Så smøyer jeg igjen noen masker. Jeg må tilstå at jeg ikke
er så iherdig som min læremester Vigdis. Men det inspirerer - dette med å se og
vite at det blir et produkt av det gjøre litt her og litt der. Men jeg tror det
må være noe man liker å gjøre når man skal smøye masker. Jeg ser forresten
hertingene gjøre det hver dag, her og der. Pappa leser. Han er den største
leseren jeg kjenner og alt han har lest ved å smøye en maske! Helt utrolig!
Mamma leser korrektur her og der. Smøyer noen masker på en utgivelse - og
plutselig er det blitt en bok. Akkurat
nå smøyer jeg noen masker her på ABM-senteret.
Dagen har gått og nå er det ingen maske-smøying. Vi er på
Ørredfiskeriet. Har spist , sovet, tent opp i ovnen og gjør eller null og niks.
I morgen er siste dag på senteret. Onsdag reiser vi til Oslo for å treffe
ABR-gjengen fra Belgia. ABM og ABR må ikke forveksles. De arbeider helt
ulikt i rehabilitering. Saken er blitt
slik at når jeg hører ordet rehabilitering brukt i Norge lurer jeg på innholdet
i det. Jeg er usikker på om jeg kjenner innholdet i det selv om jeg i praksis
rehabiliterte etter den modellen fra jeg var 18 til jeg ble 27 år. Da skjedde veiledning i teorien fra 6. etasje
på Harstad sykehus der rehab-teamet holdt til. I dag skjer veiledninga fra
Family Hope Center, ABR-Belgium (advanced biomekanical rehabilitation) og ABM
(Anat Baniel method). Jeg tror jeg tidligere har blogget om deres teknikker og ulikheter.
Men uansett, onsdag reiser vi til Oslo, og om kvelden har vi
en sesjon med ABR-sjefen Leonid Blyum.
Dagen deretter lærer vi nytt program, eller rettere sagt, neste steg på
teknikken. Anka kommer til Oslo onsdag for å være med på denne runden.
Emma Margret
har vært her på et kurs på ABM-senteret, hun og mamma. Tidligere, i april, var
Sigbjørn og pappa på kurs. Hun reiste i går tilbake til Tromsø. Som jeg nevnte
i forrige blogg presset vi inn besøk her og der her i Fredensborg etter hver
kursdag. Hun fikk treffe den meget spesielle fru Holm på «fru Holms lopperi» og
den den eksellente glutenfrie, økologiske bakeren pluss, pluss. Det hun ikke
fikk med seg var «kineseren» som vi pleide spise hos nå og da. Han
rehabiliterer, obs, ok, renoverer lokalene og har stengt. Men hun fikk en helt
annen og ikke planlagt opplevelse her.
Det var
ganske råkaldt de dagene hun var her så vi hadde kjøpt ved for å kunne fyre og
holde en grei innetemperatur. Da vi en av ettermiddagene kom hit til
Ørredfiskeriet og skulle starte generelle prosedyrer som lage middag, vaske
klær og fyre opp i ovnen – da skjedde noe uventet. Hun åpnet ovnsdøra for å
legge inn til fyring - og dafløy en
bitte liten svart og meget stillferdig fugl ut. Om den var svart av sot eller
natur vet jeg ikke. Den hadde tydeligvis funnet veien ned ovnsrøret og var nok
glad for å slippe ut. Selvsagt skulle den helst ut i det fri, og nå fulgte et
frigjøringsprogram som ikke lyktes. Vi åpnet verandadøra (og lukket dørene til
soverommene) og prøvde vennlig å veilede den ut – uten hell. Neste steg var å
sette lys ute på verandaen og slukke lyset inn og håpe den fløy mot lyset. Det
gjorde den ikke. Tvert om. Her jeg nå sitter og blogger ser jeg rett mot en
cirka ikke mer enn 3 cm brei glipe mellom kjøleskapet og taket. Inn der fløy
den. Like stille som alltid. Neste steg var å prøve å lirke den forsiktig ut av
den sprekken og ut i det fri. Nå kommer det underlige. Den var ikke der. Emma
Margret klatret på en stol og lyste inn. Null fugl. Men vi hadde jo sett den
fly inn der, og den var ikke kommet ut. Jørgen
på Ørredfiskeriet kom og skulle se på saken. Han er ganske høg, så når han
klatret opp på en stol og lyste, så han et lite hull der. Fuglen hadde forsvunnet
inn i taket, innertaket. Leit. Til den visse død. Jørgen sa vi nå antagelig
hadde fått hilse på Danmarks nest minste fugl – en gjerdesmett.
Trasig å vite at den lille stakkaren befant seg i noen slags
lomme eller noe slikt. Stengt inn i tak-kleinga og at det var lite man kunne
gjøre for den. Noen timer senere satte Emma Margret i et rop. Der satt den
jammen sotsvart og stille på et gardinbrett! Ny redningsaksjon. Denne gangen
kom den seg ut verandadøra.
Så har jeg googlet gjerdesmett. Den er som Jørgen nevnte den
nest minste fuglen i Danmark (og i Norge.) Den har brunaktig farge, så det var
nok soten som gjorde den svart. Det sto videre at den er livskraftig. Ja, det
må den jammen være. Det underlige er at den «har en kraftig og akselererende
sang med et raspende motiv midt i». (Sitat fra Wikipedia). Vi fant også en
lydfil på gjerdesmettens sang. Vår Fugl var helt stille. Men det var nok en
gjerdesmett som besøkte oss. Den er lett kjennelig på stjerten som peker opp
som en tommel.
domantrener
P.s. det er kveld og jeg sitter her og kjører på
Ørredfiskeriet. Jeg har litt drivstoff å bruke. I morgen kjører vi før fanden
får sko på beina til Kastrup. Apropos talemåter, i dag frisket Kathy O’Neill
opp en talemåte som vi lærte av Niaomi Swansson. «The proof is in the pudding».
Tiden vil vise. Man vil se når man har erfart. Hun sa at man kunne si det om USA’s
kommende president.
Faen at vi må reise. Jeg trives her i Fredensborg-området
eller la oss si: det jeg ser av Danmark her. Bygder, småbyer (eller landsbyer
jeg vet ikke) utenom de gigantiske varemagasin. Flott bebyggelse. Koselige
kroer etc.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar