Ikke bare en flyktning krysser sitt spor

Ikke bare en flyktning krysser sitt spor.

Dere har sikkert opplevd noen ganger at dere krysser deres egne spor. Det er ganske så naturlig. Det er unaturlig å ikke krysse sitt spor. Livet går nemlig ikke i en rett strek framover, oppover eller nedover. Det går i slynger og kroker, att og fram mens det kroker seg mot det som er målet. Da må man – det er en naturlov ala tyngdekraften – ofte eller iblant krysse sitt eget spor. Altså ikke det minste underlig at en flyktning gjorde det. Det som er underlig er at noe så naturlovlig ender opp som en boktittel – og blir berømt.

Årsaken til at jeg blir sittende og forundre meg over sporkryssing er enkel. Årsaken står parkert rett utenfor stuevinduet her, og i morges straks jeg kunne, labbet jeg til vinduet for å sjekke om sporkrysset stod der. Som den gjorde.

For mange år siden – jeg antar jeg var 9-10 år, var pappa og jeg ute på landeveien. Vi likte – og liker – å ragge litt rundt. Vi plukket opp en haiker, en tenåring. Pappa plukker alltid opp haikere. Denne tenåringen skulle et godt stykke unna, og siden vi måfå-ragget, ragget vi ham dit han skulle.

Mange år senere var mamma i Kautokeino og hintet for en del ungdom at det var ledig jobb som samisklærer i Skånland. En ung mann sa at han visste det bodde samer i Skånland. Han hadde for lenge siden haiket med en som var gift med en same derfra. Hun ble naturlig nok nysgjerrig på det, og et par spørsmål senere visste hun at han hadde haiket med pappa og meg.

Atter nye år gikk, og en gang kom en ung mann og hilste på meg på Markomeannu og fortalte at han som tenåring hadde haiket med pappa og meg. Han husket det godt fordi vi kjørte ham fram dit han skulle.

Nye år gikk. Nå står hans elegante Mercedes parkert her ute hos oss mens Niko Valkiapää sjøl er i Japam på turne og ferie. Han er artist på årets Markomeannu og kommer tilbake til da.

Man krysser alltid sine spor.



domantrener



Dette har fått meg til å begynne å lete i hodet etter andre sporkryssinger.