Mannen tok nølende noen flere steg ned trappa. Han var blitt en nøler, innså han, i forhold til sin destinasjon, noe han aldri før hadde vært. Hadde det ikke vært for denne åpninga i jorda, den av noen steinlagte og murte åpninga, ville han ment at hans destinasjon var en bløff.
Langsomt i bytt-om-fot-stil ség mannen ned trappa. Den var lengre enn det hadde sett ut fra overflata da det han hadde trodd var bunnen, var et repos der trappa svingte videre nedover – og nedover og nedover. Panikken grep ham, og han tok sats for å snu og løpe oppover. Føttene lystret ham ikke. Han kom ikke av flekken, og etter en stund ség han viljeløst stadig nedover.
Mannen nølte seg nedover og nedover. Hjertet ville snu. Føttene bare fortsatte ned og ned.
Til slutt tvang hjernen fram en stopp., og mannen ble på et trappetrinn klar til å gå oppover straks føttene lystret ham. Da så han de siste trinna lukke seg bak ham. Det fantes nå intet trinn opp! Føttene tok et lite steg ned på neste trinn. Føttene hadde ikke før forlatt trinnet før det lukket seg og var borte.
Heller ikke her hadde han noen returmuligheter. Han måtte bare fortsette, for selv om han prøvde å tvinge føttene til å snu i et desperat – og fåfengt – håp om at det skulle åpne seg oppover, gikk føttene nedover trinn for trinn, og trinna lukka seg trinn for trinn.
Til slutt syntes det som om trappa var kommet til en ende, og mannen stod på en flate med stier i ulike retninger.
· En sti var steinlagt med noe som mannen syntes lignet gatestein han hadde sett på torvet i en by.
· En annen sti var et jordtråkk.
· En sti hadde fendere langs den ene sida. Mannen antok denne stien ville gå langs et stup eller noe lignende.
· En sti syntes å være diamantbelagt. Diamant? Jo, diamant!
· En sti var mer enn vei, den var bred og syntes lett å gå.
· En sti syntes å ha en lukket adgang. En solid post stengte for den.
Mannen trykte ryggsekken inntil seg og klemte den ene handa om den aparte steinen han hadde tatt med seg fra jordoverflata. Disse var, følte han, hans siste kontakt med den verden han hadde forlatt.
Han visste han måtte velge en av disse stiene, og han visste han måtte gjøre det fort før det platået han stod på, det trappa hadde endt, snart ville lukke seg og bli borte. Han måtte komme seg vekk fra det.
Hvilken sti valgte mannen?
Svar på mail.
Det svaret som brukes blir i alle enkelhet premiert.
Premien denne gangen går til min forfatter-storebror som forbarmet seg over forfatteren av sommerstafetten og sa at jorda lukket muligheten til å snu tilbake der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar