Ting begynner gjerne før de begynner

Når det i dag står en ny snøskuter med slede parkert her, er det slik at snøskuter ikke begynte i livet mitt den dagen jeg bestemte meg til å kjøpe denne – en eller annen gang sommeren 2014. Det begynte før det. Lenge før, faktisk.

Som mye annet revolusjonerende og omveltende i livet mitt begynte ting med domantrening. Og i dette tilfellet med deres fantastiske intellektuelle program.  I deres opplegg var det å lese viktig, og jeg fikk lesetrening – et opplegg laget ut fra det vi hadde lært av Emrah og det mine foreldre hadde lært på foreldrekurset høsten 2004. Nå kunne jeg lese fra før, men det fikk jeg jo ikke sagt, selv ikke med det ja / nei-svarkortet som var tatt i bruk fra og med samme kurs. Dette svarkortet var faktisk for meg en revolusjon innen kommunikasjon. Plutselig å kunne svare ja eller nei var slik jeg husker det enormt. Det å bruke svarkortet føltes i tillegg omsorg, det at man på en eller annen måte forholdt seg kommunikasjonsmessig til meg og ville vite hva jeg syntes. Jeg nøt den oppmerksomheten.

Kommunikasjon hadde for øvrig vært en mislykket om enn intens del av mitt liv, tegnspråk, pictogram, bliss… you name it. I dag vet jeg hvorfor alt dette mislyktes. Det visste jeg ikke da. Da følte jeg meg bare dum og håpløs som ikke fikk det til. Så det gikk tregt. Derfor ble svarkortet med ja / nei en revolusjon for meg der jeg følte at jeg lyktes, i motsetning til tidligere kommunikasjonsopplegg.

Som nevnt fikk jeg et lesetreningsopplegg, og selv med det fantastiske svarkortet fant jeg ingen måter å si fra om at jeg kunne lese. Ingen kunne komme på å spørre: Kan du lese, Magne?  Så jeg hang nå bare på og nøt oppmerksomheten. I lesetreninga ble det laget informative bøker til meg omkring ulike emner. Vi har ennå disse bøkene. Samtidig skulle jeg sjøl lage bøker. Det skulle skje – og skjedde – via svarkortet. Intensjonen her var at jeg skulle uttale meg om emner og kunne si mer enn det jeg kunne via svarkortet. Man spurte f.eks: Skal denne boka handle om…? Var jeg enig, pekte jeg på ja, men som oftest var dette en lang prosess å finne ut hvilket emne min selvlagede bok skulle være om. Når vi endelig var blitt enige om det, begynte en enda mer møysommelig prosess med hver setning i boka. Hver bok, som inneholdt max 10-12 setninger, kunne slik ta minst en uke å lage i ledige stunder, og ledige stunder var det egentlig ikke så mye av.

Men så i april samme år, 2005, fikk jeg en betennelse i venstre skulder og måtte stoppe all fysisk venstre-skulder-aktivitet til denne betennelsen var over. Det betød at patterning, åling og kryping opphørte. Samtidig krevde IAHP / Domaninstituttet at vi fylte den ledige tida med andre ikke-skulder krevende aktiviteter. Hvilket blant annet betød at det ble god tid og fart over mellom annet lesing og boklaging.

Den aktuelle dagen, den som kan knyttes til snøskuter, kom  i denne perioden. Saken var at min hyggelige nabo Einar hadde vært innom. Han er snøskutermann og sa blant annet til meg at lenger utpå vinteren når det ble mildere, skulle vi ta oss en skutertur. For meg var dette å bli invitert på romferd. Jeg gledet meg enormt og fulgte med i temperaturen. Lett. I programmet mitt var det å gå ute også viktig. Det ble mildere, og jeg ventet. Påsken kom og gikk – og det gikk mot vår – og jeg ventet på skuterturen. Jeg hadde ingen måter å si dette på, for ingen visste at jeg ventet, så ingen ville for eksempel spørre: Magne, venter du på den skuterturen?  så jeg kunne peke på ja. Denne aktuelle dagen var jeg ganske frustrert der jeg så snøen forsvinne rundt trærne og barflekker komme fram her og der. Vi skulle altså lage en bok, og jeg forkastet alle forslag til vi kom til at snøen skulle være emne, Så var det å bli enig om første setning.  Også her forkastet jeg mange forslag til setninger til setningen Snøen er nesten børte nå  kom. Da pekte jeg på ja. Det var jo nettopp saken; at snøen var nesten borte nå.

Ikke vet jeg i dag hvordan det skjedde, men jeg overtok føringa av pennen og fikk presset fram dette med den skuterturen jeg ventet så på. I min første bok Jeg er fri er denne boka om snøen lagt inn som faksimile. Jeg trenger neppe si at dagen etter var jeg på skutertur med Einar og Jan Henrik.

Så gikk det som det antagelig var forutsagt å gå. Det ble himmelrike for meg å ha en snøskuter, og jeg begynte å skrive om at jeg ønsket meg det. Men som jeg er nå, og enda mer dag, hadde jeg vanskelig for å åpne lommeboken til noe. Kanskje kom det av at jeg ikke hadde hatt verken forståelse for eller erfaring med økonomi tidligere. Det var liksom ikke noe jeg hadde med, antok jeg. Da jeg begynte å skrive gikk mine foreldre gjennom min økonomiske status med meg og sa blant annet at jeg nå skulle skaffe meg visakort og nettbank og styre økonomien sjøl. Merkelig. Det første var at jeg ble rystet over hvor rik jeg var, hvor mye som stod på kontoene mine og hvor liten bevegelse det var på dem.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, ville jeg absolutt ikke gjøre noe som kunne senke innholdet på kontoene. Samtidig ville jeg gjerne ha en snøskuter, så jeg fortsatte å skrive om dette. Jeg fikk på denne tida vel 23 000 av mine foreldre. Det var alt som stod på coop-kontoen deres, samlet gjennom ganske mange år. I dag, når jeg ser på dette i fugleperspektiv, vet jeg at mine foreldre, søsken og andre alltid hadde gjort det de kunne for det de trodde jeg ønsket meg, og nå, når de visste hva jeg ønsket meg, ville alle gjerne oppfylle det. Hence de 23 000.

Sommeren kom og gikk, høsten likeså, og jeg begynte å innse at dette med drømmen om en snøskuter var egentlig drømmen om noe annet, så til slutt satte jeg punktum og betalte de 23 000 tilbake med takk for at jeg hadde fått dem. De hadde hatt en god misjon, men nå skulle de tilbake.

En annen sak var at programmet var så beinhard de første åra at selv jeg ikke skjønte når en skuter skulle brukes.

Så gikk åra, og jeg begynte etter hvert å ønske å komme litt ut til andre steder enn mine bein kunne bære meg, for eksempel til Jonnerovvi.  Dermed kom dette med ATV langsomt inn i livet mitt i sommer. Mens vi var på Trama og så på ATV-er kom snøskuteren opp til bevisstheten igjen – og jeg bestemte meg til å kjøpe også det. denne gang av en annen årsak enn drømmene fra 2005, – og jeg hadde jo økonomi til det.

Nå står den her, navnløs enda, sammen med bilen, min blå Berlingo som heter Blåbærlynget og min røde ATV som heter Røsslynget. Det må nok bli en råd med navn til snøskuteren også. Forslag lønnes med en skatt i himmelen og en takk fra meg som ikke aner hva å kalle barnet.

domantrener

PS. Både de bøkene andre laget til meg og de jeg sjøl laget er på instituttet mitt. Kanskje skulle jeg se i dem en dag.

Livet lukker ingen dører uten å åpne en ny

Da er tida kommet til en oppsummering av ferien i Albania.  Før vi dro dit fikk vi en del reaksjoner omkring det å reise i Albania. Er DET noe å reise til?  Et backward land, utviklingsland med massekriminalitet. Dårlig veistandard. Hva i all verden skal dere DER? Men også: Et flott land. Trygt å reise der. Albanere er et gjestfritt folk. De siste meldingene kom fra folk som kjenner Balkan meget godt, faktisk har hatt x-Jugoslavia som heimland.

Når sant skal sies ble vi i en periode litt betenkt. Vi googlet og leste blant annet blogger med kommentarer som underbygget dette med kriminelt x-kommunistland og korrupt politi, men vi fant også det motsatte. Det ble utsagnene fra våre norske x-jugoslaviske venner i Harstad som veide tyngst – og vi dro.

Jeg forelsket meg i det Albania vi traff da vi seinkvelds landet i Tirana og installerte oss på Tirana Airport Hotell.  Antiklimaks kom  dagen etter, andre natt i Albania, da vi overnattet i Vlore og jeg satt på et iskaldt hotellrom inntullet i pledd og håpet at varmepumpa ville begynne å fungere – da lengtet jeg heim til min gode varme seng. Enhver kan tenke seg hvor kaldt et rom i et murhus er der det ikke varme på tider. Jeg antar hotellene i Albania ikke har noe rush på denne tida av året. Jeg skar tenner og tenkte over at jeg hadde latt meg lokke med på dette, selv om jeg egentlig visste at jeg ikke var lokket. Når det gjelder slike ting som dette har vi en policy på at alle må være enig. Men der jeg satt inntullet og ventet på varmen, så jeg på det som om jeg var lokket med på dette. Men selv da visste jeg at jeg ikke er vanskelig å få med på slike opplegg der pappa er regissør. Når pappa begynner å presentere slike ting, legger han strategien opp etter det å få mamma til å synes det er flott. Han tror nok ikke at han er gjennomskuet. Saken er at jeg er mye lettere - altfor lett – å overbevise om at slike ting er tommelen opp. Har han fått mamma med, tror jeg han regner med at det er en bagatell med meg. Inntullet i pledd tenkte jeg at neste gang skal jeg være regissør på slike uspesifiserte saker. Vanligvis er jeg regissør på reiser til kjente, for eksempel da vi dro til Vilnius, Jesenice og Gdansk. (Det var de jeg lyktes å samle enstemmighet om. Jeg har selvfølgelig noen flere som jeg med jevne mellomrom presenterer. Her bruker jeg samme strategi som pappa. Det er derfor den er så gjenkjennbar når jeg ser ham bruke den.  Jeg pleier anta at å overbevise pappa er a piece of cake, og at for å få enstemmighet må jeg få rikket på mamma som mye mer enn pappa og jeg er en stein som vil ligge i ro. Pappa og jeg er rullende steiner.

Jeg må tilstå at jeg ofte har fundert over hva som skjer med det samiske nomadeblodet når man blir bofast. Obs ! ! Der glapp jeg igjen! Jeg har fått på pukkelen og er blitt utestengt far et cyberrom fordi jeg harselerer med samer, så jeg tenkte jeg skulle være litt forsiktig. Saken er at jeg ikke harselerer. Jeg spissformulerer og ironiserer. Jeg spøker. Men det gjør jeg jo med alt og alle, foreldrene mine, nordlendinger, oslofolk, svensker, dansker, IOC, kronprinsparet….og hvis jeg ikke passer meg, kan jeg snart bli utestengt fra deler av verden og ikke komme til orde. Jeg skal forresten ikke klage, ikke før den dagen noen stormer inn her og skyter vilt om seg på grunn av mine uskyldige blogger. Lurer på hvordan bloggeren Pål Hivand har det. For noen år siden leste jeg ofte hans blogger, der han blant annet tok opp og viste fram samiske saker fra en bloggers synspunkt, Fan ! Der glapp jeg igjen! Jeg skulle jo ikke omtale noe samisk eller noe som for noen kan tolkes som rasisme. Visste dere forresten at det gamle bygdeordet for en rasist i samiske spørsmål er finn-opp-et. Jævlig godt ord, egentlig. Fan ! Der glapp det igjen. Nå har jo Pål Hivand en mektig arbeidsgiver, hvis det er slik jeg tror, og det beskytter kanskje ham? Et parlament er ikke å spøke med. Mens jeg har, vel, har jeg noen arbeidsgiver egentlig, pensjonist som jeg er? Det må kanskje være NAV? I det lys kan jeg forstå at det er lett å peke geværet mot meg, for NAV har slik jeg har forstått det mer enn nok med å forsvare seg selv og sin politikk, så vi andre kommer i neste rekke.  Jeg vil vurdere om jeg kan definere meg under en annen arbeidsgiver i alle fall en tid framover.

Og siden jeg må forsvare meg sjøl, kan jeg si at jeg ikke er helt uten indre selvkontroll og etikk når jeg blogger. Dere skulle bare visst alt som trykker på og som jeg kunne tenke meg å slippe ut. Ok, noen ganger brister de forsvarsverkene, og jeg slenger ut en del sammenligninger og andre ting som nok er på grensen om enn ikke en liten smule over. Tre ganger i min bloggerkarriere har en ekstern, tokulturell sensur slått til – og vel, når den sensuren er ute med rødpennen, er det bare å lystre selv om det er hardt, for jeg synes sjøl at noen gode poeng går tapt.

Altså er slik at jeg i blant undrer meg over hva som skjer med blodet til en ikke her nevnt folkegruppe når de blir bofaste. Koagulerer det litt og ikke flyter så fritt?

Bloggeironi til side. Jeg tror nok det beror på en misforståelse at jeg ble utestengt, så kanskje kan jeg plutselig være inne i varmen.

Men som en klok gammel finnkjerring sa det: Livet lukker ingen dører uten å åpne en annen. Jeg er invitert til å delta i et nytt forum.

Hvor var jeg?

Jo, på Albania-turen var pappa regissør. Jeg tror søren klype at mamma bare er regissør på reiser vi gjør i embets medfør, og det er ting som ikke krever lobbying og påvirkninger i forkant. Det er en må-sak, enkelt og greit.

Da vi dagen etter startet sulten på neste etappe og jeg visste at vi skulle 1000 meter til værs over stupbratte fjell – også da var jeg litt šluŋke šlunkkien og lengtet heim og tenkte at de få hullene  vi hadde i Planterhaugveien var til å leve med. Men så fikk vi mat i magen, og alle vet at er man mett og god, blir livet lysere – noe man kan ha i mente i forhold til verdens sultende som har en annen definisjon og opplevelse av sult enn den jeg hadde med noen timer uten frokost. Luksus-sult vet man jo, og særlig når man ser på det i ettertid i et overskuende fugleperspektiv – men når man sitter sulten og sur tenker man ikke slik. I alle fall ikke jeg.

Men i alle fall; mett og god og lysere til sinns begynte vi på oppstiginga som var mer spektakulær enn forventet og som bare ble slått av nedstiginga fra det fjellet – selv om alle de bunkersene eller forsvarsverkene vi så, enmannsbetjente stasjoner som på overflaten så ut som en liten halvkule med skytehull - mamma kalte det kommunistenes gammer – fikk meg til å undres på om det var behov for dem i dag – selv om jeg egentlig visste at det ikke var det og at de i dag var brukt som lager for husdyrfôr av det fjellfolket som levde der oppe i høydene. Likevel, spunky å tenke på at det var så mange av disse gammene at det var en gamme pr. hver fjerde person.  Jeg funderte jo litt over hvordan det hadde vært å ferdes her i begynnelsen av 1980-åra mens Albanias svar på Stalin, Enver Hoxha, holdt landet i et jerngrep og alle gammene var bemannet og alle som ferdes kunne være en potensiell trussel. Men det var akkurat da verken nifst eller noe annet. Det var bare en undring langs veien.

Vi så også andre forsvarsverk som billedgjorde den historien jeg hadde lest. Så kom vi til Himare, og heimlengselen forsvant. Den dukket opp som en liten gjenkjenning dagen før vi skulle snu i Himare og dra til Tirana ved å kjøre den indre riksveien. Det tordnet og lynte, og Yannis på Hotell Kolagji som skulle kjøre til Tirana samme dag, mumlet noe om muligheter for snø i fjellene. Men han skulle kjøre kystveien, den vi hadde kommet, og skulle 1000 meter til værs. Vi skulle krysse over til det indre av landet en annen vei og over atskillig lavere fjell-landskap.

Noe vi gjorde og slo leir i Gjirokaster, en fjelldal på den andre sida av fjellene, vel faktisk en fjelldal mellom to fjellkjeder. Da vi om morgenen så snøen ligge et godt stykke ned i de fjellene vi hadde passert dagen før, vel, da var i alle fall jeg glad vi var over. Det viste seg at alle tre hadde vært redde for snøfall i fjellene, men ingen ville skremme de andre. Hertz i Tirana hadde utstyrt oss med et nødnummer vi kunne ringe om hva som helst skjedde. Det var en betryggelse. Turen fra Gjirokaster til kysten fulgte denne fjelldalen gjennom det mest fantastiske fjell-land de andre to mente å ha sett, med snødekte fjell på begge sider. Men da sov jeg av pur lettelse over at vi var kommet trygt over fjellet – så jeg man ikke signere på den uttalelsen. Det var eneste gang jeg sov i bilen på turen. Jeg antar derfor at det var av lettelse. Ellers hadde jeg ikke tid til å sove.

Avslutningsvis må jeg her jeg sitter småflire av dette med mixed conversation og de signalene man sender ut via kroppen kontra dem man sender ut via ord, Det er greit så lenge budskapet er sammenfallende. Men når det ikke er det…  I Albania som i Bulgaria rister man på hodet for JA og nikker for NEI. Første gang jeg så denne mixed conversation var dagen etter at vi kom til Albania. Leiebilen hadde ikke full tank da vi overtok den, og i Vlore ville vi fylle tanken før vi begynte å klatre de omtalte metrene til værs. Vi kjørte opp ved pumpene, og her var der fylle-service. En kom og gjorde seg klar med pumpa. Mamma gikk ut for må betale. Pappa og jeg satt med nedrullede vinduer og fulgte med. Det var tross alt vår første tanking her. Fyren som skulle tanke, spurte hvor mye vi skulle tanke for, og mamma sa full tank.  Dette syntes å være uvanlig, så han gjentok spørrende ”full tank?” Mamma nikket. Han stod forvirret med pumpa i handa og spurte igjen hvor mye vi skulle tanke for.  Da skjønte vi alle, inklusive mamma, at nikkinga var nei til full tank. Så hun sa ja takk, full tank og holdt hodet i ro som en statue. Vi så dette flere ganger. Pappa skulle handle noe på et apotek. Apotekeren viste fram en vare og spurte om det var dette han mente. Pappa nikket, og apotekeren la varen tilbake i skuffen. Det ble slik at når vi handlet eller på andre måter pratet med noen, gjaldt det å holde hodet i ro. Hertingene prøvde seg et par ganger med  when in Rome, do as the Romans og ristet på hodet for ja. For meg så det ut som om kroppen ikke ville gjøre dette, det ble motsatt av kroppens innarbeidede signal. Den ville ha riste på hodet = nei. Så det fungerte ikke. Jeg undret meg over hvordan det ville vært om Jens Stoltenberg med sine uforutsigbare hodebevegelser når han snakker var den som handlet her.

Nå har jeg jo blogget jevnt fra Albania tidligere. Jeg ser tilbake på en fantastisk flott tid. Så gjenstår det å si at vi er enige om at vi ikke kan reise til Albania flere ganger, for en så fantastisk ferie kan ikke gjentas og det ville bare bli en skuffelse. I tillegg har jeg jo p på min liste en del reisemål jeg sånn etter hvert jevnlig vil ta fram og lufte.

domantrener

- som ikke skal reise før i slutten av mai i annet enn embets medfør Men da reiser vi i bryllup til Arnstein og Kristina. Det gler vi oss til alle. Det å gle seg sammen med dem er en dobbel glede.

En sommerfugl i Albania

^{I den ene jakkelommen min ligger det en 200 lek-seddel og i kofferten et par sokker samt totalt 3 sitroner og en pose spekulasi. Ting jeg sånn uten videre har fått stukket til meg.  I bagasjen min ligger også det at jeg har følt man ikke helt ville se meg, sånn i starten i alle fall. Men når vi hadde vært noen dager et sted, ble jeg litt mer synlig. I bagasjen ligger også det å bli husjet ut av en  bar i Tirane sentrum.  Selvfølgelig er ikke dette representativt, men det skjedde – og det uten at jeg hadde gjort noe for at så skulle skje. Uten annet enn å være meg selv. Stille som en mus. Jeg har feiret nyttår sammen med den familien someier og driver dette luksushotellet. De har oppgradert oss til å bo på en luksussuite for samme pris som vanlig rom, og de er tydelig opptatt av at ting fungerer godt for oss.}

^{Men de har ennå ikke begynt å snakke til meg selv om jeg føler det er like før. Fra Himare til Sarande tok vi på en haiker, en amerikansk jente, og hun hadde ingen problemer med å prate med også meg. Vi var åtte dager i Himare. De siste dagene begynte nabobaren å se også meg og nikke til meg. Den unge Yannis som drev hotell Kolagij der vi leide den lille loftsleiligheten, hadde så vidt begynt å si noen ord til meg. Han var kommet over både usynlighets- og nikkestadiet.}

^{Jeg tror man kanskje ikke helt vet hvordan man skal gjøre det, forholde seg. Det faller ikke naturlig for dem, enda albanere slik vi har møtt dem er rause og inkluderende folk. Da skyldes det nok det uvante. Nok ikke uvant med hjerneskade, men uvant med at hjerneskadde rusler rundt midt blant dem, og i dette tilfelle med blokk og penn, bestiller sin mat og betaler sine regninger her og der – og kanskje også vissheten for noen om at hjerneskadde har reist langt fra nord hit på ferie og ferdes rundt i landet her – i forsetet med største selvfølge mens mor sitter i baksetet.}

^{Ikke vet jeg. Men jeg vet at jeg har sett bare meg her, for å si det slik.}

^{Og så er det dette med sommerfugleffekten. Når en sommerfugl slår med vingene i Tokyo, kan det medføre storm i Brasil. Vingeslagene representerer de små endringene som er starten på en ny handlingsrekke. Om ikke sommerfuglen hadde slått med vingene, kunne ting vært helt annerledes. Sommerfugleffekten er et begrep som beskriver hvordan små hendinger kan få store ringvirkninger. Noe så lite og ubetydelig som et vingeslag fra en sommerfugl kan over tid føre til store endringer.}

^{Alle er vi på ulike måter sommerfugler enten ved det vi gjør sier og mener eller bare ved at vi er til i verden.}

^{Jeg har sjelden følt meg så mye som en sommerfugl som her på godt og ondt. Ondt at jeg er den eneste jeg har sett. Godt fordi jeg har fått ferdes og slått med vingene. Kanskje kan det over tid, slik det er med sommerfugleffekten, føre til at andre får vinger å slå med.}

^{Det krever aktivitet og oppmerksomhet å se det man ikke vil se, se det som ikke skulle være der, men som er der,  det som er umulig, men som ved sin blotte tilstedeværelse er mulig. Det å gi penger og sokker til noen, det å husje noen ut av en bar, fordi noen ikke skulle være der, men er der. Dette krever aktivitet. Sommerfuglen slår med vingene.}

^{Kanskje er jeg en sommerfugl heime også, det vet jeg ikke, men her er det så markant.}

^domantrener

^{P.S. Godt nytt år og slå med vingene.}