...eller hadde han sjøl forlatt...

Han hadde nesten glemt at han en gang hadde hatt et arnested, et sted der han var i sin egentlige form, sin ubrukte form. Så hadde noen hentet ham ut. Eller hadde han sjøl forlatt. Han visste ikke. Men han visste at om hans spaltede jeg noen ganger fant sammen igjen og fant tilbake til arnestedet, ville han ikke forlate det – eller la seg forlede til å forlate det. Han hadde ferdes i decennier, som var en kjenning fra arnestedet. Han hadde vært innom mange stasjoner i mange ulike former, trøstet mange, senket mange, oppmuntret mange, sparket til mange, endog til mange som lå nede. Han hadde synliggjort seg i ulike sammenhenger. Han ble sett, hørt, lest, forstått og misforstått bare ved sin tilstedeværelse, og bare ved sin tilstedeværelse hadde han forårsaket krig og ufred, men han hadde også forårsaker fred og forsoning.

Nå var han trett og følte seg utbrukt der han befant seg i stadium 3 ute i det håpløse intet der han ikke kunne gjøre noe mer. Han var utbrukt, utnyttet og forbrukt. Hans eneste tanke var å samle sine ulike deler og finne tilbake til stadium 1, arnestedet.

Han visste at han kanskje - sikkert – måtte forlate det etter enten å ha gjennomgått en renselse eller krystallisert seg i en ny form.

Han var trett. Han måtte finne tilbake til stadium 1, arnestedet.

Stadium 2, han elsket og forbannet stadium 2, mennesket og dets behov for den evige kommunikasjon, dets behov for nyanser og fili-fanterier. Dets søken etter nyanser spaltet ham før han i ulike deler forlot stadium 2, det forbannede og elskede stadium 2.

Ordet sukket mens det lette etter sine avledninger, sine sammensetninger, sine menneskeskapte nyanser.