Røkt, svidd og tanketom

Fanden så vanskelig å tenke i sola. Jeg har hatt en blogg klar i hodet i et helt døgn, og endelig ble det plass i døgnet til min blogg. Det er midt på dagen, søndag, og vi sitter ute på verandaen etter å ha røkt oss ved bålet. Den bloggen jeg hadde så godt som klar i hodet i går kveld og som jeg finpusset i morges, den er helt borte. Vel ikke helt borte, for jeg vet jo hva emnet skulle være, men tidligere hadde jeg setninger og avsnitt klart oppi der. Så satte vi oss ut for å brenne oss litt etter røykinga, og hele den prosessen har tømt hodet mitt. Nå tenker jeg bare på de små insekter som kommer og skal ha mat - og om skal jeg gi dem det? Samt at det er så mye utidig svette de limer seg fast i. Men det norske idealet er jo så brun som mulig, dvs hvis man opprinnelig er kvit som buken på en kveite. Det gjelder ikke om man opprinnelig er brun.

Tilbake til saken: at tanker svis bort i steikende solvarme. Slik sett kan jeg forstå det jeg har sett på bilder, riktignok i gamle bøker, men bilder er bilder og taler sitt språk, at dess nærmere man kommer ekvator, dess mer sitter man og henger under et tre. Vel, ikke alle. Noen må jo bære vann og dyrke mat. Dette også i henhold til gamle bøker. Men sett i det lys kan jeg forstå at inuittene jager rundt på isen, snøen, havet, breen… uten å trenge å sitte under et tre.

Men nå ser jeg at Anja som bor i sydligere områder enn meg, sitter og jobber, så jeg antar det er noen faktorer jeg ikke har fått med hva angår dette konseptet om dess sørligere eller nærmere ekvator, dess mer laid back er man. Eller er det slik at nordboere ikke tåler sol og varme? Mamma hevder i alle fall det er genetisk hos henne, og at bestemor og bestefar aldri bare hang og slang ute i sola. Den sola de fikk, fikk de av å arbeide ute, men de satt ikke ute for å skifte hudfarge.

Men nå er jo saken at Matthew Newell på Family Hope ga meg som oppgave å komme brun og svidd over hele kroppen til sesjon hos dem i august. Derfor sitter jeg her selv om jeg betaler prisen som er et tomt hode og en forsvunnet blogg. Jeg har nemlig ikke lyst til å smøre meg inn med skokrem før vi reiser på Family Hope i august.

Mandag morgen

Ja, det stemmer perfekt. Nå er det regn og grått, og jeg kjenner at hodet fungerer, og jeg husker innholdet i det jeg skulle blogge om.

Lørdag dro vi på hytta. det har vært en slags modus her at man snur opp-ned på ting, og i den prosessen fant man mye rart og artig. Ikke bare det jeg omtalte i forrige blogg, men mye annet dukket også opp. Nå var det hyttas tur. Vi har vært svært lite der de siste 10 år – og jeg liker meg ikke der – men siden jeg er et sosialt vesen, trosser jeg ting og blir med. Selvsagt kunne jeg blitt heime, men det er liksom ikke aktuelt. Jeg vil være tilstede i min setting.

Også på hytta har vi et roterom. Alle hus burde ha det, et rom der man henlegger ting man akkurat da ikke vet hva å gjøre med. Så setter man det dobbelii, som bestemor pleide si hvis hun ikke orket spise all maten på fatet. Da satte hun den dobbelii til senere vurdering hva å gjøre med det sånn etter hvert.  Dette er tanken og funksjonen bak et roterom. Det man har satt dobbelii. På hytta inneholder ikke roterommet gamle bøker og slikt. Der finner man masse gamle klær fra ulike tidsepoker, fra loppemarked og fra fanden vet hvor. Jeg vet i alle fall ikke hvor alle de klærne er kommet fra. I sin tid fungerte dette som base for utkleing. Nå er de bare kastet inn på roterommet sammen med gamle sko, gamle leker, gamle skolesekker, gamle tegneserier m.m. pluss en gammel slagbenk fra tante Gundhild som inneholder gamle broderier og jeg vet ikke hva. Mamma og jeg beundret noen vakkert broderte damelommetørklær av den typen man ikke har samvittighet til å skikkelig snyte seg i. De er mer for å tørke imaginære tårer. Mens vi rabota rabota andre ting på det rommet, lot vi slagbenken stå i fred. Det får andre rydde, ble det sagt. Vi gjøv løs på haugen med gamle klær. Den ble sortert i tre hauger: 1. Den største: dette kaster vi ikke.  2. Dette går i søpla. 3. Hva faen, dette kan man jo bruke i dag. Det ble en litt stor pose av det som ble med heim for vask og gjenbruk.

Mens vi holdt på der kledde jeg meg ut i en jakke mamma sydde som ung og en skinnaktig lue jeg tror Emma Margret eier. Faktisk er det klær jeg godt kunne brukt generelt dersom det ble all right for mennå se feminin arkaisk ut.

Tilbake til søndag med så sterk varme at hodet var tomt. Se bare på de som ligger henslengt i sola. De ser ikke ut som om hodet fungerer. Slik var det med meg i går. Om ettermiddagen kjørte vi til Liland for å hente blomstene som hadde vært på vinterferie hos Anka, samt si ha det før hun dro til Bulgaria. Pappa og jeg luftet «Røsslynget» - ATV’en – og kjørte til Truck-stopen hyrt i bobledress og hjelm. Synd ingen turister var der og kunne fotografere nordlendinger kledd for en varm sommerdag. Anja og mamma kom etter i «Blåbærlynget» - bilen – og plukket oss opp der. På retur kjørte Anja og jeg bilen hjem mens pappa og mamma kruset i ATV’en. Merkelig å se de to komem crusende slik heim.

 domantrener

Når man snur opp-ned på ting...

Av diverse naturgitte årsaker snur vi opp-ned på et rom alle har brukt opp gjennom åra til å sette fra seg ting. Mye kommer fram der. Pappa har funnet de franske lærebøkene han har savnet – han vil nemlig friske opp fransken sin. Voila. Jeg har ikke funnet en skit der jeg vil ta vare på. Mamma har vraket en masse gamle lærebøker, men noen har jeg tatt til å se på, bla i etc. Et av dem er Europas historie fra Homer til Napoleon. Begge er kjente navn på hver sin måte, men jammen har det skjedd mye mellom tiden da de to levde. To ting slår meg sånn i forbifarten. Det ene er krig og elendighet. det andre er det motsatte: vitenskap, litteratur, demokrati.

Hva ellers legger man spesielt merke til i en slik gjennomgang av Europas historie fra Homer til Napoleon? En artig sak er en beskrivelse gjort på 1100-tallet av en lege opplært i arabisk medisin. Han ble en periode lånt ut til frankerne. Hans beskrivelse av to sykebesøk er interessante. Man førte til ham en ridder med en byll i foten, visstnok en ugod byll, og en høgststående kvinne som var sinnssyk, hva det enn var på den tiden. Den arabiskopplærte legen la grøtomslag på byllen til den åpnet seg og ugreie ting rant ut. Ridderen ble ganske bra. legen satte henne på en diett ( ! ) for å berolige henne. Også dette fungerte bra. Ser man det, ser man det. En mann forut for sin tid, eller er det vi som er etter vår tid? I dag vet man endelig litt om kost og problemer i hodet.Nå kom en frankisk lege til og fastslo at den arabiskopplærte legen ikke kunne noe. Til ridderen sa han: Du har valget mellom å leve med en fot eller dø med to. Ridderen valgte livet om det enn ble med ett bein bare. Da tilkalte den frankiske legen en sterk soldat med en skarp øks, og de hogg av de vonde beinet. Deretter forblødde ridderen og døde. Til kvinnen sa han at hun hadde fått en djevel i hodet, så hun ble barbert, antagelig for at djevelen skulle slippe ut. Kvinnen forlot også dietten. Snart ble hun igjen verre. Den frankiske legen konstaterte at djevelen hadde trengt inn i hodet. Han skar et dypt kors i hodet og åpnet inn til skallebeinet og gned inn salt. Kvinnen døde.

Den arabiskopplærte legen ble sendt tilbake da man ikke lenger hadde behov for hans tjenester.

Ellers la jeg merke til at også Koranen er redigert. Ser man det, ser man det. Men nå er jo kristendommen og muslimen beslektet også på andre vis.

Til å være Europas historie presentert for norske skoleelever – gymnaset står det – er den rimelig renset for norsk historie. Man berørtes da de germanske hordene veldet over Norden. Den første innvandringsbølgen slukte alt den kom over. Mon hva som skjer med den andre innvandringsbølgen? Så beæres Skandinavia med notater om vikingene. I så måte burde ingen være overrasket over Nei til EU i Norge. Landet er jo vant med å stå utenfor de store begivenhetene i Europa.

At samisk historie er fraværende er kanskje ikke så rart – et tegn i tiden. 2 opplag kom ut i 1959. 1959! Det året leverte Samekomiteen sin innstilling. Man hadde hatt samiske sendinger siden 1946.

Nå antar jeg at man hadde egen eller egne bøker i datidens gymnas for Norges ærefulle historie. I disse eventuelle bøkene – jeg har ikke lest dem – kan man kanskje finne samisk tilstedeværelse – tildekt som ”nordmenn før oss”. Men nå har ikke jeg sittet i historietimene og sukket over samisk fraværenhet i historisk sammenheng og vært sår for det. Jeg tuklet med mitt på den tiden. Men litt plukket jeg da med meg. Hvo der har ører, han høre! Dessuten tilhører jeg den generasjonen i Markebygda der enkelte heimer – inklusive denne – tutet oss ørene fulle om samisk historie og kultur. Så sett i det lys er Europas historie fra Homer til Napoleon interessant mer enn sukk over mangler.

Jeg forundrer meg over enkelte ting. Riker har kommet og riker har gått. Er vi nå blitt stabil i Europa i så måte?

domantrener

Jeg bladde også i et gammel historisk atlas som kom opp fra dypet av gamle bøker. Der fant jeg en oversikt over sivilisasjonens utbredelse år 200 f.Kr. Skandinavia ikke er med der heller. Nå har jo senere Sverige, Danmark og Finland hoppet jamfot inn i EU og er antagelig med i sivilisasjonen nå mens Norge og Island ennå prøver dybden med en fot før man hopper uti,

 
En ting som forundrer: den katolske kirken opplevde en splittelse ca 137o. Man støttet ulike paver, en i Roma og en i Avignon. Hvor er det blitt av paven i Avignon?

En kjenning er tilbake

Det er som om 9 år er borte i et knips – dvs som om dette er juni 2008 og at vi bare fortsetter en ubrutt linje fra da.

I 20076 kom Anja som Comenius-student til Liland skole og hun bodde hos oss. I juni 2008 reiste hun heim til Slovenia. I går kveld hentet vi henne på flyplassen. Hun er vår sommervikar i år. Nå holder hun på med et eller annet ved spisebordet – og det er som om hun alltid har vært her.

Så alle dere ved patternbordet – en kjenning er tilbake.

It takes someone strong to make someone strong

På facebook-sida til IAHP / Domaninstituttet leste jeg: It takes someone strong to make someone strong.

Så riktig, så rett, så klokt – og ikke minst: So to the point.  Heldig den som er i en familie av strongs that make strong.

Jeg har hatt en super unik uke. Mamma og pappa fikk et luksusopphold i 70-årsgave fra Sigbjørn, Emma Margret og meg. De valgte etter en del om og men å dra dit det gikk direktefly fra Evenes. Vi dro nemlig med direktefly i høst da vi besøkte Anka i Obnova. Evenes-Burgas i et knips uten Gardermoen. Det ga mersmak, og følgelig ble deres reisemål satt etter hva Evenes hadde å tilby av direkteruter. For den del tror jeg de kunne dratt hvor som helst, for de hadde definert at de ikke kom til å løpe beina av seg etter opplevelser, hva nå det enn er.

Slik ble det Kreta. Søsknene mine og jeg ville først sende dem til Øst-Afrika, til Kenya og Uganda, siden de før vår tid var der i Fredskorpset. Men begge var redde for at det bare ville bli en skuffelse å møte igjen det som engang var etter de tumulter de to land har gjennomgått. Så ble det som det ble.

Og når det regner på presten drypper det på klokkeren. Mens mamma og pappa var borte, styrte Sigbjørn, jeg og Emma Margret her hjemme. Og styrte gjorde vi på alle vis. ATV’en for eksempel ble styrt både hit og dit. Jeg prøver her å finne ut om vi hadde tid til å henge ræva nedpå annet enn for mat – men det må vi jo ha hatt. Mamma og pappa hadde ikke før dratt, flyet var antagelig i lufta på tur Nedover (det heter visst ikke Syden mer leste jeg på facebook, det heter Nedover) før vi tok løs, lette fram hjelmene, smurte mat og la vi veg til Svartvatnet etter en telefon til Randi om kjøretillatelse opp hos henne. Ellers har vi med ATV’en campet i Rødbergsmarka, oppetter Repphaugen, Jonnerovve, Fjellveien – og det steder der jeg trodde jeg ikke kunne ferdes. Men verst av alt – eller artigst av alt – eller nifseste av alt, var da vi spønte til Rundu og jeg trodde at vi skulle bli sittende fast der. Men siden jeg nå sitter her og Sigbjørn og Emma Margret er i Tromsø, skjønner den observante at vi kom oss tilbake.

Men det var dager da vi ikke var i lumpen. En dag kledde vi oss i byklær og dro til Harstad i møte med bedriften Chili om Skániid girjies hjemmeside.

 Et virkelig konstruktivt møte og jeg tror nok den nye heimesida blir bra. Jeg likte Chilis måtee å tenke heimeside på. Nå er jo Chili nesten som en heim i Harstad. Vi har vært jevnlig innom der. Det begynte med min første bok Jeg er fri. Terje hadde layout på den. Da min neste bok skulle ut, ønsket jeg at han skulle ta den også, men da var bedriften han jobbet i gått inn, og vi fant ham på Chili. Siden har han produsert våre utgivelser. Slik var det å gå inn der denne gangen både en kjent sak og en uvant sak. Uvant fordi jeg denne gangen ikke møtte som forfatter, men som Skániid girjies økonomisjef. Sammen med de andre to som også har sine plasser og ansvarsområder i Skaniid girjie.

Her må jeg bare gjøre en krok og fortelle om da Emma Margret for noen år siden var til personalsamtale med sin sjef på sin daværende arbeidsplass, spurte han om hun var redaktør på den boka som nyss var kommet ut. Joda, det var hun. Han spurte videre om forlaget og hennes arbeid der. Et meget variert sådan, blant annet var det hun som gjennomlyttet, strukturerte og laget oversiktelige arkiv og emneanvisninger av den store samlinga vi har av samiskspråklige opptak – et arbeid som i dag gjør at vi i dag lett vet hvor å finne stoff på de vel hundre band. Da sa sjefen hennes: Men dette har du jo ikke satt på CV-en din - at du har vid erfaring fra forlagsarbeid. Hun svarte: Det tenkte jeg ikke på. Jeg ser jo mest på det som slavearbeid for forlaget. 

Altså dro vi på Chili for forlaget. Og er man først dresset opp for en bytur, må man gjøre mest mulig ut av det.  Under mest mulig kommer dette med å spise middag inklusive en softis til di’sær og drikke ublandet juice til maten. Har man ferie har man ferie, så enkel er den saken.

En annen dag hyrte vi oss til Abisko for å harryhandle, hvis man da kan kalle nødvendig livsmedel harry når man likevel ferdes etter veiene. I vårt tilfelle var nødvendig livsmedel flesk og glutenfrie produkt. Så slang det sånn tilfeldig med i handlevogna en del bananer og smågodt. Etter en middag i Bjerkvik med påfølgende søt di’sær og snop, kjente jeg virkningen i kroppen, og da vi nærmet oss heime, var jeg hyper. Men det artige er at jeg så samme reaksjon på de andre to av snop og di’sær. De ble også hyper. Resten av dagen tilbrakte vi i sofaen med å fôre videre opp under all hyperaktivitet. Kvelden stod i snopens tegn, og her regnes banan som snop. Jeg var så oppfylt at jeg ikke engang orket tanken på den isen som lå i fryseren.

Og selvfølgelig raidet vi på besøk og fikk besøk. Vi startet bålsesongen bak huset – og før jeg i alle fall visste ordet av det, var tida kommet til å se seg rundt og se etter om det var ok å komme heim til huset slik det så ut etter en uke i løse settinger. Det gjorde det ikke – så en god del av en dag ble avsatt til vask og rydd. Til å med soverommene ble gjennomgått, sengetøy luftet og sengklær skiftet – og så landet flyet på Evenes da fiskebollene i hvit saus var klar.