...før Fanden får sko på beina...

Jeg har hatt skrivetørke en stund, men ikke så lenge som forrige gang. I denne tørkeperioden har jeg prøvd diverse, både etter tips fra dere og etter eget hode. Men jeg har liksom ikke fått dreis på det, ikke før jeg hørte noen si ”for fanden får sko på beina”. Det avstedkom en tankelek omkring dette. Det kunne nok lages mange historier omkring årsaken til at man fikk denne talemåten, og jeg tar gjerne imot historier fra dere. Jeg tar også gjerne imot andre talemåter omkring emnet fanden.

domantrener

…før Fanden får sko på beina…

Fanden regjerte ubesværet i sitt rike. Han hadde ingen konkurrenter til tronen. Ingen utfordret ham. Han regjerte eneveldig som om ingen andres meninger bar noe innhold. I Fandens rike var det slik. Fanden definerte ubesværet alt fra arbeidsfordeling til smør på brødet – og hvor gammelt både brødet og smøret skulle være. Fanden styrte sitt rike lett henslengt og tilbakelent. Han var akkurat så laidback som den som vet hans makt er uinnskrenkbar uansett hva han gjør eller ikke gjør. Derfor var han laidback. Han stresset ikke. Han hadde uansett fingertuppkontroll i sitt rike. Sitt ganske store rike – sitt ganske mangfoldige rike. Fandens styresett i Fandens rike.

Faktisk var det ikke så ille der som utenforliggende riker mente å vite. Det var forutsigbart. Reglene var klare og udiskutable. Rammene faste. Forutsigbarhet gir trygghet. Alle visste hvor man hadde Fanden. Også det ga trygghet. Nei, Fandens rike var et blivende sted, varmt, men ikke for varmt. Ikke slik man i omkringliggende riker yndet å framstille temperaturen. Fanden sjøl likte å ha det varmt. Og slik var det. I Fandens rike gikk man i t-skjorte og shorts hele året – og i sandaler. Sko var et meget sjeldent fotplagg der. Det ble for varmt og ubehagelig å bruke det. Alle gikk i sandaler, også Fanden sjøl. Han trengte ikke spesialtilpasset fottøy slik man i omkringliggende riker likte å framstille det på grunn av hans spesielle fotblad. Fanden bruket sandaler. Sko tok han bare på seg når han hadde ærender i de omkringliggende riker – noe han hadde ganske ofte. Godt påhyrt dro han på besøk eller arbeidsmøter kan man vel si, i de omkringliggende riker – headhuntingsmøter. Velkledd og med sko på beina dro han ut på disse reisene. Fanden likte å ha dagen med seg når han dro, faktisk mer enn dagen ville han ha med seg. Han ville ha natt-morgenen med seg. Han dro grytidlig for å være tidlig i det omkringliggende riket han besøkte. Han visste at den beste jobben ble gjort tidlig på dagen.

I Fandens rike rådde også kleskoder – som alle andre koder satt av Fanden sjøl. Et av dem var bekledning når man besøkte de omkringliggende riker. Fanden var nøye på at man da skulle være presentabel. Man møtte ikke i t-skjorte, shorts og sandaler, men i armanidresser med dertil tilhørende elegante sko. Alle i Fandens rike hadde ett sett klær for besøk i de omkringliggende riker, men disse var meget sjeldent i bruk, kanskje så sjeldent som med tiårs mellomrom. En gang i blant hendte det nemlig at man måtte innom sin tidligere bopel, og da var man propert kledd. Vanligvis så ingen i de omkringliggende riker den besøkende, men gjorde man det, trodde man ikke man så det man så – og slik forble disse besøka et mysterium det ble skrevet bøker om i de omkringliggende riker og som parapsykologiske forskere innen de ulike parapsykologiske grener sloss om å ha den rette forklaringa på, mens synske medier og andre prøvde å formidle kontakt med dette eller prøvde å sende det mot lyset. I Fandens rike lo man avbalansert av dette, for mens parapsykologien og medier jobbet, jobbet den besøkende også på og gjorde det man var kommet for å gjøre. Noen av de besøkende spilte for artighets skyld med i spillet om å gå mot lyset, mens andre bare forsvant. Slik skapte noens uhyre sjeldne besøk turbulens et celebert besøk verdig.

Noe annet var det med Fanden sjøl og hans besøk. Fanden foretok headhuntinger i de omkringliggende riker, svært ofte, nesten daglig, og i armanidress og dertil tilhørende sko var han til forveksling lik dem han besøkte og rekrutterte. I de omkringliggende riker var disse manipulerende. Straks man krysset grensen til Fandens rike ble det satt motsatt fortegn, og de manipulerende ble manipulerbare, de hissige ble rolige, de sure ble milde, de hatske ble tilgivende, de snobbede ble enkle og de ekstreme ble vanlige. Derfor rådde det slik fred i Fandens rike. I blant, for spenningens skyld, tok Fanden inn noen fredsæle typer som i hans rike ble opponenter til alt og alle. Men Fanden overvåket jo inntaket personlig og hadde full kontroll. Iblant hendte det at han sendte tilbake en av opponentene for å skape nødvendig balanse, og da skjedde det merkelige at intet fortegn ble endret når man krysset grensen ut. Slik kom noen snille, føyelige og fredsæle mennesker tilbake som rabulister, opponenter og sjette kolonister. Et helt system av psykiatere og skalleknekkere ble satt i alarmberedskap og prøvde å forklare denne endringen med ulike faglige koder og diagnoser – som selv ikke disse psykiaterne trodde på når de var i sine lønnkammer. Der snakket de uprofesjonelt om å være besatt av Djevelen, og lignende diagnoser fra deres grumsete dyp. ”Han Tykje fór i han” var en annen lønnkammer-diagnose. Sjøl visste de ikke hvor nær disse diagnosene var, i alle fall atskillig nærmere enn dem de satte på sine støvfrie kontor.

I Fandens rike lo man, og utviklet etter hvert dette seg til en metode for å studere de omkringliggende rikers ulike handlingskompetanse på felt som parapsykologi, psykologi og psykiatri. Hva man konkluderte med i Fandens rike hører ikke inn under denne beskrivelsen. Fanden utvidet etter hvert studiene av de omkringliggende riker til andre fagfelt, men heller ikke det hører inn her.

I alle riker, totalitære som demokratiske sådanne, danner det seg spesifikke takemåter – riksspesifikke kan man vel si. I de omkringliggende riker hadde man mange talemåter knyttet til Fandens rike, men disse bygde på fordommer og ikke på kunnskap, og som sådan hadde de ikke annen verdi enn å synliggjøre fordommer. De sa mer om brukeren enn om dem disse talemåtene ble brukt om. I de omkringliggende riker kalte man iblant Fandens rike for Helvete, og en av talemåtene var ”hett som i Helvete”. Som andre talemåter var også denne en fordom siden de omkringliggende rikers ordsmeder neppe kjente temperaturen i Fandens rike. Det fantes mange slike talemåter.

Både i Fandens rike og i de omkringliggende riker blomstret språket, men siden Fandens rike holdt en jevn og god temperatur, var blomstringa størst der. Språkhøsten var stor, og man plukket språkblomster med samme letthet som man i omkringliggende riker plukket kråkebær. I den varme blomstringa utviklet det seg atskillig flere varierte talemåter, naturlig nok, og man utviklet også språkblomster på mange felt. Slik fikk man i Fandens rike et meget spesielt språk, en egen rikslekt. Selv om språket generelt var likt språket i de omkringliggende riker, så utviklet man her meget spesielle sosio-lekter, kan man kanskje kalle det.

Et av eksemplene på dette kan være tidsangivninger. Man utviklet egne begrep etter dagens meget strukturerte virke, og begrepene knyttet seg til dette. I alle riker, i alle språk har man det tidspunktet i døgnet som er like før man må stå opp og starte dagens dont, da senga er ekstra myk og varm. Så også i Fandens rike, og ut fra arbeidsstrukturen ble dette tidspunktet omtalt som ”før Fanden får sko på beina”. Dagens startpunkt var naturlig nok ”når Fanden fpr sko på beina”. Slik fortsatte det utover dagen. Begrepene ble også brukt de dager Fanden ikke iførte seg sko og armanidress for å dra på headhunting til et omkringliggende rike.

Språket i Fandens rike var like strukturert som alt annet. Nesten alt annet. En liten ting hadde Fanden glemt da han strukturerte sitt rike, og denne lille forglemmelsen skulle etter hvert bli fatal for hele rikets eksistens, men det er en annen historie.