Saccosekk, bilmotor, sko, flaske, hår

Trude Kiils fem ord: Saccosekk, bilmotor, sko, flaske, hår

Saccosekken hadde fulgt meg siden jeg var barn, den hadde levd gjennom min barndom, og da den etter hvert ble umoderne og andre ting ble in, klarte jeg ikke kaste den slik jeg visste mange gjorde eller sende den til et loppemarked eller lignende. Jeg hadde, som jeg sa levd et liv – i mine øyne et helt liv – med saccosekken, og jeg kastet den absolutt ikke. Mor min gnålte om at den tok plass på rommet mitt, som etter hvert var blitt fylt med diverse som jeg bare MÅTTE ha, men slikt forstod ikke hun der hun maste om å rydde og kaste og truet at om jeg ikke gjorde det, ble hu n nødt til å ta fatt i det og rydde.

Jeg kjente min mor godt – jeg hadde tross alt levd et helt liv med henne – og jeg visste trusselen var reell. Jeg ville ikke komme heim en dag og finne rommet mitt ryddet og tomt for minner. Ryddet? Ok. Tomt? Nix, nei, njet, ii hapana. Derfor tok jeg en dag en gjennomgang av rommet mitt for å bære vekk det jeg ville bevare og min mor kaste. Saccosekken var det første jeg grep i der den ruvet på golvet, den ruvet fan meg mer enn jeg noensinne hadde sett. Den var oppblåst, liksom. Faktisk ble jeg litt betenkt da jeg så den, og jeg vurderte et lite øyeblikk o0m jeg skulle la den bli stående igjen til min mor. Den ble plutselig litt for overveldende for meg, liksom.

Jeg samlet sammen annet jeg trodde min mor ville kaste, men som for meg var deler av mitt hele liv til her og nå. En gammel drikkeflaske av den typen der man dro opp en kork. Da ble det åpning og man kunne drikke. Jeg hadde tygd sund den korken i frustrasjon på diverse idrettsarrangement og tr4eninger mein far hadde lokket og truet meg på. Til slutt ga han seg, og jeg sluttet å tygge på korken. Flasken ble en flaske jeg så på symbolet på at jeg ikke var noen en-to-tre-løp-jente. Jeg likte å holde meg i bevegelse, men konkurranse var ikke min greie. Flasken skulle få leve videre. Jeg la den i en pose sammen med en – en – av spesialjoggeskoa fra den tida. Jeg trengte bare én sko. Den andre kunne min mor få rydde bort, noe hun nok ville gjøre. En enkeltsko har ikke store sjanser i livet, hva? Noen andre småting havnet i posen.

Så vurderte jeg saccosekken igjen. Jeg hadde sittet på den, ligget i den og hørt på musikk, sovet på den og trykket den til meg som en pute når jeg følte behov for det. Den var det første jeg ville redde unna min mors ryddemani. Men noe ved den skremte meg der jeg stod med posen i den ene handa klar til å begynne å bære bort det som skulle bæres bort. I et lite øyeblikk vurderte jeg å la min mor ta hånd om saccosekken, men så grep jeg den i den ene handa og dro den med meg.

Jeg visste hvor jeg skulle gjemme ting. Min idrettsfar hadde et stort rom i kjelleren som var bannlyst for rydding eller anna innblanding. Der pleide han holde på med sine hobbyer, og der hadde han oppbevart utrolig mane minner fra sitt lange liv. Rask, syntes min mor. Jeg var tilbøyelig til å være enig, men det sa jeg ikke. Jeg tidde, og uansett var dette fars domene.

Plastposens innhold lagret jeg innerst i et skap der far hadde lagret noe jeg tror han aldri tok ut. Det holdt, antok jeg, å vite at det var der. Det var et genuint og trygt sted. Så var det saccosekken. Den var ikke bare å lagre vekk sånn usynlig.

Hvor kunne jeg gjemme den giganten som på uforklarlig vis gav meg frysninger og fikk nakkehåret til å stritte. Jeg så meg om på fars domene. Selv om det var stort, var det ingen steder hvor saccosekken kunne være ute av syne her blant fars ting. Av alle ting var motorer lagret i en krok, en båtmotor, en bilmotor, en skutermotor og til og med en gressklippermotor. Jeg kjente historiene bak disse motorene. De hadde jeg hørt når jeg som barn iblant satt musestille inne her og far pratet mer med seg sjøl enn til meg. Jeg tror han likte å fortelle om tingene, og jeg likte å høre om dem. Senere vokste jeg fra dem, men han fortsatte å fortelle om jeg iblant stakk innom domenet hans. Det var forresten ikke så ofte nå.

Det ble til at jeg forlot fars domene. Der var ingen steder å skjule en saccosekk som syntes mer og mer oppblåst og allmektig. Alt var gjort og plassert, unntatt den ovenfornevnte saccosekken som jeg etter hvert kjente et ambivalent forhold til. Jeg ønsket å bli kvitt den, og jeg klarte ikke kaste den, faktisk. Noe ved den hadde fått meg til å kulse. Jeg var redd, og jeg visste ikke om jeg var redd saccosekken eller noe annet.

Jeg dro den med meg ut av fars domene, krysset hagen og dro den over til en trehytte – det vil si, noen fjøler jeg en gang spikret sammen oppe i en trekrone en sommer. I blant pleide jeg sitte der og fundere over livet i sin generellhet, og iblant over emo-ting i særdeleshet. Den var faktisk tett, trehytta. Der kunne jeg gjemme saccosekken. Noe jeg da også gjorde. Jeg bakset den opp dit slik man bakser et uvillig dyr inn i et bur. Døra, uansett hvor provisorisk den var, hadde slå på yttersida. Jeg lukket, slo den for og ville ikke tenke på at den kunne åpnes fra innersida, kunne løftes opp med å presse noe inn i sprekken og så løfte. Da jeg brukte trehytta, ville jeg jo ha den muligheten. Hytta hadde innvendig slå også, men den var ikke bare å få opp utenfra.

Jeg løp tilbake gjennom skogen. Ikke fordi jeg hadde det travelt. På overarmene reiste håret seg. Jeg stoppet pesende da jeg var ute av skogen og vurderte enda en gang om saccosekken burde ha stått der på rommet mitt til min mor grep inn. Men jeg snudde ikke tilbake, og jeg visste at trehytta fra nå av var et minne jeg ikke ville oppsøke.

Mange år senere, på ferie i mine barndomstrakter hos mine gamle foreldre, fant jeg det jeg hadde gjemt i fars skap urørt. Det forundret meg ikke. Jeg gikk inn i skogen for å se op trehytta. Jeg bare måtte det. Noe trakk meg dit. Jeg var ikke lenger redd, fikk ikke lenger ståpels av å tenke på det som hadde skjedd for mange år siden. Jeg var bare nysgjerrig. Saccosekken hadde nok ligget tørt. Men hadde den smuldret opp disse årene?

Da jeg nærmet meg trehytta, kjente jeg den gamle følelsen av å slenge seg ned på saccosekken, skru musikken på full styrke og bare slappe av. En av barndommens gode følelser.

Trehytta var der den skulle være. Den provisoriske stigen opp var enda der. Jeg klatret opp de få trinnene og åpnet slåen for døra. Den så urørt ut.

I det døra ble åpnet, veltet en del av saccosekken seg ut som en fangarm, omsluttet meg og trakk meg inn i trehytta. Slåen falt i på innersida.