Mannen brukte litt tid ved inngangen ned i jorda mens han vurderte hva å gjøre. Han hadde aldri trodd han skulle gjøre så, stå og vurdere ved inngangen til sin destinasjon når den endelig var klar, den han hadde ventet på hele livet. Men han nølte. Han hadde først fått beskjed om å vente på steinen, og det hadde han etterlevd lynfort. Han hadde hastet til steinen og ventet – og der hadde han ventet lenge uten at noe skjedde. Det var først da han ikke mer orket vente og gav steinen et spark at noe skjedde.
Over jorda hadde han valg innafor en destinasjon. Men under jorda? Ville han ha valg der? Alt der var ukjent. Over jorda kjente han til naturen, han kjente vegetasjonen, dyreartene, bergarter, elver og vatn. Han visste hvordan å opptre i forhold til de ulike dyr, ulike vatn og elver. Han kunne takle å passere vatn og elver, han kunne takle å møte dyr og fugler, han kunne leve og overleve over jorda. Men under jorda? Han visste intet om den verden som ventet ham der, og følgelig visste han ikke noe om hvordan han skulle kunne takle det han ikke visste hva var. Hadde han erfaring i forhold til det?
Var der vesener, og i tilfelle så, hva slags vesener? Var der planter? Vann+ Hva skulle han leve av når innholdet i ryggsekken var fortært? Og om dette var hans destinasjon, det å gå ned den inngangen som hadde åpnet seg, hva i all verden var hensikten med det? Selv om han ikke kjente til hensikten oppe på jorda, inneholdt den komponenter han kjente og følgelig kunne gjøre seg noen tanker om.
Men hva med destinasjonen, den han hadde ventet på hele livet og til og med holdt en ryggsekk ferdigpakket i årevis? Skulle han ikke følge den? Skulle han feige ut nå? Og om han så gjorde, ville noe ramme ham siden han ikke levde ut sin destinasjon i livet?
Mannen stod ved nedgangen, og for første gang i livet tvilte han på sin destinasjon og intensjonen med den. Men samtidig hadde han gjennom livet hauset seg opp over sin destinasjon, og han hadde nå intet reelt valg. Han var fanget i og av sine egne opphausinger – uansett hvor gale de var.
Mannen sukket dypt og bøyde seg mot en aparte stein som lå foran føttene hans. Han klamret seg til den og tok de første steg ned steintrappa.
Lukket åpningen seg etter ham?
Svar på mail.
Det svaret som brukes, blir i all beskjedenhet premiert når stafetten er avsluttet.
Premien denne gang går til Solvor Voll for forslaget om at mannen ville gå inn og ned, men han ville ta med seg noe han fant utenfor inngangen, en trebit, eller en stein, eller en neve jord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar