orden, himmel, konsert, badedrakt, plutselig

Magda Smolkowskas fem ord: orden, himmel, konsert, badedrakt, plutselig

Han var på konsert i en av de store byene han aldri før hadde besøkt. En konsert han lenge hadde gledet seg til å høre, se og oppleve. Musikk måtte også ses, ikke bare oppleves, syntes han. Noen ganger måtte en konsert oppleves i den gjenklang den gav tilhørerne. Derfor hadde han reist på konsert til denne store byen selv om han egentlig følte seg litt forskremt i store byer. Store byer trykte seg sammen om ham, følte han, men sterkere enn den følelsen var følelsen for konserten. Derfor var han her.

Konserten gav mer enn forventet. Han hørte, så og følte musikken. Den gav ham vide sirkler i hodet, den skapte orden av kaos, den splittet orden i nytenkinger, den lærte ham å føle ryggmargen, en ryggmarg han ikke visste han hadde. Konserten løp nedover ryggen og satte seg i beina. Beina kriblet. Han oppdaget at han stod og trampet. Han som mange andre.

Som mange andre, som de fleste andre. Nei, i sin rus så han noen som ikke trampet, som ikke nøt konserten på samme vis som han og de fleste av tilhørerne, tilseerne og tilfølerne. Himmelen syntes ikke å åpne seg over dem, heller tvert om. De så nedtrykte ut.

Ved konsertslutt fikk han en plutselig innskytelse og han fulgte etter gruppen da den hastig forlot konserten og ikke ble igjen blant dem som ville nyte en god opplevelses etterdønninger.

Gruppen gikk samlet gjennom byen og ut av området. Han fulgte etter dem. I utkanten av byen, ved byens badeområde, kledde de av seg – og alle hadde badedrakt eller badeshorts under. De vasset uti, og de vasket seg.

De vasket seg! De badet ikke. De vasket seg! Han betraktet dem forundret. Vaske seg etter en konsert. Hvis de ikke likte konserten, burde de ikke gått på den, tenkte han og betraktet dem der de vasket og vasket seg i havvannet. Han ble sittende i skjul til de var ferdige og kom på land. Denne gruppen fascinerte ham, og han måtte - han bare måtte – følge etter dem videre.

Noe han også gjorde. Han fulgte etter dem tilbake til byen. Da de gikk på et konsertlokale. Gikk han etter. Han stilte seg bak dem så han kunne betrakte uten å bli betraktet. Atter en gang så han dem overvære en konsert på samme vis som tidligere. De bare fulgte med, de syntes ikke å verken se, høre eller føle det som foregikk rundt dem og på scenen.

Etter konserten forlot de igjen i prosesjon til stranda hvor de igjen vasket og vasket seg. Denne gangen ble han ikke forundret da de entret et nytt konsertlokale og stod der gjennom konserten uten å synes å observere det som egentlig foregikk.

Han fulgte etter dem i mange dager og så samme prosedyre uten noe avvik. Nå var hans nysgjerrighet for alvor vakt. Hva i all verden var dette? Hvorfor drev de på slik, oppsøkte konserter hvor de syntes å verken høre eller se, for så å vaske seg grundig etter det og så oppsøke neste konsert? Det syntes som om dette var deres jobb, noe de måtte gjøre.

Han forstod dem ikke. Aldri mer kunne han delta på en konsert uten å huske den konserten i den store byen og de underlige tilhørerne.