Pilbueklubben kontra panservognklubben

Jeg forundrer meg over hvor fort gamle og kanskje glemte kunster hentes fram igjen. Det er som å sykle. Man glemmer det ikke om man en gang har lært det, sies det. Ikke at jeg personlig vet noe om det, jeg kan ikke sykle, men du verden som jeg har sett folk uttale seg som eksperter om det man ikke kan. Jeg slutter meg til den gruppen. De skråsikre som vet om det de ikke kan. Der er jeg. Det er min klubb.

Ole Henrik Magga sa en gang at det finnes to typer kunnskap. Den ene er når man vet at man ikke vet. Da er man ydmyk i forhold til det man ikke vet. Det der er ikke min klubb. Det andre er når man ikke vet at man ikke vet. Da er man skråsikker og bombastisk. Det er min klubb.

Det er mange kjente fjes i min klubb, vi er mange i den. Jeg nevner ikke navn. Det trengs ikke. Vi er uansett sikre på hva vi vet, vi i klubben min. Iblant, ikke rent sjeldent faktisk, kan jeg se folk i klubben min på TV. Jeg digger den naturlige skråsikkerheten deres. Jeg kjenner meg styrket når jeg ser det, og jeg samler på slike minner. Det er vi som vet. Whatsoever, vi vet! Sånn er det bare. En annen flott og nødvendig sak med klubben min, er at vi har fått definert oss en rett til å vite og ha rett uansett. Whatsoever! Det er med på å gi oss den naturlige autoritet når vi så skråsikkert uttaler oss. Det gir oss også et godt vern når ubetydeligheter i den andre klubben skyter mot oss. Ha ha, sier jeg. Det er som å skyte med pilbue mot en panserbil. Akkurat så mye, eller rettere sagt, så lite, betyr det. Men det er nå der og skyter med sine pilbue, og jeg i alle fall liker ikke denne trassige opposisjonen mot oss skråsikre som vet. Hva skal det forresten være godt for? Det rammer oss ikke uansett.

Jo da, joda. Jeg vet da om denne Daviden som gikk mot Goliat med en steinslynge. Men det er unnataket som bekrefter regelen. Dermed er allerede unnataket gjort, så den der pilbueskytinga har ingen hensikt. Akkurat det sier jeg til foreldrene mine også når de driver og anker diverse som noen i klubben min skriver og mener. Det er pilbue mot panserbil, sier jeg, men de mener nå at det er akilleshæler i klubben min også. Fanden vet om de kanskje ikke har rett. Det bekymrer meg litt. Akilleshæler! Har ikke de som gav oss makten og retten til å definere og vite uansett, har ikke de lært av historia? De kan nå aldri ha vært så uvitnede at de lot et sårbart punkt stå igjen når de i overført betydning dukket oss i styrkekaret? Gudene holdt jo Akilles i den ene hælen, men de trengte nå ikke holde oss noen steder, trengte de vel? De kunne jo bare ha dukket oss helt under!

Jeg skal når høvet byr seg foreta et søk på det, og jeg regner med at de som gav oss retten til alltid å ha rett, de skal finansiere dette søket. Jeg vil dra rundt i drosjer og privatfly for å gjøre nødvendige undersøkelser. Å harke etter landeveien i en nedsunket bil kan de i den andre klubben, pilbueklubben, gjøre. Vi i panserbilklubben gjør det ikke. Vi tar drosjer og privatfly.

Men nå har jeg rotet meg litt ut på viddene. Det har forresten vi i panserbilklubben rett til. Vi har lov til å rote oss ut på viddene og likevel ha rett.

Tilbake til saken. Jeg bare vet at har man en gang lært å sykle som 7-åring, kan man hente det opp igjen senere om man enn ikke har praktisert det noe særlig. Iblant ser jeg folk gå med støtter, med staver, krykker eller rullatorer. Sykler får de ikke.

Jeg rotet meg litt på avveier i denne bloggen bare fordi jeg ble sittende å filosofere om dette med å hente tilbake gamle og møysommelig innlærte ferdigheter. Da jeg administrerte denne økonomisk skakk-kjørte familien i 2007, tok det en stund før de andre lærte hvordan det skulle fungere under min styring. Ingen sløsing. Ingen kafébesøk med utlegg. Kaffekjøp forbudt. De lærte etter hvert å ta med seg termos og matpakke på bytur, men det var nok en tung innlæring.

Etter at mitt engasjement tok slutt i april 2007 hadde vi en lang, altfor lang, periode med økonomiske simsalabim her inntil jeg 2. september i år ble tryglet om å ta en ny øk-ad periode fram til vi drar til USA. Der kan man snakke om å bli bedt om å ta kommandoen over en morken skute som så vidt klarer holde seg flytende. Hadde jeg ikke vært så uforfær – og så maktsyk – hadde jeg sagt nei. Men jeg tok imot tilbudet. Det er i den sammenhengen jeg tenkte på gamle innlærte ferdigheter som kan hentes opp. Denne gangen var matpakke og termos standard med et knips. Heller ikke har jeg denne gangen mottatt noen pistrende forsøk på å få bruke penger på tull. Her vet man fra 2007 hva svaret blir, så man spør ikke.

Årsaken til at det ble behov for en øk-ad her er vår neste og siste USA-tur. Da skal vi feriere en del, og jeg antar visse personer begynte å synes det var temmelig lite på visakortet å feriere for. Nyss fikk jeg antydning om at jeg heldigvis har et visakort som det er gagn i å ta med seg til USA, og at vi da kunne… Jeg avbrøt kontant. Nix, nei, njet, no, ii, hapana… hele rekka.

Jeg føler meg overbevist om at når vi kommer heim fra USA har vi akkurat så mye penger på glasset i kjøkkenet at vi kan kjøpe potet og leve på det en stund. Da vil jeg bli tryglet om å ta en ny periode. Jeg har bestemt meg for svaret. Det korteste engasjement jeg tar er minst tre måneder. Det betyr over jula, nyåret og fram til i februar. Vi kommer ikke til å sulte i jula, men vi kommer heller ikke til å ha noen unødvendigheter. Det avgjør jeg fra gang til gang og ut fra dagsformen. Dagsformen er generelt ingen sløsing.

En bivirkning av min administrasjon er at det blir så ryddig og oversiktlig i hyller, skuffer og skap. Jeg gir ikke tillatelse til innkjøp så lenge det finnes noe i huset. Det betyr for eksempel at joikaboller fra 2001 blir middag, at bjørnekjøtt pappa og jeg så riimiin ramiin kjøpte på riksgrensa - og som smakte bjørn og ikke ble spist mer – at det nå havner i grytene og at noe trådaktig som har ligget i matboden fra den tida Kanya laget vårruller – som jeg savner vårruller og fai lai! – at det nå hentes fram og vi prøver å gjøre noe spiselig av det, at hirsemel som skulle være rotasjonsmat i matprogrammet i domantreninga og aldri ble det – vel, jeg likte det ikke den gang. Nå må jeg nok bite i meg ting og spise det. Forsvoren ting går rundt i ring. Slik kunne jeg fortsette. Oversiktlig blir det (i mitt kjlcvann).

Sånn går no dagan, og de går godt, synes jeg. Skuta med slagside begynner så smått å rette seg opp, vel, den haller i alle fall ikke lenger faretruende nær vannspeilet.

Rundt mitt patternbord

Jeg er igjen nede på golvet og åler etter et veldig langt opphold på grunn av eksem på armene og beina. Men nå er det så bra at jeg kan starte igjen. I dag var første dag, og 24 meter var jammen tungt5. Men jeg peste i alle fall ikke så mye som mamma som skulle åle samme lengde. Åling er tungt. Bare prøv det noen og enhver. Ned på mag på golvet. Pappa peste nesten like mye da han skulle prøve, han også.

Nå er alle flybilletter bestilt. Turen til – fra USA er klar. I USA skal vi leie bil og kjøre til Niagara og Canada, mener vi i alle fall, og vi regner med at vi finner overnatting etter veien. Det eneste vi skal bestille er bosted mens vi møter på Family Hope og når vi skal si ha det på Chestnut Hill. Det er nok et definitivt ha det er jeg redd for, selv om Family Hope så hyggelig har tilbudt oss å møte en gang i året i USA og en gang i Danmark. Jeg sier gjerne ja til det, men mamma sier kontant nei. Hun liker å komme til Chestnut Hill, men reisa, særlig heimreisa… Vi reiser derfra om kvelden, mot tidssonen, og vi reiser på turistklasse og sitter med beina oppunder haka hele natta, sier hun. Vel, jeg strekker meg ut med beina på fanget til noen og sover, så jeg klager ikke. Pappa synes også reisa er tung – eller, det vi si, det å reise tilbake derfra.

Dette blir min ellevte gang til Chestnut Hill. For meg er det ikke så mye USA som det er reisa til IAHP først og så til FHC og Chestnut Hill, som er en utrolig trivelig flekk på denne jord.

- og jo da, jeg har sett og ser de store sosiale ulikhetene. Jeg ser også at det er indianernes land som er besatt.

Ellers regner jeg med at Danmark skal bli meget ok. Det er kortere dit - og pappa som samler på byer han har vært i, etter alfabetet, mangler bare en by på Æ, og den har han funnet i Danmark. Så når vi møter på Family Hope til sommeren, skal vi nok innom Æ-byen. Og da er alfabetet hans fullt hva byer angår.

Og mens jeg regner, minnes jeg at vi pleide telle ekumenikk rundt patternbordet, hvor mange ulike typer vi var. Vi var misjonærer, lutheranere, metodister, Jehovas vitner, læstadianere, humanetikere, russisk-ortodokse, gresk-ortodokse (katolikker), buddhister, muslimer… Og vi var fra Norge, Russland (herunder Ignosetia), Thailand, China, Philipinene, Iran, Kamerun, Nigeria, Marokko, Ukraina, Slovenia, Slovakia, Bulgaria, Litauen, Polen, Island, Belgia… Og yrker gir jeg opp å telle her jeg sitter i sofaen og blogger.

Det er en stund siden jeg har sett tilbake (g mintes), men det at vi drar på siste runde tikl USA gjør at jeg begynner å huske tilbake (mimre). Jeg minnes steder vi har bodd, Silverstone, Green House, Ardleigh street, Chestnut Hill Hotel, Summerhill Suites… Jeg minnes evalueringer og nye program på IAHP og FHC. Jeg minnes møter med hjerneskadde fra hele verden. Jeg minnes sene kveldsrunder på Chestnut Hill. Jeg minnes turer rundt i Pennsylvania og omkringliggende stater. Jeg har de siste år opplevd så mye både her på Instituttet mitt - hvem skulle trodd jeg skulle ende opp med et institutt - og på turer rundt om. Jeg har opplevd noe helt annet enn det jeg vidløftig drømte om før domantreninga begynte.

Og nå reiser vi for siste gang til USA. Den ellevte for meg.

Savner jeg noe? Jeg savner all den fliringa og spøkinga rundt patternbordet, det gode humøret og den positive ånda rundt patternbordet. I dag, når pattern ikke lenger er et program, er vi ikke så mange naturlig nok. Og naturlig nok klarer ikke vi lage den samme liv og røre som da vi var mange.

Og om nøyaktig en måned sitter vi på flyet til USA!

PS! Fanden og hans rike må klare seg uten meg nå. Nå har de fått tilstrekkelig drahjelp av meg.

Tips meg gjerne om hva jeg nå kan skrive om.

Fanden spare

Fanden spare

Som borger av Fandens rike hadde jeg iblant forundret meg over den litt slurvete talemåten til en av mine naboer. Enten kuttet han ord, eller han bare hengte på noen ekstra lyder, særlig om ordet sluttet på en konsonant. Da hengte han gjerne på en vokal, en trykksvak vokal som e eller o. Jeg ante ikke fra hvilket rike han kom hit. Han hadde nå bodd her i årevis, lenger enn jeg. Han var her da jeg kom, da jeg krysset grensen inn hit, og jeg hadde da tilpasset meg godt i disse årene, syntes jeg.

I Fandens rike hadde jeg en nøyaktig diksjon i min tale, og jeg visste ikke om det var slik før jeg kom hit, at jeg da også hadde en perfekt diksjon, mener jeg. Jeg orket ikke huske livet før. Jeg glemte og la bak meg det gamle livet da jeg krysset grensen inn hit. Men iblant, i små ubehagelige glimt, husket jeg mitt tidligere liv. Jeg vemtes og grøsset over det jeg husket. I slike øyeblikk lurte jeg på hvordan naboen min hadde vært over there. Her var han en slurvpeis i alt, ikke bare i språket. Han slengte ting etter seg der han brukte det sist, og rundt huste hans fløt det av alt mulig.

Jeg hadde en gang vært inne hos ham, men senere fant jeg alltid en grunn til å ta nødvendige kaffepauser og naboslig prat utendørs. Utendørs var det tross alt mulig å puste. Ikke at jeg syntes noe særlig om disse naboslige stundene, men i Fandens rike ble det forventet at man hadde omgang med sine naboer. Det var en del av kodexen her. Følgelig drakk jeg kaffe med naboen utendørs enten i hans hage eller i min. Selv om man kunne puste innendørs hos meg, tok vi kaffen i hagen her også. Det var to årsaker til det. For det første luktet det uryddig av naboen, og var vi innendørs kjentes lukten sterkere og ble hengende igjen lenge etter at han hadde dratt. For det andre satte det en presedens om å drikke kaffe innomhus, og jeg skulle da måtte inn til ham. Ikke bare måtte jeg holde ut der inne, men den soesielle aromaen hans hang fast ved meg når jeg forlot, og jeg måtte dusje flere ganger og vaske klærne flere ganger før jeg følte meg rein.

Altså var vi naboslig utendørs, slurvpeisen og jeg. Jeg hevet at jeg en gang hadde hørt meg selv omtalt som firkant-petimeter. Faktisk så jeg på det som et komplement. For meg betydde det ordentlighet, greihet og ryddighet i skuffer og skap og i livet generelt.

Jeg kunne leve med naboens litt spesielle aroma, det at han slengte ting rundt seg og etter seg overalt og til alle tider. Det kunne jeg leve med. Men språket, det underlige og unøyaktige og slurvete språket plaget meg ganske mye. Jeg hadde flere ganger vurdert å klage til språkrådet, men hadde latt det bli med tanken. Fandens språkråd var ikke handlingskraftig, og hva verre var, ikke forutsigbar. Jeg kunne faktisk risikere det motsatte hvis språkrådet hadde den dagen – at de godkjente slurvpeisens språk og underkjente mitt. Nei, jeg lot være å ta kontakt med dem.

Men i mitt indre planla jeg nødvendige aksjoner mot naboens språk, men ingen av mine planer var gjennomførbare. Jeg mener, om jeg ville aksjonere mot rotet hans var det enklere. Men språket? I all min samkvem med ham var jeg ekstra nøye og nitid i min diksjon og håpet dette ville påvirke ham i riktig retning. Alminnelig diksjon tilsa ikke trykksvak -e i ord som Roger. Ordet Roger endte på en -r. Sånn var det bare. Men naboen min hengte på en trykksvak -e. Rogere. Slik med mange ord. De trykksvake vokalene snek seg som tyver inn i mitt språk.

Det ble han som påvirket meg. Jeg grep meg sjøl i å ofte hive en trykksvak vokal når ordet endte på en konsonant. Jeg ble sjokkert, fortvilet og forbannet, og dypt deprimert, da jeg siden flere ganger hørte meg selv slenge på trykksvake vokaler.

Også naboen min hørte det, og han dunket meg gemenslig i ryggen. Jeg kjente jeg stivnet til, men kunne lite gjøre med det. Det eneste jeg kunne gjøre var å flytte unna den negative påvirkningen.

Fanden var som jeg tidligere har nevnt en demokratisk leder, og han unnså seg ikke for å ta sin hand i et arbeid her og der om det trengtes og han hadde tid.

I nabolaget drev noen og spadde seg en åkerflekk. To gamle søstre var det. Fanden gikk forbi, så søstrenes arbeid og så at de sleit. Han grep en spade og begynte å vende jord sammen med dem. Jeg stod i vinduet og betraktet det hele.

- Tenk, Fanden spare, sa jeg halvhøgt for meg selv. Så hørte jeg hva jeg sa og ble rasende.

- Fanden spar, Fanden spar gjentok jeg om igjen og om igjen som om jeg ville for alltid bli kvitt denne -e-en som hengte seg på.

- Ikke sant? svarte det utafor det åpne vinduet. Der stod naboen.

- Fanden spare, sa han fornøyd.

Fanden på flat mark

Fanden på flat mark

Fanden hadde nok en gang iført seg armanidress og håndsydde sko og hadde forlatt for å dra til et utenforliggende rike. Denne gang skulle han headhunte noen med kompetanse i tunnelarbeid. Fanden hadde bestemt seg for tunnelgjennomganger i et av de største fjella i riket. Det ville knytte sammen deler av riket på en rask kommunikasjonsmessig måte. Til nå måtte man reise om det svære langstrakte fjellet som var mer en fjellkjede enn et fjell. Det strakte seg nesten fra grense til grense. Dette gjorde naturlig nok kommunikasjonen mellom deler av riket vanskelig. Nå ville Fanden ha en del store tunneler gjennom fjellkjeden slik at man lett kunne ferdes hvorenn i landet man skulle. Fanden hadde også småflyplasser som en av kommunikasjonsformene. Nå ønsket han å bedre vilkårene for kjørende samt opprette toglinjer mellom de ulike stedene på begge sider av fjellkjeden.

Derfor var han nå på headhunting i et av de utenforliggende riker. Han befant seg i det flate riket der ordet fjell og fjellkjede ikke viste til noen nasjonal naturforekomst. Et flatt land. Fanden befant seg på flat mark, om man kan si det slik.

Etter grundige research-runder headhuntet han den ingeniøren som mest av alt behersket kommunikasjon på det flate området og tok ham med seg til sitt rike. Som andre som krysset grensen inn til Fandens rike, skiftet han fortegn ved grensen. I Fandens rike ble han en drivende dyktig fjell-kommunikasjonsingeniør, og under hans ledelse var hele fjellkjeden snart gjennomtunnelet for hver 10. mil med brede autostradaer og hurtigtog.

Fanden var ikke forundret. Han visste hva han gjorde da han besøkte det flate riket og der befant seg på flat mark.

øk-ad rapport 1.

Øk-adrapport 1.

Noen av dere husker kanskje at jeg de første månedene av 2007 administrerte familiens økonomi. Det var et ledd i et civil-code program gitt av Rumiko. Jeg skulle få erfaring i økonomistyring.

Og en erfaring skal jeg si det ble for alle parter! For meg som er sparsom inntil det gjerrige, ble det en god erfaring å stramme inn på unødvendig forbruk i familien. Jeg hadde blancofullmakt på alt unntatt helse og faste utgifter. Selv jeg skjønte at strømregninga måtte betales. Jeg er jo tross alt delvis sivilisert og liker meg i det elektrifiserte samfunn.

Men det som kunne strammes inn, strammet jeg inn. Innkjøpslistene måtte innom med for godkjenning, og familien lærte fort å ta med seg termos og matpakke på bytur. Kafébesøk med utgifter var ikke innom tillatte økonomiske rammer.

Jeg styrte familiens økonomi i 4 måneder, og jeg skal si det var orden i de økonomiske sysaker på den tida. Jeg rakk å rette opp et skakk-kjørt forbruk før jeg ble avsatt etter 3 ½ måned. Det vil si, mitt engasjement ble ikke forlenget. Siden da har jeg sett på et for meg økonomisk vanstyre og et for meg overmåte sløsing på unødvendigheter.

Rapport andre del

Rapport 2.

• Jeg så ingen fosser i Finland. I min kunnskap gir fosser elektrisitet.. Naturlig nok blir konklusjonen no fosser > no elektrisitet, ingen elektrisitet der.
• Jeg så ingen tunneler og store ferger. Fra min erfaring er dette viktig i kommunikasjonssammenheng. Altså måtte konklusjonen bli dårlige kommunikasjonsløsninger.
• Jeg hørte et uvant språk, uvante mellommenneskelige kommunikasjoner. Intet språk. Bare lyder. Intet språk betyr intet innabords. Min konklusjon kunne ikke bli annet enn mental retardasjon, kunne den vel? Dog ikke autistisk eller atypisk autisme da Finland syntes sosial og utadvendt.

Selvfølgelig kunne jeg på lignende vis diagnostisere Sverige, eller for den del Norge, Bergen eller noe annet. Sverige er liksom for nært. Bjørnefjell er jo naboen min, og kirunerne er folket mitt. Jeg kunne jo selvsagt diagnostisert en by på Sørlandet som jeg nesten ikke kjenner til. Men nå ble det Finland. Og jeg trampet jo inn der med all min eksos med den selvfølgelige rett den har som tramper inn i andres domener.

Nå er jo saken den at jeg sjøl nettopp har hatt besøk av slike typer som meg i Finland. Som meg var de hyggelige. Men det er vi jo generelt, vi som kommer diagnostiserende og observerende inn i andres sfærer. Vi er så islender-og krokpipe–joviale, at. Helse Nord sendte jo ut sine fagfolk for å observere og rapportere. De var til sammen – 4 stykker, ikke mindre – her i 6-7 timer. Og vet dere hva? Når har jeg pinade fått en faktura på dette, og på fakturaen kaller de det poliklinisk behandling ved Habiliteringa i Tromsø! Slå den!

Skal jeg følge de rutiner Helse Nord har på sine påtvungne besøk her, skal jeg nå altså sende Finland en regning for mitt besøk der. I følge de samme rutiner fra Helse Nord – de kaller det poliklinisk behandling ved Habiliteringa i Tromsø – noe som er svart løgn – må også jeg finne noe å sette på fakturaen til Finland – noe som er svart løgn. Jeg kan jo ikke si sannheten at jeg kjørte gjennom området med kurs for Kautokeino.

Jeg håper noen av dere kan tipse meg om hva å sette på regninga til Finland – men husk, det skal være svart løgn. Jeg ser fram til et tips fra dere.

Et annet problem jeg nå har fått er at på den fakturaen jeg fikk fra Habiliteringsenheten står det at ved forfall sendes den til inkasso til et velkjent inkassobyrå og at alle gebyrer påløper meg. Meg! Jeg som ikke engang har bedt dem komme, dem jeg betaler for! Helse Nord beordrer ut folk, og jeg må betale. Ikke rart at Helse Norge er så knipen. Jo mer man har, jo gjerrigere blir man.

Men tilbake til min faktura til Finland. Nå har jeg to problem, ikke bare hva jeg skal kalle mitt celebre besøk der, men hvem skal jeg få til å drive inkasso hvis Finland ikke betaler fakturaen, noe jeg frykter de ikke gjør. Jeg er ganske sikker på at mamma og pappa nekter å være mine torpedoer i den saken, selv om de har en del erfaring med akkurat den slags virksomhet. De har vært mine torpedoer gjennom livet, men akkurat denne? Jeg spør ikke. Jeg orker ikke høre den lange rekken av nektende ord som skal understreke absolutt nei. Nix, nei, njet, no, ii, hapana…At man bare ikke kan si nei. Så jeg spør ikke dem verken om å være torpedoer (les inkassobyrå) eller foreslå meg noen.

Så da lurer jeg på om noen av dere har et forslag til inkassobyrå, helst et som jobber gratis, for jeg antar at om Finland ikke betaler denne fakturaen, ender den hos meg med alle inkassobyråets utgifter.

Jeg lurer på om mine fellow-observatører, de som var her hos oss, har slike problem. Men de har jo staten til å gjøre jobben for seg.

En vanskelig sak. Og alt dette bare fordi vi skulle kjøre til Kautokeino

romanitrener

Diagnoser

Rapport.

Jeg er nyss kommet tilbake etter et langt observasjonsbesøk i Finland. Jeg tilbrakte nesten 7 timer der i bil gjennom Nord-Finland, og jeg foretok ett stopp. Rapporten bygger på mine nøyaktige observasjoner.

Jeg kunne se at Finland hadde trær, om enn små, og vann og elver. Hva jeg derimot ikke så, var fosser, og følgelig vet jeg at Finland ikke har elektrisitet. Det må sies å trekke ned. Veiene var av rimelig bra standard, faste og rette. Jeg må dog understreke den sløsinga det er med offentlige midler å markere med skilt knapp sving der det knapt nok var noen sving. Jeg registrerer at man i Finland har liten evne til og kompetanse i veiskilting. Dette, sammenholdt med manglende elektrisitet gir et bilde av retardasjon. Heller ikke hadde man tunneler, noe som er en livsnødvendighet for god kommunikasjon. Bildet av Finland forsterkes ytterligere ved at ingen ferjer fantes for behagelig frakt over de fjordene som heller ikke fantes.

Jeg observerte atskillige mangler i Finland, og ved det tilfellet der jeg forlot bilen, observerte jeg en kommunikasjon som ikke er godkjent. Jeg har nemlig en liste over godkjente kommunikasjonsformer, og den kommunikasjonen Finland har, står ikke på min liste selv om finlenderne insisterer på at den er reell.. De bablet i vei med uforståelige lyder, noe jeg ikke kan akseptere som grunnlag for mental kapasitet. Min konklusjon må bli at Finland er mentalt retardert.

Ikke på noe vis kan jeg si at jeg har sett det finlendere hevder å ha sett, så som sådan må jeg bare konkludere med at vi er uenige. Jeg har observert det jeg har observert, og mine konklusjoner bygger på dette. Eventuelle argument fra Finland er partsinnlegg og som sådan ikke nøytrale observasjoner.

Ved neste rapport vil jeg spesielt observere hvorvidt Finland har maktet å etablere fossefall, fjell og fjorder og hvorvidt deres manglende evne til kommunikasjon har bedret seg.