Tomatis

Onsdag 26. januar 2011.

Søndag reiste vi til Trondheim på tomatis-trening. Vi hadde på forhånd priset oss lykkelig over at Widerøe har en søndagsrute Evenes – Trondheim. Som laget for oss. Vane tro var vi på Evenes en time før vi trengte være der, og denne gangen var det bra. Widerøe hadde på pur faenskap innstilt den dagen, og vi måtte pese som jakthunder for å rekke SAS til Oslo og derfra til Trondheim. Fire timer forsinket og akkurat så oppløst som man blir når suverene planer går rett i dass. Men vi kom oss da inn til byen og der vi bor. Sentrum sies det.

Dagen etter startet vi på Tomatis. Her må jeg skyte inn at jeg var mindretall i henhold til Tomatis-trening. Jeg syntes det hørtes litt vel alternativ-pjattede ut, så selv om jeg liker å reise, var jeg mot det. Men det er et program, og noen av oss er så programtro at.

Men jeg tok skammelig feil, og Matthew Newell på Family Hope hadde rett. Det er ganske spesielt å bli testet gjennom musikk og så etter testen bli beskrevet med sterke og svake sider. Nifst som det stemte. Skulle tro Vigdis på Tomatis kjente meg . Og siden ble mamma og pappa testet med samme resultat. Spunky. Så har vi sittet med hodetelefoner og tatt inn signaler siden da. Pappa og jeg har gjort som på flyet over Atlanteren – sovet. Mamma har “brannsår” i hodet etter sitt opplegg, og da hun spurte hvorfor, var svaret at hennes røde hjernevinninger hadde spisser og tagger og programmet hakket og høvlet på dem. Jeg må skyte inn at det er jeg som har program, men Tomatis-Trondheim slenger på for foreldrene inklusive. Det er faktisk pussig at pappa sin blanke skalle ikke er svidd.

Vi pleier når vi reiser ta en litt luksusmiddag og deretter leve på det som er. Så også denne gangen. Rema har butikk om hjørnet så vi klarer oss fint. I dag tok vi med oss take-away-wok på tur heim fra Tomatis. Den maten kan kategoriseres som “artig å ha prøvd”, men uvant oss ble ikke alt spist her på hotellrommet. Jeg er ingen matforakter, det er faktisk ingen av oss. Likevel syntes jeg det var drøyt da mamma kommenterte at innholdet i wok-eska hennes lukta og ligna på hennes barndoms fjøsbøtte med skyller. Så her sitter vi, og kanskje går vi ut en tur i kveld, bare for moro skyld på en scottish pub rett ved her. Eller kanskje vi legger oss. Det er utrolig at man skal bli slått ut av å sitte og sløve med head-set en dag. Fredag har vi kortere dag og jeg har et halvveis løfte om at vi skal dra ut på byen og handle da. Jeg har lyst til å fikse meg nye bukser og en lett jakke. De andre to kjøper nok ikke noe. Faktisk hender det at jeg undrer meg over at de har klær å ha på kroppen. Men så er jo vi romanis vant til å handle. Det ligger i genene. Jeg har med meg noen bøker jeg tenkte å tuskhandle med.

Som nevnt har Widerøe direkte ruter Trondheim-Evenes på søndager og følgelig reiser vi heim da. Lørdag skal vi ta toget til Støren for å besøke familie der. Det gleder jeg meg til. Det er lenge siden jeg har tatt toget, inklusive 17. maitoget som jeg heller ikke har tatt de siste år. Apropos spennende kommunikasjoner, vi bybusser til Toomatis-senteret. Kjempeopplevelse. Morgenbussen er stappfull av ungdom som skal på universitetet eller høyskolen like ved Tomatis. I morges var det stappfullt. En ung, utenlandsk mann reiste seg fra handicap-setet og ga meg plass. Mamma med sine skrøpelige ledd balanserte i midtgangen mens pappa betalte og etc. En middelaldrende kvinne reiste seg og spurte om hun trengte sitte. En ungdom surket fordi ryggsekken hennes tok plass – skumpet litt borti ham – men vi tror han angret det. Det mange måter å si unnskyld på, og han sa det med å spørre om vi trengte hjelp da vi gikk av ved Tomatis. Pappa, den luringen, satte seg på sitteryggsekken i midtgangen og ruvet skikkelig der. For hvert stoppested kom det på ungdommer som måtte ta dagens jump for å passere ham.

Men vi kommer oss jo fram til Tomatis og synker ned i stolene med head-settene.

romanitrener

29.01.2011.

Da er det blitt lørdag kveld og i morgen bærer det heimover. En uvanlig uke er over. Jeg anbefaler folk å ta en runde på Trondheim lære- og lyttesenter. Det er et tilbud for noen hver, ikke bare for oss med hjerne skade. For meg er det et program som skal gå intensivt i tre runder. Det er et program fra Family Hope, og ja, Sigrid, det er det programmet du snakket om i 2005 og anbefalte oss å prøve.

I går, fredag, var vi ferdig såpass tidlig at vi kunne ta oss en tur på stripa og handle litt. Jada, jeg kjøpte dongeribukse og genser, og pappa overrasket med å kjøpe seg bukser, han også. Jeg ble så imponert av det at jeg omgående forfremmet ham til konsulent i administrasjonen. Det er en vag tittel og vil ikke true min stilling som økonomisk administrator – øk.ad – og samtidig får det ingen økonomiske konsekvenser heller. Mamma sikler nok etter en forfremmelse hun også, men titler og adelstegn deles bare ut etter en nøye vurdering fundert på giverens forståelse, ikke sant? Min forståelse av titler og prakt er størst når jeg handler litt – selv om jeg generelt er sparsom inntil det gjerrige – men når jeg en sjelden gang er raus og handler, rauser jeg også ut ikke bare penger, og da kan det rause ut en forfremmelse a la den pappa fikk fordi han som jeg handlet. Titler er ikke noe man deler ut til folk som er stikk motsatt en sjøl, ikke sant? Det er da ganske logisk.

Men en tittel er nå en gang en tittel og det står litt prakt av det å være konsulent, ikke sant? Samtidig øker det sikkert motivasjonen og innsatsen selv om jeg nok tror den er på topp fra før. Pappa slo umiddelbart til og brukte den nye myndigheta til å bestemme at vi skulle spise kjøttkaker og ertestuing nede på jernbanerestauranten her i Nidaros. Og det var godt må jeg si, men det slår ikke ut onkel Knuts heimelagede elgekjøttkaker, elgsteik og elgepølser i brun saus. Det var maks og den rekorden tror jeg skal bli vanskelig å slå. Likeså tante Millaugs heimelagede vaniljesaus og kaker pluss selvplukkede bær til dessert.

På tur til Hovin kjørte vi forbi hos dere Reidun og så det som må være Melhus’ største trønderlån om ikke Sør-Trøndelags største. Ja, vi tok ikke toget. Det slapp vi. Oddvar kom og plukket oss opp på hotellet. Det var godt, og Oddvar kunne guide oss gjennom Gauldalen. De andre to hadde glemt mye selv om vi engang har bodd i Melhus kommune.

Men nå skal jeg køye, og i morgen bærer det heimover med et lass ekte Gaula-laks og – resten vi har med skal jeg fortelle om senere.

romanitrener

..fra min slektsforskning...

12.01.2011.

Moduser og sinnsstemninger er merkelige ting, og ikke vet jeg hva som styrer dem eller trigger dem. Man kan være i kjøttmodus og bare ønske seg kjøtt til middag, eller man kan være i et sosialt modus, dra på besøk og tilstelninger og ta mot besøk. Noen ganger er man i gunkemodus og kan sitte med avslått lys for at ingen skal se at man er heime (jo da, jeg har som andre som fremmer vidløftige påstander, belegg for mine ord. Jeg har sjøl sett mørke hus mange ganger). Jeg kan følgelig med sikkerhet fastslå at det finnes noen i gunkemodus. Et eksempel er et hus jeg passerer iblant. Jeg trenger bare kaste et blikk på det, så vet jeg hvilken modus man er i der. Noen ganger er det mørkt og man er i gunkemodus. Slike ting er såre enkle å fastslå.

Jeg er et modus-menneske, og for tida er jeg i lesemodus. Hver kveld og i ledige stunder leser jeg. Nå leser jeg meg gjennom mine egne bøker. Jeg har faktisk en golv-til-tak bokhylle på rommet mitt med masse rart, permer med gamle rapporter og brev fra diverse instanser som opp gjennom årene har visst mye om meg og beskrevet meg – akkurat som jeg har beskrevet mørke hus og vet at folk der inne gjemmer seg og ikke vil ha besøk

Det er masse annet i den bokhylla også, blant annet bøker jeg har fått opp gjennom årene. Nå leser jeg meg gjennom dem i en hulter-til-bulter orden, det vil si, hver gang jeg skal ha lesestoff, henter pappa ut noen bøker. Slik har jeg lest meg gjennom barneboker som Lille svarte Sambo (ja, ja), Kaspar Himmelsprett (fantastisk), Datamaskinens historie (takk, Mona) og Nyheter slik NRK så det (takk, Mats), OL på Lillehammer og fakkelstafetten (takk, pappa). Der så jeg forresten kjente som fakkelbærere inklusive Pål Johansen og meg. Kan ikke huske noe særlig av det, så sterke spor har det ikke satt, antar jeg, den stafetten. Jeg antar videre at jeg satt i maxivogna med fakkelen festet på mens pappa løp. Når jeg ikke husker det, kommer det nok av at det var ganske vanlig at pappa og jeg løp på den måten i all slags vær og føre. Vi var i sin tid narvikløpets kjendiser, har jeg fått høre. Men fakkelstafetten husker jeg ikke spesielt, så den føyer seg nok inn rekken av pappas og mine joggeturer.

Jeg har også lest meg gjennom Slekten Svonni (takk, mamma). Den boka hadde nok mamma hatt mest glede av mens jeg leste der hun satt og var min bladvender og småleste her og der, samt kommenterte dette her og der. Jeg for min del satt og filosoferte over det harde livet som vi svonnier og andre slekter som Kaupik, Sebek, Matti, Lalla, Pinga, Muddapeli – you name it – har hatt. For noen navn, sier jeg bare, og jammen er det bra at prestene grep fatt i det og fikk ordnet opp i det tilfeldige navnerotet. Ta for eksempel en av mine forfedre, Jonne Tsjoggi. Hva byr dere meg! Jonne Tsjoggi! I dag går det vel an å hete noe slikt med alle de navnene innvandrere har brakt med seg. Men da Jonne Čoggi kom til presten for å ta ut lysning, fikset presten dette fort og greit. Han spurte hva Jonne Čoggis far het, og da han hørte det var Lásse, skrev han at det skulle lyses for John Larsen og Ella Olsdatter. Også hun fikk fikset på navnet sitt. Ordnung must sein!

Blant annet dette filosoferte jeg over mens mamma hadde det småkoselig og lest her og der i den svenske delen. (Her i huset er det politisk korrekte språket at det er slekten på østre side av den av statene opptrukne grense. Jeg skiter i det. Jeg sier nå norsk og svensk side.) Altså, i den svenske delen ble jeg å filosofere over hvordan folk virret hit og dit, på den ene sida av boka var de her, på neste side et annet sted. En hadde virret seg til Boltås. Boltås! Hva byr dere. Bygda ved den asfalterte veien! Det var neppe asfaltert da, knapt nok vei, men likevel. Til Boltås!

Mens de virret rundt skjedde uønskede ting. De frøs i hel på fjellet, ble drept av bjørn, kom bort i snøstorm og ble aldri funnet (går det virkelig an?), ble overkjørt av tog, ble drept på Bones og så videre. Men dess lenger jeg kom ut i boka, dess mer normalt ble det både i navn og i andre ting. Jeg var da kommet over til den norske delen av slektene, og her i Norge var det den gang som nå mer sivilisert enn i Sverige. Da ser jeg bort fra ham som druknet i fylla på Tennevatnet (Boltås igjen!) og andre litt uheldige glipp. Jeg vører ikke nevne at den typen som druknet er en forfar av meg. Jeg er totalavholdende, så de gener traff ikke meg. En av dem jeg leste om la i vei til USA, men jeg antar at han angret på det og lengtet heim, for han vervet seg til krigen, 1. verdenskrig, og omkom i Frankrike (det er forresten delvis normalt, å legge i vei til USA, mener jeg- men det gir atskillige minuspoeng når man så virrer tilbake i krigshandlinger på fastlandet9. En annen fjern slektning klatret opp på kirketårnet på en av kirkene i regionen og stod der og talte. Om han er det en det en meget spesiell historie. Ellers leste jeg om slekta til en kjenning som kulser bare gener er nevnt – og jeg fant hans gener igjen under Sarri. Det forteller jeg ham ikke. Han mener sjøl å ha Løwenskiold- gener eller noe i den dur. En hver må hva gener angår få bli salige i sin tro.

Bildematerialet i boka var ganske snevert om enn enormt i antall. La gå at det er en slektsbok, men trenger man ha bilder av folk og deres boplasser for det? Noen av bildene var ganske informative, tross de var ensidige. Noen skremmende. Jeg så bilder av folk på salgstur under krigen. Dere vet, da kunne de selge melkedunker og kjøttbiter til byfolk. Jeg kan godt forstå at de byfolka ikke ville ha noe å gjøre med salgsgjengen etter krigen. De så skumle ut på bildet der de stod med sine tøler og landsprodukter på kaia i Narvik.

Etter å ha lest den boka, ser det ut for meg som om jeg er den eneste normale personen i den slektsgreina – og mind you - jeg har ikke fortalt alt. Siden jeg nå leser meg gjennom bokhylla mi, vet jeg at jeg kommer til å lese slektsbøker fra alle de områder der jeg har røtter. Mamma plaget oss nemlig i mange år med å gi oss slektsbøker i julegave. Snart står øksendalslekta for tur, og jeg frykter det er mye rart der også. Så kommer slektsbøker for Sør-Sverige. Heldigvis har jeg lest bygdebok for Innvik og sett bilde av min romani-tipp – og det klamrer jeg meg til ettersom jeg antar at når jeg er ferdig med slektsbøkene, vil jeg kunne summere opp resultatet slik:

Romani-tippen og jeg mot røkla!

romanitrener

PS! Vi har nettopp snakket med Anja. Saken er at vi ikke hadde hørt fra henne på evigheter verken på sms eller mail, og administrasjonen begynte å bli nervøse for sin slovenske datter. De sjekket på facebook, og der hadde det ikke vært noen bevegelse på måneder. De siste ukene har de prøvd å få tak i telefonnummeret heim til hennes foreldre i Jesenice, men det norske telefonsystemet har ikke telefonkatalog lenger sør enn til Asker, så den gikk ikke. Men pappa fant så mailadressen til Anjas far og mailet ham, og han i sin tur ringte Anja som ringte oss. Det var i sekundet før vi slo alarm og politiet stod på døra i Ljubljana.

Jeg forteller dette så dere vet at om dere ikke nu og da gir livstegn fra dere, kan politiet plutselig stå på døra. Det holder med korte meldinger som OK, etc på mine blogger. Eller som (helst ikke som) gutten som for 50 år siden var i militæret og skrev jevnlig heim. ”Har det bra. Send penger. Hilsen…”

Skamklipt romani

Nyttårsbrev fra ei nedsnødd stue i skogen.

Da har jammen nyåret innhentet meg uten de store forandringer man skulle forvente av et årsskifte. Jeg gjør det samme uansett hvilket siffer som står bak 201. Vel, nesten i alle fall.

Mamma og jeg pleier ligge på gulvet på søndagene og ta en ettermiddagskvil. Sove eller ikke sove er ikke poenget. Poenget er å ligge en halv time på gulvet og lytte til en lydbok. Jeg liker å ligge på gulvet. I mitt nye program har jeg orofacial. Sånn i utgangspunktet skulle orofacial tas på patternbordet som nå er refleksbordet egentlig, men som alltid vil forbli patternbordet for meg. Mon tro hvor mange ganger jeg har ligget og blitt patterened.

Uansett, da ABR kom inn i programmet ble bordet til anna bruk og altså: Orofacial skulle gjøres der. Gadd vite hvordan jeg klarte å få gjennom at vi tar orofcial her på stuegulvet, men slik ble det i alle fall, og snedig nok fikk jeg innført at en time ABR blir gjort med det samme. Mens vi tok orofacial “sovnet jeg så tungt” at adm fant det høvelig å ta ABR på kinn og hals med det samme siden jeg nå lå der så urikkelig. Der kuppet jeg dem flott, og nå er jeg hver ørkedag ca. 1,5 timer på gulvet og dormer under saueskinnsfellen jeg har fått hos min gudmor på Hedemarken. Jeg lånte den da vi besøkte henne i fjor høst, og hun mente jeg hadde mer bruk for den enn ho, og jammen var hun synsk. Jeg bruker den hver dag.

Vi har abeidsfordeling her i huset og mingler vanligvis ikke i hverandres departement. Dette kom vi til å nevne på Family Hope i oktober da Andrea Stevens trodde mamma kunne detox og supplements og snakket til henne. Mamma kan null om det, og for å forklare at hun kunne null sa hun at vi hadde arbeidsdeling og dette var ikke hennes departement. Av alle ting sa Andrea at det var bra, og at de så at det fungerte best i familier med arbeidsdeling.

Tilbake til poenget jeg rotet meg bort fra. Pappa styrer arbeidsdagen med jernhånd, og jeg forventet han skulle protestere på dette gulv-ABR-opplegget jeg hadde klart å lure inn. Antagelig fikk jeg støtte av mamma som syntes det var godt å sitte lent mot en vegg og ta ABR. Så godt at hun uten videre tar en hel time sammenhengende i stedet for en halv time og så skift slik vi gjør det når vi har ABR på instituttet.

Tilbake til arbeidsdelinga. Mamma er pedagogen som strukturerer programmet og driver det framover. Så er det min andel av arbeidsdelinga. Her jeg sitter og blogger lurer jeg på hva mitt departement er, om jeg har noe departement i det hele tatt. Jeg føler meg nesten som Karl Schjøtt Pedersen som er i regjeringa uten noe departement. Forskjellen på Karl Schøtt Pedersen som sier han er fra Finnmark, men visstnok ikke har bodd der på evigheter, er at han har makt selv om han er departementsløs. Jeg har ingen makt lenger. Før domantreninga hadde jeg den makta som lå i å være vrang og vanskelig i hverdagen. Det er en makt jeg ga avkall på og nå i skrivende stund undres jeg på hva slags makt jeg eventuelt kunne ha.

Her påstås det akkurat nå at jeg er Allmakt, som den læreren som kom til Trøssemark en gang i urtida. Og, joda, jeg har den makta som ligger i at jeg forvalter familiens økonomi, og der synes jeg sjøl jeg gjør en god jobb. Vi sulter ikke, men vi sløser heller ikke! Da Andrea på Family Hope hørte jeg var øk-ad i familien, sa hun noe om at hennes familie kunne ha hyrt meg inn. Det tror jeg ikke ville gått så bra, for tvilsomt om hun ville akseptert at diverse luksus ble høvlet helt bort.

Tre netter i uka sover pappa og jeg i trykktanken. Da er mamma maskinist. Hun lukker oss inne der og kjører opp trykket. Sjøl sier hun at straks trykket er oppe, legger hun seg til på madrassen og spikermatta attmed tanken. Jeg tror det jeg vil om det. Det vil si, hun legger seg nok på spikermatta på madrassen, men før det har hun sittet drukket te, lest, sett TV og kost seg mens vi er plassert slik at vi ikke kan forstyrre på noe vis.

I morges våknet jeg av mareritt der jeg sov i tanken, og ble såpass høgmælt av det at tanken ble kjørt ned en time før tida, og vi snublet i seg og sov videre – ikke en time, men 2,5t. siden jeg hadde fått den æren å være ordførende for når vi skulle stå opp. Jeg sto ikke opp med et slikt mandat kan dere skjønne, og pappa som er daglig leder her prøvde å få mannskapet ut av sengene og på føttene. Jeg aner at det blir en stund til neste gang jeg blir betrodd å være saksordfører på noe sånt.

I dag har vi hatt en kongemiddag, sier administrasjonen. I går kveld fikk vi fersk sild inn døra, og fru administrasjon saltet den straks for nystråla sildemiddag i dag. Så satt vi der og spiste nystråla koksild med masse små bein som ikke engang hadde vært godt uten beina, men jeg sa ikke noe ettersom flertallet spiste og stønnet over hvor godt det var. Man skal nøye vurdere på i hvilke saker man er konge på haugen, og en sjelden koksild-middag er ikke av de saker jeg prioriterer å markere meg på. Det samme vil gjenta seg på steiksildmiddagen jeg antar vi skal ha i morgen. Det hersker stor flertallsmessig gastronomisk glede i huset for tida da vi fikk vite at vi skulle få flere slike sildebud. Jeg sier ikke noe, jeg antar jeg overlever det.

Jeg har mine små knep som jeg bruker i hverdagen her og der. Ikke ofte, men nu og da. Som nå. Jeg har ikke blogget på evigheter og har derfor blogge-goodwill. I motsatt fall ville jeg for lengst fått en stadig sterkere hentydning om at jeg måtte avslutte - for vi har annet å gjøre. Til nå har det vært taust, og jeg blogger på slik at jeg ikke skal rekke den halve tima jeg etter programmet skal ha saltvann i kveld. Saken er at jeg nå kan avslutte bloggen, for jeg ser at vi rekker ikke noe dykk i epson salt.

Derfor sier jeg bare hasta la vista.

romanitrener

P.s. Endelig begynner håret å vokse ut etter at fru skamklipper forklipte seg før jul. Nå begynner jeg heldigvis å ligne det jeg er: en romani med svart, krøllete hår.