvart. Ikke fordi motstanderen bryr seg om det vi skriver. Jeg tror i alle fall ikke de gjør det. Men slike brev er offentlige, dvs hvis de ikke stempler dem «unntatt offentlighet» for å unngå at offentligheten skal få innsyn i hvordan de holder på. Men man åpner etter hvert en del snuskete arkiver, for eksempel en del av KGBs arkiver og arkiver med ukjente deler av vår krigshistorie. Så sannsynligvis, blir også det Helse nords og hab-teamets arkiver for hvordan man tillater seg å skrive til hjerneskadde samt beskrive hjerneskadde åpnet. Og da skal det også i disse arkivene ligge gjensvar fra hjerneskadde og deres pårørende. For Habiliteringsteamet og Helse nord er deres måte å forholde seg til og beskrive hjerneskadde deres trend i tiden. Men de er litt akterutseilt i forhold til utvikling, slik jeg ser det. Flere andre helseinstitusjoner i Norge og enkeltpersoner og hjerneskaddes organisasjoner er far ahead. Men det ser ikke kamerat Gullsnormannen og hans hunder.
Julen og romjula inneholder vanligvis mange aktiviteter. Her i huset er søknad til Helse nord om støtte til intensiv hjernetrening en av aktivitetene. Det skjedde i romjula 2010. Så ble det stille. As usual. I mai purret vi på svar på søknad. Helse nord synes å være unntatt fra offentlighetsloven om å besvare brev. Ca. en måned etter dette fikk vi svar fra Helse nord med avslag. Pussig nok var brevet datert 10. mars og poststemplet i juni. Heldigvis har vi også for vane å hekte konvolutten fast i brevet. Brevet inneholdT ikke ankefrist eller opplysning om ankeinstans. Neste steg var å skrive til kamerat Helse nord, etterlyse ankefrist og ankeinstans samt påpeke faktafeil.
Så gikk det en tid, og plutselig fikk vi brev fra Helse nord, kopi av vÅrt brev som de hadde sendt til departementet som en anke. På’n igjen. Brev til Helse nord med kopi til departementet og brev til departementet med kopi til Helse nord om at dette ikke var anke. En anke ville vi skrive og heade som anke og sende den til ankeinstans, ikke til Helse nord.
Nå gikk det bare en liten uke. Så fikk vi brev fra departementet som orientert oss om at de ikke tok brevet fra Helse nord som anke og vi fikk brev fra Helse nord der de trakk seg og surt meddelte oss ankefrist og ankeinstans, men la til en lur vri til slutt: «Anken skulle sendes via dem og vi måtte be om at den skulle videresendes til departementet.» Det som var flott var at denne gang var det samsvar mellom brevets dato og poststemplet dato.
Jaha. Pappa satte seg ned og skrev anken som ble sendt til Helse nord. Men i headingen ba vi med store bokstaver at den skulle bli sendt til departementet. Naturligvis sendte vi kopi til departementet også så de var orientert. Det hører med til historien at vi i alle våre offentlige brev sender kopi til Skånland kommune slik at kommunen vet hva som skjer. Tidligere ordfører Svein Berg hadde en egen mappe på domantrening som han ved høve viste til ansvarlige politikere og byråkrater.
Onsdag fikk vi så et brev, et tykt brev, fra det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet. Det var litt nifst at det var tykt, så vi satte det i hylla for å åpne litt senere. Neste morgen åpnet vi det for å ha det unnagjort til helga. Vi antok det ikke var gode nyheter. Det var et meget sterkt brev. Oppsummert: det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet gjorde om på Helse nords vedtak. Hvis jeg skulle summere opp et departementalt språk til borkskog-nordnorsk ville det bli slik: «nå må det faen meg bli slutt med det tullet og la dem i borkskogen få arbeidsfred».

Vi ble helt satt ut, slo av lyset, satte på en gammel kassett med julesanger og salmer, og satt i en halv time og sÅ dagen gry i øst.

domantrener

Pappa og jeg er gitarkamerater

Pappa og jeg er gitarkameratene. Vi liker å gjøre de samme ting. Vi spiller samme slags instrument kan man si. For eksempel liker vi å ta en tur på kino iblant, en lørdags- eller søndagskveld. Vi liker også å lode litt etter veiene nå og da. Og siden vi er sosiale vesener, hender det at vi stikker innom folk på besøk. Mamma pleier vanligvis ikke delta på gitarkamerat-aktivitetene unntatt kanskje å ræke litt, men gitarkameratene drar uforferdet på kino og etc.

Den siste tida har imidlertid jeg avstått fra noen gitarkamerat-aktiviteter som blant annet innbefatter å stikke en tur på butikken om kvelden. Pappa så rystet ut da han skulle på butikken og jeg ikke ville bli med. Jeg valgte å bli heime og passe på mamma. Noen av dere lurer kanskje på hvordan jeg med min fysiske beskaffenhet kan passe på noen, men det finnes mange måter å passe på. Jeg utøver en av disse. Mamma er typen som hele tida prøver seg fram med hvordan å klare ting med en arm. Om dagen begrenses hun litt av pappa og Marsha som skuler litt hvis hun blir for dristig, men hva skjer om hun blir alene en kveldsstund? Det er der jeg kommer inn. Når jeg sitter her, er det ikke så lett å eksperimentere med diverse. Jeg har planene klar hvis hun prøver seg. Da koster jeg noe ned fra bordet eller gjør et eller annet som tvinger henne back to reality.

I dag har jeg tjent lettvinte 25 kr. Mamma dro på sykehuset i går med armen og regnet med at de skulle ta opp bruddet og strekke. Det hadde hun fått signaler om. Jeg var sikker på at så ikke ville skje og innbød til et veddemål om det, men klarte ikke å få summen høyere enn 25 kr. Whatsoever. 25 kr er 25 kr. Litt her og litt det, som man sier det i et visst strøk av landet, det området der du kan sette en mann i land på en øde holme, og ett år etter har han bygget opp en møbelfabrikk der. Litt her og litt der.

Jeg føler meg rimelig i slag for tida. Mitt arbeid som er egenutvikling går så det suser, og praktisk kan man se det fysiske i at å åle 12m går fortere og fortere. Da jeg begynte v ar 12 minutt en god rundetid. Så har den forbedret seg langsomt og sikkert. For noen uker siden kom 3.56 min på vår victory wall som rekord. Så kom 3.12 min. Så 2.56. Da mente alle at rekord var nådd. Deretter kom 2.32 og i dag 2.18. Det er bare å legge seg på magen og åle 12 m og ha min fysiske beskaffenhet i tankene.

Der må jeg ta en liten pause. Det ringte til gass.

Ok. Der er jeg tilbake. Og da bare for å si: hei sitten. Det er tid for en seiersvaffel og deretter facebook før gitarkameratene kryper ned i trykktanken og søskenbarn Heidi kommer og hjelper til å lukke den.

domantrener

Alt har en fordel, også det å brekke en arm

Da gir vi lyd fra oss her i domantrenerstua i skogen etter et langt opphold. Årsaken er todelt. På den ene siden plages jeg av skrivetørke. Det andre er at vi har litt redusert armkapsitet. Forrige fredag falt mamma ned og smadret handrota en del, så hun går med den ene armen i skrustrekk. Og dette har fått meg til å tenke på noe Anne Lene Johnsen har sier i sin bok Slik blir du mer intelligent. Der foreslår hun at man kan på mange ulike måter stimulere hjernen. Man kan gjøre ting på en annen måte enn vanlig og slik lage nye spor oppe der. For eksempel kan man av og til gå baklengs til ulike rom i huset. Kort sagt: gjøre det man likevel skal gjøre på en annen måte.

Som sagt kom jeg til å tenke på dette etter at jeg begynte å observere hvordan mamma etter hvert utviklet nye måter å gjøre ting på der den ene armen ikke fungerte. Og jeg har lagt merke til at man på mange ulike måter kan erstatte en arm i praktisk arbeid. Jeg har sett brev bli åpnet ved at man holder snippen mellom tennene og river, flasker og glass blir åpnet ved at man klemmer dem mellom knærne og skrur. ABR er det også funnet en løsning på. Den skal jeg ikke gå nærmere inn på, men den er kreativ.

Jeg blir egentlig litt oppjaget av all denne kreativiteten som ifølge Anne Lene er en stimulering av hjernen. Er det ikke jeg som skal jobbe med den slags? Og jeg frykter konsekvensene av all denne stimuleringa.

Stort sett har programmet gått som normalt med unntak av de tre netter i uke i hyperbaric chamber siden man trenger to fungerende armer for å lukke trykktanken. Åpne den om morgenen når trykket er nede kan man gjøre med en hand. Men i natt sov pappa og jeg i tanken. Flere har kontaktet oss og sagt at de kan komme om kvelden og hjelpe til med å lukke tanken. I går kveld var Malgorzata her. Neste gang kommer Heidi. Pussig at det igjen ble bruk for frivillige i treninga.

Det som vi har måttet endre er avtalen med Family Hope Center i Danmark i januar. Mamma skal gå med armen i strekk-klo ut januar, og vi anser det ikke mulig å da reise for evaluering og nytt program – og alt det som følger med det – det vil si følger med meg. Family Hope er smidig, så vi møter i juli.

Det nærmer seg jul og en viktig del av mine juleforberedelser er at Sigbjørn og Emma Margret kommer heim og at Sigrid kommer innom ofte. Da blir det jul i huset uansett om man ikke rekker noe annet.

Ode til Oslo

Oslo blei grunnlagt ca 1048 av Harald Hardråde, sier guideboka.

For noe sprøyt!

Allerede ordet ”grunnlagt” viser det. Det var da visserligen mye der før Harald Hardråde og gjorde de triks som gjør at han historisk er grunnlegger av Oslo.

Lenge, lenge før den tid, mens elvene Alna, Frysja (Akerselva) og Lysakerelva slik vi dag kjenner dem av navn rant ned åsene og ut i fjorden uten å passere noen bebyggelse eller noe annet skapt av menneskehender, kom en helsikes fyr inn fjorden (nåværende Oslofjorden) på en flåte av furu. En helsikes fyr var han, en som kunne litt av hvert og fikk ting til å skje i sine fotspor. Han ankret sin trofaste flåte og lovte å ære den siden den hadde brakt ham hit der de tre elver strømmet ned av åsene og dannet en gryte i terrenget. I dag kjent som Oslogryta. Den helsikes fyren brakte med seg en sølvskatt på flåten. Det hører ikke med i denne oden hvor og hvordan han fikk tak i den. Det er en annen historie, som man sier.

Da den helsikes fyren, tiders tiders i 10. potens før Harald Hardråde, ankret opp med sin trofaste furuflåte og sin sølvskatt møtte han en fauna og en flora i den fruktbare og vannrike gryta. Den helsikes fyren så muligheten og satte i gang. Den helsikes fyren var en humanist ennå før ordet humanist var kjent, og fordi han, når han satte i gang med å forandre det landskapet han kom til, så at han ville fordrive de som var i selve gryta, lovte han dem et annet sted, et reservat. Eksempler på dette finner man i en del av stedsnavna i Oslo i dag. Når man reiser fra Gardermoen til Oslo sentrum, reiser man bokstavelig talt gjennom en del av historien til den helsikes fyren.

Furuset, for eksempel. Han lovte sin trofaste furuflåte udødelighet, fikk den fraktet et stykke opp fra fjorden og ga den et landområde. Området fikk navnet etter flåten; Furuset. Generell historie sier dette var navn på et sogn og at der var en gammel trekirke (av furu?). Det første kan være sant, sogn eller område, whats the difference? Det med trekirke er tull. Der var en treflåte av furu!

Den helsikes fyren gjorde som nevnt avtaler med fugler og dyr siden han frarøvet dem land.

Trostefuglene fikk et reservat i dag kjent som Trosterud. Guidebøker sier der er et rikt fugle-og dyreliv. Særlig det siste. Gi trostefuglene en sjanse, og man får et rikt fugleliv. Det er ca 340 trostearter, og mange av dem trakk til trostereservatet den tid den helsikes fyren opprettet det.

Et annet eksempel er teistereservatet, i dag kjent som Teisen. Den helsikes fyren hadde stor tiltro til teistenes evne til å vokte og bevokte det som ligger i jorda siden de anlegger sine reir godt skjult under steiner og i bergsprekker. Der ruger de. Så der grov den helsikes fyren ned den sølvskatten han brakte med seg på flåten. Den ble funnet i 1844, og man anslo den da til å være fra før 960. Selvsagt var den det. Fra lenge før 960.

Også alle dyrearter fikk sine reservat. Et eksempel er ulveslekten (hundeslekten). De fikk det området som i dag bærer deres navn, Ulven. Enkelte språkforskere har antydet at det like gjerne som å komme av ulfr, ulv, kan komme av alfr, alv. Alv! Intet i historien sier at den helsikes fyren gjorde noen avtaler med alvene for noe område. Kanskje derfor klarte alvene bæse seg til å få gi navn til et dalføre litt lenger nord.

Den helsikes fyren hadde mange oppholdssteder mens han fikset ting og tang i det som i dag er kjent som Oslogryta, rettere sagt, han fikk ting og tang til å skje. Etter hvert som ting og tang normaliserte seg, tok han et område som fast bopel for seg. Av respekt for de avtaler han hadde gjort med fauna og flora – og flåten – bosatte han seg ikke i deres områder. Han slo seg ned i det området som ennå i dag bærer hans navn. Han kalte det opp etter seg sjøl, Helsikesfyren. I dag er det blitt Helsfyr. Dere husker Rygh og norske gårdsnavn. Han framsatte en hypotese om at Helsfyr kunne komme av lavtysk helchvär som betyr helvetesild. Helvetesild! Den hypotesen kjøper jeg ikke, og om noen kastet den etter meg, tok jeg den ikke. Helvetesild! Ha ha! Jeg ler godt. Og når jeg passerer Helsfyr på tur inn til Oslo sentrum, kan jeg høre den helsikes fyren flire rått av hypotesen.

Han forble og forblir på Helsfyr. Han fikset seg det stedet forever der kan kunne overvåke både reservatene og de områder der ting og tang skjedde.

Guideboka forteller videre om navnet Oslo at P.C. Friis – dere husker han med de etnografiske kartene, i sin Norges beskrivelse av 1613 mener navnet Oslo kommer av Loens os og at elva Alna er Loen. Han er visstnok den første og eneste som kaller Alna Loen. Det er derfor trolig at han prøvde å få terrenget til å passe til kartet. Andre språkfolk har senere ment at om nå navnet Oslo kom av Loens os, burde navnet da blitt Loaros. Jamfør Nidelva og Nidaros, navn som ble dannet i samme epoke. I middelalderen ble navnet skrevet Anslo, Aslo og Oslo. I 1624 brant denne byen og gjenoppstod som Christiania helt fram til 1925, for etter at vi mistet Sverige i 1905 begynte en folkebevegelse på å ta tilbake det gamle navnet, og det ble vedtatt tross protester fra handelsstanden. Guideboka sier ikke noe om hvorfor de protesterte. Jeg har min egen teori om det, men det hører ikke inn i denne oden.

Likevel vil jeg ta et steg til sides og undre meg over dette med at vi mistet Sverige i 1905. Endelig har det gått opp for svenskene, og nå – over 100 år senere – strømmer de hit som til et Mekka.

I 2009 gikk flertallet i Oslos kultur-og utdanningskomite inn for et forslag om å kalle Oslo sentrum for Christiania. Visstnok Venstres og Høyres representanter i den komiteen. Men dette ble det ikke noe av, for Høyres ko(a)lisjonsparter Frp, samt AP og Rødt så alle rødt da forslaget ble kjent. Så fremdeles tar jeg flybussen til Oslo sentrum når jeg skal på ABR og Smartbrain.

Den helsikes fyren kom ikke fra ingensteder da han ankret opp med flåten og sølvskatten. Han hadde en forhistorie, og den forhistoria gjorde ham ansen og varsom. Man skulle ikke kunne komme usett sjøverts – og han tok sine forholdsregler. Han konstruerte forsvarsverker og varslingsverker langs fjorden som bestod til Leonardo da Vinci begynte med sine finurlige konstruksjoner.

Da den helsikes fyren sol seg ned på Helsfyren, ga han også navn til området mellom Helsfyren og fjorden. Han kalte området opp etter det området han hadde måttet forlate, AñslõoЪi.. Senere ble dette en trend, utvandrere til Amerika brakte stedsnavn med seg i lasten, og immigranter til Målselv og Bardu gjorde likeså. Som om der ikke fantes noe navn fra før. Men da den helsikes fyren landet, var der ingen navn.

Med tiden ble AñslõoЪi til AñslõoЪ, så til Anslop, Anslo og til sist Oslo.

Sist flybussen passerte Helsfyren følte jeg en svak skjelven i underlaget. Den helsikes fyren rører på seg. Det skjer uønskede ting i hans Anslogia og han har sin handlingsplan klar. Men det hører ikke inn under denne oden.