Nykokte-smultringer-syndromet

Å herregud! Har dokker hørt om nykokte-smultringer-syndromet?

Når man baker til jul eller anna, frister baksten mest – og særlig de varme smultringene.

Mamma er et oppkomme av historier, og akkurat nå har jeg i praksis fått erfare nykokte-smultringer-syndromet. En kone i bygda var så lei av at familien sneik seg til å spise julebaksten lenge før jul, så et år igangsatte hun plan D. Plan A hadde slått feil; gjømme bort julekakene fram til jul. Plan B likeså; trygle om å la julebaksten stå i fred til jul. Plan C feilet også; true med diverse om man forgrep seg på julebaksten før den var aktuell.

Så igangsatte hun plan D et år. Hun gjorde klart til smultringbakst og laget ekstra stor deig. Vet ikke eksakt hvor stor, men hun kokte smultringer og la første runde fram til familien. Alt forsvant. Intet er som varme smultringer. Hun kokte videre og la fram. Det forsvant. Kona kokte og la fram, kokte og la fram. Det var som en liten julaften. Alle spiste og spiste til det plutselig sa stopp – selv om det enda var varme smultringer på fatet. Dette var i en tid lenge før lørdagsgodt og anna momsemat. Julebaksten var en høytid for sukkersuget.

Den familien rørte ikke småbaksten før jul det året. Hvert år deretter gjorde hun likeså – med stort hell. Senere delte hun dette tipset med min bestemor som delte det med min mor – som ikke baker småkaker og smultringer, men som holder tradisjonen ved hevd noen år. I år er et av åra. Pappa, mamma og jeg har nettopp forspist oss på varme lefser og småbakst. Vi har hatt et gluten-og sukkerslag.

Hvis noen nå byr meg en varm lefse, slår jeg til vedkommende først før jeg løper for å spy.

Varme-smultringer-syndromet.

Láŋtdievvá og Boarrejeaggi

Láŋtdievvá og Boarrejeaggi

Piloten var ute på oppdrag, offisielt oppdrag, men i tillegg hadde han sitt eget oppdrag. Likeså hadde han en offisiell last, og sin egen, private last, ombord i skipet som nå kretset i bane rundt kloden Tellus. Dette var enden på hans reise og utforsking av verdensrommet. I lysår hadde han kretset rundt og med sitt høyteknoligiske utstyr scannet stjerner, meteorer, svarte hull og kloder før han fant den kloden han lette etter. Vel, han hadde trodd at den måtte finnes. Nå visste han, og han lot skipet sitt seile i bane rundt kloden mens han utforsket den nærmere. Han så den var bekledd og bebodd, og han likte både bekledninga og beboinga. De tobeinte biologiske vesnene lignet ham, selvom hårfarge og hudfarge og andre småting avvek her og der.

Piloten holdt også et våkent øye med hvor å legge til med skipet sitt. Han trengte både landingssted og gjemmested for det. Dette var hans endestasjon, og fartøyet skulle ikke brukes på seklers sekler.

En dag så han det optimale sted og la til der. Så losset han fartøyet for sin private last og gjemte det i en myr et stykke unna. Myra gav han navn etter fartøyet sitt slik at hans etterkomemre senere skulle kunne identifisere stedet. Boarrejeaggi ble navnet. Boarri er en meget spesiell båt. Stedet der han la til og losset sin private last gav han navn etter nettopp det å legge til og laste, láddit. Navnet ble Ládd-dievvá.

Tider kom og tider svant. Pilotens etterkommere brukte navnene selvom de etter hvert glemte historien bak navnene. Boarri endret betydning fra spesiell båt til gammel båt og videre til skrotbåt, som man mente var synonymt med gammel båt. Ládd-dievvá endret gjennom tidene navn til Láŋtdievvá, og man glemte navnets grunn.

Boarrejeaggi ligger ennå i dag urørt. Pilotens etterkommere har ennå ikke drenert ut myra og hentet opp skipet og den offisielle lasten. Det betyr at den som skal gjøre det ennå ikke er født eller er født og har ikke skjønt sin misjon.

Gdansk - skriften på veggen

Gdansk – skriften på veggen

Dere husker den første monarken som solgte vekk alle fjella i det som i dag er kjent som blant annet Danmark. Vel, han begynte i Danmark, og prosjektet var så vellykket at han stadig økte sine intensjoner og la under seg område etter område mens han systematisk fjernet fjellene og solgte dem til pyramidebyggere og andre som ville stein-monumentere seg sjøl. Hvor han enn ferdes fladtes landet etter ham, og man kan i dag bare kaste et blikk på kartet over Nord-Europa og deler av Midt-Europa, så ser man hans fotspor - flatt land, Forflating av landet var hans kongstanke.  Man kan så kaste et blikk på det samme kartet og se hvor langt sør, øst, vest og nord han kom. Avstanden nordover fra hans base var ikke stor, men der møtte han veggen, bokstavelig talt, fjellveggen, og fikk ikke lagt under seg dagens Norge. Det ligger ikke under denne historien hvorfor han ikke lyktes her. Det vil komme som egen sak. Hans etterkommere forsøkte å fullføre hans livsverk i Norge. Noen av dem klamret seg til fjellene i 464 år og forsøkte å rive dem ned før de i 1814 ga opp prosjektet.

Akkurat den hendinga utløste noen rykk i fjeset til den smilende tilfredshet. Man skjærer aldri så lite tenner i pur smilende forargelse ved tanken på alle de fjellene Norge smykker seg med uhindret deres innsats. Dermed laget man begrepet fjellape om fjellenes beskyttere – et begrep som i Norge er et hedersnavn. Man vet hva man har, fjell, og ikke hva man får, flatland. Og man vet at fjell gir fossefall, og fossefall i sin tur elektrisitet. Ved hver kilowatt elektrisitet fjellapene solgte til flatlenderne fjelløse land, fulgte det med et dulgt flir, apefliret.

Men bortsett fra det lille intermessoet i Norge slo den første monarken seg godt fram sørover. Etter fadesen i de uartige fjellandskapet i nord, bestemte han seg til å sette sitt bumerke på alle områder han ned-fjellet og la under seg. Han ned-fjellet seg sørover over dagens Polen. I enkelte områder gikk ned-fjellinga så dypt at flatlandet kom under havflata, og det måtte bygges diker som vern mot havet som krevde sitt land tilbake. Dette skjedde i Gdansk-området og senere i Nederland. Den første monarken satte sitt tydelige bumerke på Gdansk ved å kalle området Dansk. Bedre kunne han neppe markere at han hadde vært her og at hans etterkommere skulle beholde suvereniteten over Dansk, både de delene over og de under havflata.

Men skjebnen er lunefull, og bahas beallji álo lea bealljebealástallamin. Så også her. Det fantes folk i området Dansk før den første monarkens gjeng kom for å for-flate landet, akkurat som det fantes folk i deler av Nord-Norge  før germanerne kom for å for-flate også dette landet. Disse jobbet i det stille, men det sydet, og en dag hoppet en av dem opp på dikene ved Dansk og tok til motmæle mot den første monarken. Generasjoners generasjoner senere hoppet en av hans etterkommere over gjerdet ved et skipsverft og ble senere president i Polen. Fra diket proklamerte han seg som den nye lederen av Dansk. Og med tida ble det slik.

Den nye lederen av Dansk var en klok man, en humorist og en strateg. Alle forventet at han nå ville skifte navn på Dansk og kanskje tilogmed kalle området opp etter seg sjøl – en tendens man har sett tydelig  i klodens nyere historie. Og joda, den nye lederen endret navn på Dansk på en finurlig måte. Først snudde og vendte han, dreide og betraktet alle prefikser og profikser i språket, og da han kom til prefikset g- visste han at han hadde funnet det han søkte etter. Dette var et nektende prefiks med den egenskap at den omgjorde og nesten latterliggjorde det ordet den stod foran. Gmat ville bety at dette slett ikke var noe man ville kalle mat. Prefikset hånlo av maten. ( Alle som har plagdes med gmail, skjønner kanskje nå hvorfor).

Prefikset beskriver en dom, en melding om nederlag. Den er skriften på veggen slik man finner den i Bibelens mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.

Man skal bare lese gjennom Gdansks historie, så ser man skriften på veggen melde seg.

Mene, mene tekel ufarsin – veiet, veiet, tellet og funnet for lett. Tellet har Gud ditt kongedømmes dager, veid er du og funnet for lett. Til andre skal ditt rike gis.

Og Gdansk vi alltid være ledet av etterkommerne av den første lederen, han som hoppet opp på diket. Navnet Gdansk ble en fulltreffer av rang. Den pila den første lederen sendte, satt der den skulle, og den sitter der ennå.