...as shaky as a fiddler on the roof...

Tradisjon er noe som gjentas tilstrekkelig mange ganger og som kommer igjen og igjen like uavvinnelig som flo og ebbe. Ikke alle tradisjonene er like gamle som flo og ebbe, og jeg har egentlig ikke noen formening om hvor lenge en ting skal ha kommet og gått for at et skal kunne kalles en tradisjon.

Det jeg har formening om er at å spise ute er en tradisjon her i skogen. Jeg burde derfor ikke blitt overrasket da det i morges var dekket til frokost ute på verandaen. Signalene har kommet i forrige uke. Da ble bålet spadd fram og klargjort for en sesong. Følgelig: ingen stor overraskelse at frokosten ble ute i dag. Det som var overraskelsen var at jeg syntes det var helt flott og kjente at det var godt at den sesongen er i gang. Merkelig. Jeg har ikke akkurat vært fan av dette utespise-opplegget man har her i huset. Så gjenstår det å se om jeg har samme gode følelsen når vi spiser middag ute ved bålet i dag for det er jeg sikker på at vi kommer til å gjøre. Akkurat i denne tradisjonen har jeg ingen innflytelse siden de andre to er svært så enige om det. Det som er flott, tenker jeg her jeg sitter akkurat nå, er at den stormen som herjet her i slutten av januar la ned to store tre rett utfor her

Da har vi noe å brenne utover våren og sommeren, for det er ikke å nekte for at den utespise-luksusen koster oss en god del ved selv om vi brenner alt av gammelt skrotmateriale vi kommer over. Det var forresten den stormen som uoffisielt ble kalt «Listhaug» siden den la ned en del fjøs rundt om. Den andre stormen som fulgte like etter ble kalt «Ole» og ikke skjønner jeg hvorfor den fikk det navnet. Hvis det da ikke var olé?

###

Så gikk dagen, og det ble middag ved bålet.  Det var helt fantastisk å spise der.

Dette har fått meg til å fundere over dette med tradisjoner. Når slutter en tradisjon å et evig mas fra de som er eldre og går over til å bli noe man liker, nettopp fordi det er en tradisjon? Er det når det man kaller frigjøringsprosessen er over og man søker tilbake og plukker med seg det man har lyst til å plukke med seg? Det gjelder jo ikke meg.  For meg er det ikke snakk om å ”plukke med meg” ting. Det er mer snakk om å like eller ikke like. Og jeg har desidert ikke likt dette utespise-opplegget før nå. Det har heller ikke for meg vært snakk om en frigjøringsprosess i generell forståelse av ordet.  Jeg har jo alltid tilhørt familien og aldri vært i tvil om, det. For meg har frigjøringsprosessen mer vært en endring av min rolle og plass i familien, i alle fall slik jeg sjøl føler det. En frigjøring i form av at jeg pakker min snippeeske er en ikke-sak for meg. Det perfekte for meg ville være en liten hytte eller campingvogn ikke mer enn en Cd og knapt nok lenge unna dit jeg kunne frakte noen av mine jordiske tødler og i blant stikke innom. Men det er det lengste jeg går for en generell frigjøring.

Nå ble det en krok på den rette veien en fortelling er på sitt aller kjedeligste. Jeg har lagt merke til at gode fortellere har en begynnelse og en slutt, men at de på denne veien gjør en del avkrokinger. Men de roter seg aldri ut på viddene. De tar bare en avstikker og vender tilbake til hovedtråden.

Altså – jeg tok en liten avstikker fra dette med tradisjoner.

Her i huset er noen svært opptakk av jødedommen og som sådan fascinert av filmen Fiddler on the roof  om jødenes situasjon i Russland. Hovedpersonen Tevje er svært opptatt av tradisjobner og mener at uten tradisjoner our lives would be as shaky as a fiddler on the roof.

Akkurat det vet jeg ikke noe om. Men skulle dette ha gyldighet kan man forstå at for eksempel innvandrere klamrer seg til sine tradisjoner.

domantrener

PS:  Og apropos: I går ettermiddag ringte Anka og sa at hun kom hit på vårrull-fabrikk.  Noe hun gjorde. I hele går kveld luktet det vårrull-produksjon i huset. Da jeg våknet i morges undret jeg meg over at denne lukta hang i så lenge. Men da jeg stod opp s¨jeg at fabrikken hadde gjenopptatt produksjonen.

PSS. F..  som dagene går. Vi er  i Oslo og snur heim i morgen. 

Et hundeglam og kakken til

Hva er egentlig langt?

Dette - eller måling av distanse - har den siste tida opptatt meg. Jeg vet jo at man properly måler lengder i mil, kilometer, meter etc i det metriske systemet, det vil si. Men lengde måles også på mange andre måter, og til forskjell for det metriske systemet trigger de andre målingsmåtene tankene. Hanesteg er en målingsmåte. Nå har jeg i mitt liv ikke omgåttes så mange haner, men jeg kan se for meg begrensingene i lengde. Et hanesteg kan neppe bli lenger enn en meter i det metriske systemet. Men i alle fall. Solas forflytting på himmelen kan måles i hanesteg. Sola forflytter seg et hanesteg pr dag, sier man i Sør-Skånland. I Nord-Skånland er man mer eksklusiv hva angår solas forflytting pr dag. Der sier man at sola forflytter seg et rypesteg pr dag. Det er mye mer sus over det enn et hanesteg.

Så er det lengder her på jordkloden kontra der oppe, og ikke skal jeg engang prøve meg på å vurdere hvordan man ellers måler lengde oppi der. For ikke å snakke om lengde opp dit. Jeg får holde meg til det kjente her på kloden, i alle fall det jeg kjenner. Denne bloggen ble satt i gang av at jeg er i lesemodus for tida og blant annet tok for meg ordboka «Márkku sánit». Der er mellom annet et bilde av Torneträsk. Torneträsk er 7 hundeglam langt. Nå er hundeglam en ganske unøyaktig lengdeangivelse. Det er mange faktorer i denne måleenheten. For det første avhenger det av hvor kraftig hunden glammer. En annen faktor er hørselen til mottakeren av glammet. Ikke alle hører like godt. Følgelig er hundeglam slik jeg ser det en rimelig personlig lengdeangivning. Det samme med den lengden som måles i kaffekok. Jeg antar at kaffekok her er synonymt med at man tar en matrast. Også det vil jeg tro er personlig målinger. Noen er seige som en ulv og kan gå lenge uten mat. Andre er som høns og plukker i seg rett som det er.

Så er det alle de assosiasjonene som popper opp når jeg tenker på et emne. I så henseende er Markebygdene som miss Marples St. Mary Mead der man finner alle typer representert. Nå tror jeg nå dette er universelt, dette at man innafor en tilstrekkelig innholdsrik sone finner alle typer representert.

Så var det de to gode vennene som trivdes i hverandres selskap og tok diverse oppdrag der det var behov for det. Det være seg grøftegraving eller å reise et hus/fjøs. Det siste likte de særlig godt. Den ene var rimelig snekkerkyndig, autodidakt selvsagt som man var i de dager. I byggeprosjekt kom ulikhetene deres fram. Den ene var svært nøyaktig og målte i det metriske systemet. Den andre hadde et mer avslappet hundeglam-målesystem som han hadde utviklet sjøl. Det gikk på «og vel så det» eller «knapt nok» eller «kakken til». Så kan man lett tenke seg hvordan det ble når han målte og anga målingene sine: «en meter og kakken til», «20 cent og knapt nok»,» tre meter og vel så det»

Nå har vi her i huset også som denne fyren utviklet vårt eget målesystem som fungerer ved siden av det metriske systemet. Vi hører alltid på lydbøker når vi kjører Vi måler legden i CD’er.. For eksemepel er avstanden Skånland – Kautokeino 7 CD’er oh kakken til. En Harstad-tur er 1 CD og knapt nok.   

domantrener

Duger hode-lig?

Helt forferdelig trett her jeg sitter med morraprogrammet, men jeg orker ikke slite meg opp for neste steg som er ABR. Da må jeg forflytte meg til Instituttet, og akkurat nå vil det være som å forflytte meg til en fjelltopp – vel, sterkt overdrevet, men billedlig talt. Allerede morraprogrammet har krevd en del mas att og fram, opp og ned, og siden dette er elektrodressdag betyr det kryping.

Lenge siden jeg har lest en engelskspråklig fagbok, som jeg har gjort i dag, og kanskje er det det som har slitt meg ut sånn hode-lig, vel, det heter kanskje mentalt, kanskje noe annet, men hode-lig føler jeg er det mest dekkende ordet. Det er tungt å gå inn i et område som krever hode-lig anstrengelse.

Ting har skjedd siden sist her, og mye vann har sikkert rent under brua her nede, Jonnerovvi. Jeg forutsetter da at elva ikke er bunnfrosset, men hva vet jeg annet enn at jeg lurer på hvor kjøa, hovedfisken i elva, har gjort av seg om alt er is, så jeg går ut fra at elva ikke er bunnfrosset. I alle fall til annet er bevist. Jeg har nå ellers krysset den samme Jonnerovvi mange ganger de siste ukene på min fremdeles navnløse scooter. Det forundrer meg at en scooter kan forbli navnløs, så streng og restriktiv man i dag er med at alt skal være registrerbart, registrert og lesbart av satellittene oppi der og andre – litter. Jada, joda, jeg vet at scooteren har et registreringsnummer, men det er ikke nok for meg. Det er så upersonlig liksom. Det er som om mennesket skulle ha bare personnummer. For meg er scooteren (og ATV’en og bilen) en forlengelse av meg sjøl.

Kveld.

Som tida flyr – og eller går. Hva er egentlig farten tida har når den går til forskjell på når den flyr? Uansett har den flydd i dag. Det er kveld, og jeg har igjen parkert meg i den sofaen som holder på å gå i oppløsning. Det er greit å være sparsom. Det e jeg også, men grensen burde kanskje gå med en sofa som holder på å gå i oppløsning. Ikke at jeg er forundret. De fleste gangene vi har vært i USA har de ikke kjøpt en skit. Tenke seg til, være i en annen verdensdel og ikke kjøpe seg noe. Med ABR-maskinen påkoblet beina og for-brain treneren – og selvsagt de siste maskene og gassen sitter jeg nå i den sofaen.

Egentlig er det ikke så seint, for yours sincerely har satt strek ved klokken 19.00. Etter det gjør den samme yours sincerely ikke en mannskit, og med mannskit mener yours sincerely alt han sjøl akkurat da ikke synes er komfortabelt. Altså er ikke klokka sju enda, og vi har en maske igjen.

Jeg tror ikke det er noen hemmelighet at yours sincerely liker å reise og tar alle slike muligheter med akklamasjon. Dette nevner jeg fordi vi uventet fikk invitasjon til et bryllup i palmesøndagshelga i Kautokeino. Hah, kjempeflott. Da blir det en tur til Kauto i påskens første dager. Kompromisset her i huset ble at vi kjører dit dagen før og returnerer dagen etter og er dermed så kjedelige og ukulturelle som det kan gå an. Alle – unntatt to stykker her i huset - vet jo at Kautokeino er stedet for det som skjer i påsken. Hertingene vil gjerne i bryllup, og de gler seg det, aberet er bare at de må forlate4 skogen, gunker som de er. Der ligger knuten. Uansett måtte jeg bare gå for en omforent løsning. Her i huset hjelper det ikke som i Norwegian-komflikten å stå steilt på sitt.

Jeg har de siste dager fått svar på noe jeg har undret meg over – at et selskap med navnet Norwegian som faktisk betyr norsk på sine telefoner svarer på ikke-norsk. Er man heldig svarer en svenske. Er man ikke heldig svarer en som geografisk har røtter lenger sør enn Sverige. Det er for så vidt greit, men saken er at vedkommende da sannsynligvis ikke har norsk som hovedmål. Og er man riktig heldig ikke engelsk heller. Men nå har jeg forstått at Norwegian = ikke-norsk. Det eneste som bekymrer meg i den sammenhengen er om dette at Norwegian =ikke-norsk smitter over til andre sammenhenger. Man kan presentere seg og si I am Norwegian, og den man snakker med lurer på hvor i all verden man da er fra.

Språkforvirring er ikke å spøke med, men heldigvis er menneskehjernen så smidig at den alltid finner nye kommunikasjonsformer og utvikler nye språk. Dette har vi i Nord-Norge opplevd og er gode eksempler på. Allerede i 1316 forbød den norske kongen (jo da, jo da, vi hadde enda egen konge, Håkon V, som ble etterfulgt av Håkon VI som giftet seg men en dansk prinsesse, datter av Valdemar Atterdag, og etter det fikk Norge grunn til å gjøre som den danske kong Atterdag; sukke og håpe på en bedre dag i morgen. Norges atterdag = en bedre dag, kom i 1814 og 1905) handel i nordområdene for utenlandske kjøpmenn. Helt fram til Luther hadde fått skiftet religion her i landet, hadde erkebiskopen i Trondheim kontroll over handelen mellom Nord-Norge og særlig hanseatene i Bergen. Etter at vi ikke lenger hadde noen erkebisp (synd egentlig, det er liksom sus over en tittel med erke-) overtok borgerne i Trondheim og Bergen monopolet på Nord-Norge. Forresten, hvis jeg kan gjøre en liten avkroking til i dag, kan Norwegian-situasjonen muligens føre til et flymonopol på Nord-Norge. Merkelig hvordan alle skal ha et slags monopol på oss her i nord. Tidligere i historien skattela både norske, svenske og russiske diversiteter våre områder. Skatten som ble betalt i naturalia som skinn var så tøff at man måtte felle mange dyr for å klare den. Men tilbake til handelsmonopolet. I 1789 ble handelsmonopolet avviklet og handelen mellom Nord-Norge og Russland kunne bli legal. Den hadde foregått i som en illegal geskjeft før. Hva gjør man ikke for å unngå å svelte?

Det utviklet seg et eget handelsspråk mellom nordmenn og russere der ca 90% av orda kom fra enten russisk eller norsk. Dette språket eksisterer i dag ikke som et levende språk siden behovet for denne kommunikasjonen opphørte ved den russiske revolusjonen i 1917. Men en del ting lever enda etter det, for eksempel heter kveite i min mors familie bálduska fra russenorsk. Bálddis er kveite og uska står russisk for. Kartanka er velkjent fottøy i nord – russenorsk.

Som sagt drar vi om noen uker til Kautokeino i bryllup, og her jeg sitter ugift og alt, lurer jeg på hvorfor. Mailboksen min fylles jevnt av tilbud fra kvinner som vil være alt for meg. Kanskje jeg skulle hive med rundt og invitere noen hit på prøve? Første test vil være en natt i hyperbaric chamber. Det vil være skjellsettende om vedkommende klarer det. Men etter mengden av tilbud som ryr inn her, kan det kanskje bli flere forsøk. Nå ryr det inn med giftemålstilbud til mamma og pappa også. Jeg vet ikke noe om det med flere-manneri, men ved flere-koneri er first wife sjefen over de andre. Ikke noe for mamma. Hun klarer knapt holde styr på pappa og meg, langt mindre flere koner i huset.

Jeg har fra min observasjonspost hørt en historie om nettopp det å finne seg en livsledsager eller noe slikt på prøve.  To brødre levde som ungkarer. Ingen av dem brydde seg noe særlig om husstell og matlaging, ei heller om personlig hygiene. Tilstanden ble etter hvert slik at de bestemte seg for å avertere etter en husholderske i et blad lenger sør, og de anførte seg som formuende, noe de nok også var siden de ikke brukte penger på verken husvedlikehold, klær eller andre fornødenheter. De fikk flere svar og valgte en de meldte var ansatt. Hun kom til Evenskjer med lokalbåten. Hvordan hun kom seg derfra opp i markebygdene vet jeg ikke. Men hun til huset, og de to brødrene tok mot henne i deres vanlige hygieniske tilstand i tilsvarende vanlige hygieniske omgivelser. De hilste henne hjertelig velkommen så godt de kunne på norsk. Det språket var heller ikke så hygienisk for dem. Antagelig kunne de ikke så mange flere ord på norsk enn det de brukte der og da. Hun bråsnudde, tok med seg tødlene sine og fōr. Akkurat dette holder meg på matta i forhold til det å svare på en epost.

Dagene har gått. I morgen er det kvinnedagen, som jeg antar vil bli som alle andre kvinnedager her i huset.  Det året som stikker seg ut med egen markering var 8. mars 2005. Da satt Elena og vi og jobbet med rapportering til Domaninstituttet. Jeg fasiliterte ennå ikke, så jeg var den varlige observatøren. Steminga var tense, for dette var en slags steg nr 2. Steg 1 var det foreldrekurset mamma og pappa var på høsten 2004. Etter det skulle man sette opp et program , trene minst to måneder, rapportere og vise at man hadde forstått grunnprinsippene i deres opplegg. Og dette ble gjort 8. mars 2005.  Steg 3 ville så være en kontakt fra etter at de hadde lest denne rapporten og sett videoen vi sendte. Enten ble man så avvist eller man fikk oppmøtedato. Nå tror jeg nok at terskelen for avvisning var høgere enn vi trodde der vi satt med rapporten. Uansett. Knapt 3 uker senere fikk vi en telefon fra USA med beskjed om at ting var ok med unntatt av leseprogrammet. Og vi fikk en avtale i juni samme år.

Mye vann av varierende kvalitet, dog høyere enn tidligere, har jammen rent under de broene siden da. Men det er akkurat nå en annen historie.