Tone Finnesens fem ord: Tysfjord, helsetjeneste, hund, manna, havet

Tone Finnesens fem ord: Tysfjord, helsetjeneste, hund, manna, havet

Havet lå blankt foran ham der han hang i småbåten og dorget sei. Han var hobbyfisker og så på dette mer som en rekreasjon enn som matauk. Han likte og henge ute på fjorden. Faktisk gjorde han det daglig, nesten uansett vær var han ute i småbåten sin. Noen ganger lenger ute, noen ganger nesten i fjærsteinan.

I dag var imidlertid havet stille og blankt. Han ville gå ut av fjorden og legge seg til der storhavet og fjorden møttes. Han visste mange mente storhavet buktet seg inn og dannet en fjord. Han var ikke enig. Fjorden var et selvstendig naturelement og ikke et vedheng til havet.

Han la seg altså til der fjorden og storhavet møttes. Han visste at i det møtet rådde underlige krefter, krefter som ennå ikke var kartlagt, ikke diagnostisert. Han brydde seg ikke om det, faktisk så han på det som en fordel. Han visste hvor lettvint enkelte slike kartlegginger kunne være, og han visste også på hvilke utrolig smale kunnskapsfelt slike vilkårlige kartlegginger hvilte. Like bra at møtet mellom havet og fjorden forble slik det var inntil framveksten kom av fagfolk med videre fagfelt, med sidesyn.

Han satte seg til på møtestedet og ventet litt. Han ville ikke dorge enda. Han ville nyte den kraften som lå i dette spenningsfeltet mellom fjord og hav. Han hadde ligget her så ofte han kunne, og han visste man skulle vente.

Han satt stille i båten og lot strømningene sige inn. Han kjente sjelen bli inntatt av det, den sjelen som satt i det fysiske hjertet som en backup for hjernen med samme type nervevev som hjernen. Denne sjelen mottok strømningene fra møtet.

En time senere lot han dorgen langsomt sige ned i dypet. Langsomt. Han ville gi hva det nå enn var muligheten til å forholde seg til dorgen der den uhyre langsomt gled gjennom det nattsvarte vannet. Erfaringene hadde lært ham det. Han måtte la søkket dra snøret sakte nedover, nesten så det ikke var bevegelse å registrere. Det var motsatt når han dorget etter sei i fjorden. Da måtte man være kjapp når man lot snøret gå.

Han hadde fått ulike fangster her der fjorden og havet møttes – og alle fangstene hadde vært ham til gode. Han fikk ikke alltid fangst. Da anså han at det ikke var hans tur denne gangen. Det var ikke han som skulle få det da. Andre trengte frukten av møtet mellom storhavet og fjorden bedre da, visste han.

Han hadde fått ulike ting opp i båten sin her, og ikke alltid visste han hva det var før han var kommet heim med det og hadde sett hvordan det fungerte. En gang fikk han det som beskyttet ham og hjalp ham på ulike felt. For ham var det en hund. Han brydde seg ikke hva det lignet. Det var en hund. En annen gang fikk han opp noe som han etter hvert skjønte var en helsetjeneste. Han ble friskere og friskere og kjente diverse diffuse små og støtte plager forsvinne. Han fikk det han trengte her i møtet mellom hav og fjord, og ofte visste han ikke hva han trengte før han hadde fått det inn i huset. En gang fikk han noe han la i en krukke siden det var bløtaktig. Det vokste og fylte hele krukka. Det smakte søtt. Uansett hvor mye han spiste av det, var krukka alltid full. Manna fra havet, pleide han å tenke. Manna.

Og nå ventet han altså mens dorgen langsomt sank nedover. Han visste ikke om han trengte noe i dag. Han fikk se om han fikk noe. Gjorde han det, visste han at han ville trenge det.

Langt senere nappet det forsiktig i snøret. Han dro langsomt inn. Han ville ikke miste det møtet mellom havet og fjorden ville gi ham. Han hadde aldri mistet noe, og han visste ikke hvordan det var om han så gjorde, om det var et dårlig tegn.

Uhyre langsomt dro han noe opp i båten, noe han ikke kunne definere. Det gjorde ikke noe. Han ville ta det med heim og se hva som skjedde – slik han alltid gjorde med det dette møtet mellom storhavet og fjorden begunstiget ham med.

Heime la han det i vinduskarmen. Det liksom passer der, følte han, og han fulgte spent med på hva som ville skje. Slik han alltid gjorde.

I vinduskarmen skjedde ting langsomt. Noe udefinerbart vokste opp. Formen på det lignet hans fjord, men noe lå over det, liksom. Han funderte lenge på hva dette ville gi ham til hans vekst.

Hans liv var havet og fjorden. Han var ute hver dag. Han var avhengig av det, den daglige turen. Han ville ikke tenke på den dagen han ikke skulle kunne klare det.

I vinduskarmen vokste et interaktivt rom fram og omsluttet også ham der han satt i stolen, nei, han satt i båten! Han rodde ut på fjorden i det interaktive rommet. Det luktet tang og salt.

Dette var det møtet mellom storhavet og fjorden hadde gitt ham denne gangen. Han kunne ro ut når han ville fra hvor han ville. Han kunne ro ut fra sin egen stue! Det var det han hadde fått der storhavet og fjorden møttes. Han fikk alltid det han trengte, visste han. Nå trengte han dette!

TankekraftYterSelvstendigFiskeJObbOgRiktigDagsarbeid.

Det var det han hadde fått der storhavet og fjorden møttes. Han fikk alltid det han trengte der, visste han. Nå trengte han dette.

TankekraftYterSelvstendigFiskeJObbOgRiktigDagsarbeid. Tysfjord, tenkte han. TankekraftYterSelvstendigFiskeJObbOgRiktigDagsarbeid.

Han lente seg tilbake og kjente lammelsen bre seg i kroppen.