Det uåpnede brevs overraskelse

Her i huset er det slik at enkelte brev blir åpnet når vi har overskudd til det. Et eksempel er brev fra Habiliteringsteamet eller fra Helse nord. Til dags dato tror jeg ikke vi har fått noe oppmuntrende fra de kanter. Selvfølgelig burde man åpne slike brev straks og bli ferdig med dem. Men det er nå blitt slik her i huset at de breva blir stående en dag eller to og stinke før vi åpner dem, og da er det same prosedure. Disse breva innholder en del så tendensiøse påstander at de ikke kan stå ubesvart. Ikke fordi motstanderen bryr seg om det vi skriver. Jeg tror i alle fall ikke de gjør det. Men slike brev er offentlige, dvs hvis de ikke stempler dem «unntatt offentlighet» for å unngå at offentligheten skal få innsyn i hvordan de holder på. Men man åpner etter hvert en del snuskete arkiver, for eksempel en del av KGBs arkiver og arkiver med ukjente deler av vår krigshistorie. Så sannsynligvis, blir også det Helse nords og hab-teamets arkiver for hvordan man tillater seg å skrive til hjerneskadde samt beskrive hjerneskadde åpnet. Og da skal det også i disse arkivene ligge gjensvar fra hjerneskadde og deres pårørende. For Habiliteringsteamet og Helse nord er deres måte å forholde seg til og beskrive hjerneskadde deres trend i tiden. Men de er litt akterutseilt i forhold til utvikling, slik jeg ser det. Flere andre helseinstitusjoner i Norge og enkeltpersoner og hjerneskaddes organisasjoner er far ahead. Men det ser ikke kamerat Gullsnormannen og hans hunder.
Julen og romjula inneholder vanligvis mange aktiviteter. Her i huset er søknad til Helse nord om støtte til intensiv hjernetrening en av aktivitetene. Det skjedde i romjula 2010. Så ble det stille. As usual. I mai purret vi på svar på søknad. Helse nord synes å være unntatt fra offentlighetsloven om å besvare brev. Ca. en måned etter dette fikk vi svar fra Helse nord med avslag. Pussig nok var brevet datert 10. mars og poststemplet i juni. Heldigvis har vi også for vane å hekte konvolutten fast i brevet. Brevet inneholdT ikke ankefrist eller opplysning om ankeinstans. Neste steg var å skrive til kamerat Helse nord, etterlyse ankefrist og ankeinstans samt påpeke faktafeil.
Så gikk det en tid, og plutselig fikk vi brev fra Helse nord, kopi av vÅrt brev som de hadde sendt til departementet som en anke. På’n igjen. Brev til Helse nord med kopi til departementet og brev til departementet med kopi til Helse nord om at dette ikke var anke. En anke ville vi skrive og heade som anke og sende den til ankeinstans, ikke til Helse nord.
Nå gikk det bare en liten uke. Så fikk vi brev fra departementet som orientert oss om at de ikke tok brevet fra Helse nord som anke og vi fikk brev fra Helse nord der de trakk seg og surt meddelte oss ankefrist og ankeinstans, men la til en lur vri til slutt: «Anken skulle sendes via dem og vi måtte be om at den skulle videresendes til departementet.» Det som var flott var at denne gang var det samsvar mellom brevets dato og poststemplet dato.
Jaha. Pappa satte seg ned og skrev anken som ble sendt til Helse nord. Men i headingen ba vi med store bokstaver at den skulle bli sendt til departementet. Naturligvis sendte vi kopi til departementet også så de var orientert. Det hører med til historien at vi i alle våre offentlige brev sender kopi til Skånland kommune slik at kommunen vet hva som skjer. Tidligere ordfører Svein Berg hadde en egen mappe på domantrening som han ved høve viste til ansvarlige politikere og byråkrater.
Onsdag fikk vi så et brev, et tykt brev, fra det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet. Det var litt nifst at det var tykt, så vi satte det i hylla for å åpne litt senere. Neste morgen åpnet vi det for å ha det unnagjort til helga. Vi antok det ikke var gode nyheter. Det var et meget sterkt brev. Oppsummert: det kongelige Helse- og omsorgsdepartementet gjorde om på Helse nords vedtak. Hvis jeg skulle summere opp et departementalt språk til borkskog-nordnorsk ville det bli slik: «nå må det faen meg bli slutt med det tullet og la dem i borkskogen få arbeidsfred».

Vi ble helt satt ut, slo av lyset, satte på en gammel kassett med julesanger og salmer, og satt i en halv time og sÅ dagen gry i øst.

domantrener

Pappa og jeg er gitarkamerater

Pappa og jeg er gitarkameratene. Vi liker å gjøre de samme ting. Vi spiller samme slags instrument kan man si. For eksempel liker vi å ta en tur på kino iblant, en lørdags- eller søndagskveld. Vi liker også å lode litt etter veiene nå og da. Og siden vi er sosiale vesener, hender det at vi stikker innom folk på besøk. Mamma pleier vanligvis ikke delta på gitarkamerat-aktivitetene unntatt kanskje å ræke litt, men gitarkameratene drar uforferdet på kino og etc.

Den siste tida har imidlertid jeg avstått fra noen gitarkamerat-aktiviteter som blant annet innbefatter å stikke en tur på butikken om kvelden. Pappa så rystet ut da han skulle på butikken og jeg ikke ville bli med. Jeg valgte å bli heime og passe på mamma. Noen av dere lurer kanskje på hvordan jeg med min fysiske beskaffenhet kan passe på noen, men det finnes mange måter å passe på. Jeg utøver en av disse. Mamma er typen som hele tida prøver seg fram med hvordan å klare ting med en arm. Om dagen begrenses hun litt av pappa og Marsha som skuler litt hvis hun blir for dristig, men hva skjer om hun blir alene en kveldsstund? Det er der jeg kommer inn. Når jeg sitter her, er det ikke så lett å eksperimentere med diverse. Jeg har planene klar hvis hun prøver seg. Da koster jeg noe ned fra bordet eller gjør et eller annet som tvinger henne back to reality.

I dag har jeg tjent lettvinte 25 kr. Mamma dro på sykehuset i går med armen og regnet med at de skulle ta opp bruddet og strekke. Det hadde hun fått signaler om. Jeg var sikker på at så ikke ville skje og innbød til et veddemål om det, men klarte ikke å få summen høyere enn 25 kr. Whatsoever. 25 kr er 25 kr. Litt her og litt det, som man sier det i et visst strøk av landet, det området der du kan sette en mann i land på en øde holme, og ett år etter har han bygget opp en møbelfabrikk der. Litt her og litt der.

Jeg føler meg rimelig i slag for tida. Mitt arbeid som er egenutvikling går så det suser, og praktisk kan man se det fysiske i at å åle 12m går fortere og fortere. Da jeg begynte v ar 12 minutt en god rundetid. Så har den forbedret seg langsomt og sikkert. For noen uker siden kom 3.56 min på vår victory wall som rekord. Så kom 3.12 min. Så 2.56. Da mente alle at rekord var nådd. Deretter kom 2.32 og i dag 2.18. Det er bare å legge seg på magen og åle 12 m og ha min fysiske beskaffenhet i tankene.

Der må jeg ta en liten pause. Det ringte til gass.

Ok. Der er jeg tilbake. Og da bare for å si: hei sitten. Det er tid for en seiersvaffel og deretter facebook før gitarkameratene kryper ned i trykktanken og søskenbarn Heidi kommer og hjelper til å lukke den.

domantrener

Alt har en fordel, også det å brekke en arm

Da gir vi lyd fra oss her i domantrenerstua i skogen etter et langt opphold. Årsaken er todelt. På den ene siden plages jeg av skrivetørke. Det andre er at vi har litt redusert armkapsitet. Forrige fredag falt mamma ned og smadret handrota en del, så hun går med den ene armen i skrustrekk. Og dette har fått meg til å tenke på noe Anne Lene Johnsen har sier i sin bok Slik blir du mer intelligent. Der foreslår hun at man kan på mange ulike måter stimulere hjernen. Man kan gjøre ting på en annen måte enn vanlig og slik lage nye spor oppe der. For eksempel kan man av og til gå baklengs til ulike rom i huset. Kort sagt: gjøre det man likevel skal gjøre på en annen måte.

Som sagt kom jeg til å tenke på dette etter at jeg begynte å observere hvordan mamma etter hvert utviklet nye måter å gjøre ting på der den ene armen ikke fungerte. Og jeg har lagt merke til at man på mange ulike måter kan erstatte en arm i praktisk arbeid. Jeg har sett brev bli åpnet ved at man holder snippen mellom tennene og river, flasker og glass blir åpnet ved at man klemmer dem mellom knærne og skrur. ABR er det også funnet en løsning på. Den skal jeg ikke gå nærmere inn på, men den er kreativ.

Jeg blir egentlig litt oppjaget av all denne kreativiteten som ifølge Anne Lene er en stimulering av hjernen. Er det ikke jeg som skal jobbe med den slags? Og jeg frykter konsekvensene av all denne stimuleringa.

Stort sett har programmet gått som normalt med unntak av de tre netter i uke i hyperbaric chamber siden man trenger to fungerende armer for å lukke trykktanken. Åpne den om morgenen når trykket er nede kan man gjøre med en hand. Men i natt sov pappa og jeg i tanken. Flere har kontaktet oss og sagt at de kan komme om kvelden og hjelpe til med å lukke tanken. I går kveld var Malgorzata her. Neste gang kommer Heidi. Pussig at det igjen ble bruk for frivillige i treninga.

Det som vi har måttet endre er avtalen med Family Hope Center i Danmark i januar. Mamma skal gå med armen i strekk-klo ut januar, og vi anser det ikke mulig å da reise for evaluering og nytt program – og alt det som følger med det – det vil si følger med meg. Family Hope er smidig, så vi møter i juli.

Det nærmer seg jul og en viktig del av mine juleforberedelser er at Sigbjørn og Emma Margret kommer heim og at Sigrid kommer innom ofte. Da blir det jul i huset uansett om man ikke rekker noe annet.

Ode til Oslo

Oslo blei grunnlagt ca 1048 av Harald Hardråde, sier guideboka.

For noe sprøyt!

Allerede ordet ”grunnlagt” viser det. Det var da visserligen mye der før Harald Hardråde og gjorde de triks som gjør at han historisk er grunnlegger av Oslo.

Lenge, lenge før den tid, mens elvene Alna, Frysja (Akerselva) og Lysakerelva slik vi dag kjenner dem av navn rant ned åsene og ut i fjorden uten å passere noen bebyggelse eller noe annet skapt av menneskehender, kom en helsikes fyr inn fjorden (nåværende Oslofjorden) på en flåte av furu. En helsikes fyr var han, en som kunne litt av hvert og fikk ting til å skje i sine fotspor. Han ankret sin trofaste flåte og lovte å ære den siden den hadde brakt ham hit der de tre elver strømmet ned av åsene og dannet en gryte i terrenget. I dag kjent som Oslogryta. Den helsikes fyren brakte med seg en sølvskatt på flåten. Det hører ikke med i denne oden hvor og hvordan han fikk tak i den. Det er en annen historie, som man sier.

Da den helsikes fyren, tiders tiders i 10. potens før Harald Hardråde, ankret opp med sin trofaste furuflåte og sin sølvskatt møtte han en fauna og en flora i den fruktbare og vannrike gryta. Den helsikes fyren så muligheten og satte i gang. Den helsikes fyren var en humanist ennå før ordet humanist var kjent, og fordi han, når han satte i gang med å forandre det landskapet han kom til, så at han ville fordrive de som var i selve gryta, lovte han dem et annet sted, et reservat. Eksempler på dette finner man i en del av stedsnavna i Oslo i dag. Når man reiser fra Gardermoen til Oslo sentrum, reiser man bokstavelig talt gjennom en del av historien til den helsikes fyren.

Furuset, for eksempel. Han lovte sin trofaste furuflåte udødelighet, fikk den fraktet et stykke opp fra fjorden og ga den et landområde. Området fikk navnet etter flåten; Furuset. Generell historie sier dette var navn på et sogn og at der var en gammel trekirke (av furu?). Det første kan være sant, sogn eller område, whats the difference? Det med trekirke er tull. Der var en treflåte av furu!

Den helsikes fyren gjorde som nevnt avtaler med fugler og dyr siden han frarøvet dem land.

Trostefuglene fikk et reservat i dag kjent som Trosterud. Guidebøker sier der er et rikt fugle-og dyreliv. Særlig det siste. Gi trostefuglene en sjanse, og man får et rikt fugleliv. Det er ca 340 trostearter, og mange av dem trakk til trostereservatet den tid den helsikes fyren opprettet det.

Et annet eksempel er teistereservatet, i dag kjent som Teisen. Den helsikes fyren hadde stor tiltro til teistenes evne til å vokte og bevokte det som ligger i jorda siden de anlegger sine reir godt skjult under steiner og i bergsprekker. Der ruger de. Så der grov den helsikes fyren ned den sølvskatten han brakte med seg på flåten. Den ble funnet i 1844, og man anslo den da til å være fra før 960. Selvsagt var den det. Fra lenge før 960.

Også alle dyrearter fikk sine reservat. Et eksempel er ulveslekten (hundeslekten). De fikk det området som i dag bærer deres navn, Ulven. Enkelte språkforskere har antydet at det like gjerne som å komme av ulfr, ulv, kan komme av alfr, alv. Alv! Intet i historien sier at den helsikes fyren gjorde noen avtaler med alvene for noe område. Kanskje derfor klarte alvene bæse seg til å få gi navn til et dalføre litt lenger nord.

Den helsikes fyren hadde mange oppholdssteder mens han fikset ting og tang i det som i dag er kjent som Oslogryta, rettere sagt, han fikk ting og tang til å skje. Etter hvert som ting og tang normaliserte seg, tok han et område som fast bopel for seg. Av respekt for de avtaler han hadde gjort med fauna og flora – og flåten – bosatte han seg ikke i deres områder. Han slo seg ned i det området som ennå i dag bærer hans navn. Han kalte det opp etter seg sjøl, Helsikesfyren. I dag er det blitt Helsfyr. Dere husker Rygh og norske gårdsnavn. Han framsatte en hypotese om at Helsfyr kunne komme av lavtysk helchvär som betyr helvetesild. Helvetesild! Den hypotesen kjøper jeg ikke, og om noen kastet den etter meg, tok jeg den ikke. Helvetesild! Ha ha! Jeg ler godt. Og når jeg passerer Helsfyr på tur inn til Oslo sentrum, kan jeg høre den helsikes fyren flire rått av hypotesen.

Han forble og forblir på Helsfyr. Han fikset seg det stedet forever der kan kunne overvåke både reservatene og de områder der ting og tang skjedde.

Guideboka forteller videre om navnet Oslo at P.C. Friis – dere husker han med de etnografiske kartene, i sin Norges beskrivelse av 1613 mener navnet Oslo kommer av Loens os og at elva Alna er Loen. Han er visstnok den første og eneste som kaller Alna Loen. Det er derfor trolig at han prøvde å få terrenget til å passe til kartet. Andre språkfolk har senere ment at om nå navnet Oslo kom av Loens os, burde navnet da blitt Loaros. Jamfør Nidelva og Nidaros, navn som ble dannet i samme epoke. I middelalderen ble navnet skrevet Anslo, Aslo og Oslo. I 1624 brant denne byen og gjenoppstod som Christiania helt fram til 1925, for etter at vi mistet Sverige i 1905 begynte en folkebevegelse på å ta tilbake det gamle navnet, og det ble vedtatt tross protester fra handelsstanden. Guideboka sier ikke noe om hvorfor de protesterte. Jeg har min egen teori om det, men det hører ikke inn i denne oden.

Likevel vil jeg ta et steg til sides og undre meg over dette med at vi mistet Sverige i 1905. Endelig har det gått opp for svenskene, og nå – over 100 år senere – strømmer de hit som til et Mekka.

I 2009 gikk flertallet i Oslos kultur-og utdanningskomite inn for et forslag om å kalle Oslo sentrum for Christiania. Visstnok Venstres og Høyres representanter i den komiteen. Men dette ble det ikke noe av, for Høyres ko(a)lisjonsparter Frp, samt AP og Rødt så alle rødt da forslaget ble kjent. Så fremdeles tar jeg flybussen til Oslo sentrum når jeg skal på ABR og Smartbrain.

Den helsikes fyren kom ikke fra ingensteder da han ankret opp med flåten og sølvskatten. Han hadde en forhistorie, og den forhistoria gjorde ham ansen og varsom. Man skulle ikke kunne komme usett sjøverts – og han tok sine forholdsregler. Han konstruerte forsvarsverker og varslingsverker langs fjorden som bestod til Leonardo da Vinci begynte med sine finurlige konstruksjoner.

Da den helsikes fyren sol seg ned på Helsfyren, ga han også navn til området mellom Helsfyren og fjorden. Han kalte området opp etter det området han hadde måttet forlate, AñslõoЪi.. Senere ble dette en trend, utvandrere til Amerika brakte stedsnavn med seg i lasten, og immigranter til Målselv og Bardu gjorde likeså. Som om der ikke fantes noe navn fra før. Men da den helsikes fyren landet, var der ingen navn.

Med tiden ble AñslõoЪi til AñslõoЪ, så til Anslop, Anslo og til sist Oslo.

Sist flybussen passerte Helsfyren følte jeg en svak skjelven i underlaget. Den helsikes fyren rører på seg. Det skjer uønskede ting i hans Anslogia og han har sin handlingsplan klar. Men det hører ikke inn under denne oden.