Romantrener til Gdansk
Her sitter jeg og har en ABR-krave om halsen, den ligner nesten den som brukes ved nakkesleng. Forskjellen er at her pumper ABR-maskinen rytmisk mot halsen. Denne posisjonen er helt ny. Tidligere hadde jeg den under armene mens jeg jobbet i sofaen, og på brystet og magen når jeg har manuell ABR og på ryggen de nettene jeg ikke ligger i trykktanken.
Vi var tilbake fra ABR forrige søndag, men holdt det gamle ABR-programmet denne uka siden det har vært en del uregelmessigheter. Helse Nords utsendte har brast inn her og etc,. så vi bestemte oss for å ikke fomle i gang noe nytt, men ha de gamle velkjente programmene som ligger i hendene. Men i dag startet vi altså det nye ABR-programmet samt la inn siste del av det som skal inn i Family Hopes utviklingsprogram. Da er alt inne og oppe, og nå er det den slagne landevei uten de store utflukter til vi i oktober reiser til USA og i november på ABR + at vi diskuterer om vi, når vi likevel har reist til det fjerntliggende Langtvekkistan (les Oslo) i november skal reise til Gdansk mens vi likevel er på de trakter.
Noen her i huset, flertallet, mener vi er reiselei da. Da har vi vært i USA noen uker tidligere, etc, etc. Jeg hører ikke til flertallet i den saken og vil om nødvendig fremme en protokolltilførsel på saken og dets flertallsdiktatoriske sider. Et hvert godt system kjennetegnes ved at mindretallet gis muligheter til å fremme sin politikk, sier nå jeg, og på det grunnlag fremmer jeg min protokolltilførsel.
Noe annet er om disse protokolltilførslene gir noen resultater i det hele tatt. Jeg har ikke sjekket i de litt høyere politiske sfærer, men jeg tviler på om det her i huset får andre effekter enn at det blir et ark mer i papirresirkulering. Sånn er det. Dessverre er jeg ikke av den beskaffenhet at jeg kan revolte her, og heller ikke har jeg en hær jeg kan ta med meg i et militærkupp. Den eneste statsmakta jeg har her i huset for tida er Helse Nords utsendte kollaboratører, som jeg vil avvente med å verve med i båten.
Nei, vi får se hvordan det blir med reising når vi neste gang er i Langtvekkistan. Pappa snakker litt om å reise en tur til Ed der han har sin morsslekt, slik at jeg skal få føle de sterke slektsband dra til Sør-Sverige og få høre med egen ører at jeg er i slekt med Martti Ahtisaari.
Jeg tar gjerne med Martti Ahtisaari i min celebre slektskrets, og jeg tar gjerne med alt mulig annet også, også meget gjerne en del av de man ikke hører så mye om i slekten – enten fordi de er av de stille i landet, eller fordi de har noen bragder etterkommerne har lukket inne i skap som skjelett, som engelskmennene så presist sier det.
Nå vet jeg ikke om farmor-slekta har skjelett i skapene, men jeg antar det. Hvem har ikke det på livets ulike felt? Men farfar-slekta mi har en forfar med høyst spennende utseende, tater eller sigøyner eller noe slikt. Men det har ikke noen hørt noe om. Jeg tror nå det jeg vil om hva folk vet eller ikke vet – saken er nå helst at man ikke vil bibringe videre diverse uheldige glipp i slekta – tror nå jeg. Så inntil annet er bevist, går jeg for at jeg gjennom en tippoldefar er romani. Hvilket jeg er! For når hvilken som helst same kan være av Europas adelsslekter gjennom en delvis ikke-bevist tipp-tipp-tipp-tipp- så kan jammen jeg være romani på bakgrunn av et bilde. Jeg vet om samer (huff, der driter jeg på draget) som leter etter bilder av sine tipp-tipp-tipp-tipp for å se etter likheter, og likheter finner de! Så også jeg. Jeg ser tydelig likhet med min romani-forfar, og om det finnes et romani-manntall – so here I come. Be you warned!
Et av de tiltaka for oss romani-folk – som jeg vet politisk regnes som en av staten Norges nasjonale minoriteter - skal være retten til å opprettholde vår kultur. Vi liker å reise, vi romanis, og nå vet jeg jammen på hvilket grunnlag jeg skal fremme min protokolltilførsel! Ser man det, ser man det! Det hjelper å skrive. Det rydder hodet. Bare prøv det.
Men nå føler jeg meg rimelig sikker på Gdansk i november, for her er det snakk om å berøve meg retten til kulturutfoldelse – og kanskje kan jeg slenge på primærnæring. Retten til å utøve primærnæringer. Den skal det bli vanskelig å gå mot! Noe har man da lært av å vokse opp i et kulturelt venstrevendt raddisheim. Jeg kan jo ta med en bok for salg.
Det lysner, det lysner! Mamma har nok ingen gode politiske argumenter mot dette, sjøl er hun ikke romani, så hun må bare bøye seg i støvet for at her er det jeg som vet og kan. Det blir litt verre med pappa i denne saken, men det er ikke noe ukjent fenomen at yngre generasjoner tar tilbake sin identitet der de eldre steiler. Så hvis han ymter noe som helst mot reiseplanene til Gdansk, tenker jeg jeg bruker det argumentet, jeg. Han vil neppe være passé i slike saker, kjenner jeg ham rett.
Yes, yes, yes! Det blir Gdansk, og mens jeg har sittet her og skrevet, har jeg følt hvordan fragmenter av mitt liv har falt på plass og jeg er blitt et helt menneske! Jeg kjenner at jeg har romani-sjel. Helt seriøst kjenner jeg det. Jeg har ikke arvet så mye annet fra diverse andre slekter jeg har – noe gjenkjennbart, mener jeg. Jeg føler ingen dragning mot jorda, ikke mot fiskeri, ikke mot reinen, kua eller sauen. Jeg føler en dragning mot å reise. Sånn er det bare!
Nå har jeg som vanlig rotet meg ut på viddene mens jeg skrev. Egentlig skulle jeg bare skryte av at det nye ABR-programmet er oppe og Family Hope programmet i rute. Men jeg er jo i godt selskap hva angår å rote seg ut på viddene. Bare lytt på politikere som svarer på intrikate spørsmål.
Men nå får jeg beskjed på øret at det ikke ar avsatt tid til kronikker om å rote seg ut på viddene, så da får jeg slutte og får heller ta det en annen gang.
romanitrener
PS! Dette er ikke noe harselas med romanifolket. Jeg er romani sjøl, er jeg ganske sikker på.
Jeg begynner å bli ferdig med å leke meg med fem ord. Har noen av dere forslag på hva jeg da kan leke meg med i skrift?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar