tunnel, himmel, jord, vind, liv

Anonyms fem ord: tunnel, himmel, jord, vind, liv

Ute var det et forrykende vær. Himmelen hadde hvelvet seg nedover, og avstanden mellom himmelhvelvet og jorda var minimal. Det var nesten ikke plass til å stå oppreist. Gutten krøkte seg framover i det lille luftrommet der i mellom. Vinden stod i ryggen på ham og skjøv ham framover i den passasjen naturkreftene hadde gitt ham til rådighet.

Han skyndte seg og var glad vinden ikke stod ham imot. Han brydde seg ikke om returen. Den hastet det ikke med. Men å komme fort fram var nesten livsviktig, tenkte han, om ikke hans liv, så en annens liv. Han småløp i det tempoet han klarte holde i mellomrommet mellom himmel og jord. Det lar seg ikke gjøre å løpe fort framoverbøyd i en tunnel. Han visste det.

Gutten hadde ingen andre enn seg sjøl å stole på, og han hadde ingen til å ta vare på seg. Ikke nå lenger. Men han hadde noen å ta vare på nå, og derfor lå han framovernøyd i det himmelråbende uværet. Han visste det hastet, og han gråt det der han presset seg gjennom tunnelen mellom himmel og jord.

Langt senere var han framme og stormet inn i det betonghuset hvor noe ventet ham. Huset var sold, og stormen og uværet kunne ikke høres der inne. Han lette seg fram fra rom til rom, sjekket alle anretninger nøye, ristet på hodet som for å fortelle seg sjøl at her var det ikke før han løp videre til neste rom.

Til slutt var han inne i det hans skjønte var husets hovedkommandosentral. Han betraktet alle anretninger og maskiner. Han sjekket dem en for en. De fungerte etter intensjonene. Han lette videre. Noe var galt, og han måtte finne det!

En maskin syntes å blinke sakte og nølende. Gutten så på den. En del ledninger hang løse og endte i ingenting. Lenge betraktet han denne maskinen. Han visste at noe burde kobles sammen her, at noen ledninger som burde hatt kontakt, ikke hadde det. Noen impulser od ordrer endte i ingenting og gikk ikke dit de skulle.

Han måtte bare prøve seg fram her. For hver gang han koblet to ledninger sammen, løp han ut og sjekket tunnelen. Hadde den blitt enda mindre, løp han inn og fjernet koblinga. Var tunnelen mellom himmel og jord blitt større, beholdt han koblinga og prøvde på neste.

Det ble hans livsverk, det han hadde hastet mot; koble ledninger, sjekke resultatet, koble nye. Maskinens løse ledinger var omfattende. Det ble hans livsverk.