Sedvanlig

Jeg fortsetter å smøye masker. Denne gangen her på hus E på Ørredfiskeriet. Vi – eller rettere sagt noen av oss – har nettopp spist morgenmaden. Vel, den var så sein at den kanskje kvalifiserer til å kalles frokost. Vi skal om to små timer dra til ABM-senteret, så jeg rekker å smøye ganske mange masker mellom de gjøremål vi har før vi drar dit.

I går plukket vi en del epler vi skal frakte med oss heim. I dag skal noen visstnok gå ut her i området rundt Ørredfiskeriet og se etter rognebær. Det sies å være et elendig rognebærår hos oss. Ikke at det bryr meg personlig så mye. Jeg kan godt overleve uten den evige rognebæra til all mat.

Som andre våknet jeg i morges til et overraskende USA-valg. Jeg skulle til å si at det angår meg like lite som rognebæra, men må dessverre innse at valget over there vil kunne få konsekvenser for oss over here. Jeg krysser fingre og tenker; Håper det ikke får fatale konsekvenser.

Heldigvis fikk vi også denne gangen leie hus E. Det er toppen og er etterspurt.

Jeg kommer nå til å på sedvanlig vis berøre det som skjedde på vår tur fra Bork-skogen til Ørredfiskeri-skogen. Når jeg sier sedvanlig vis, betyr det at jeg spissformulerer, jeg trekker fra noe og legger til hoe annet. Jeg velger ut en liten kjerne av sannheten som jeg så bearbeider. Enhver står fritt til tro eller ikke. Det er en slags take it or leave it, men siden jeg enn så lenge lever i et land som ikke fengsler penner, kan jeg gjøre det.

På Evenes flyplass oppdaga mamma at kreditt-kortet hennes ikke var med på turen. For sikkerhets skyld sperret hun det på momangen. Men jeg vil tro vi likevel skulle klare oss, opp-kortet som vi er. Vel, egentlig er vi vel ganske kort-nøkterne i denne familien, men vi har nå i alle fall alle tre et kredittkort.

På flyet inntraff neste runde som brøt med det generelle. Vi hadde billetter som kvalifiserte oss til SAS sine eminente rolls. Slik var det forrige gang vi reiste også, men da var selvsagt alle rolls overoppfylte med gluten. Denne gangen skulle vi være på høgget – i forkant – og pappa ringte SAS og spurte om vi kunne melde glutenfrie rolls. Yes, yes of course, sa man på SAS. Det var dett helt til serveringa begynte et eller annet sted mellom Evenes og Oslo, og vi glade og fornøyde etterspurte de glutenfrie rollsene.  Flyvertinna så på oss som om vi hadde etterspurt russisk kaviar eller noe slikt. Pappa smalt at vi hadde bestilt glutenfrie rolls, og flyvertinna sa at dette de nå serverte, ikke var mat og kunne slik ikke bestilles. Pappa smalt videre at dette var ikke etter avtalen med SAS sentralt. Nå blandet den andre av flyvertinnene seg inn og sa at hun overtok oss, og nå ble det fart i sakene, for hun smalt også, og det siste hun smalt var at hun skulle lage en rapport på det til SAS med navn og setenummer. Hun smalt faktisk ut dette to ganger. Mamma smalt da at det var just de vi ønsket oss, og at man neste gang kanskje hadde en ordning på hvem som kunne melde hva. Så nå lurer jeg på om det venter oss et brev når vi kommer heim.

Da jeg min vane tro betraktet denne situasjonen, rant en talemåte meg i hu: å gompe og gå, visstnok en beskrivelse av at man enten sint eller arrogant kaster på gompen når man går. Men hun gompet  i alle fall derfra.

Dessverre gikk resten av reisa som en generell plankegang til vi var kommet til Hillerød der vi bodde en natt mens vi ventet på at hus E skulle bli ledig. Like vanlig og uten de store sprik møtte vi på ABM-senteret og dro på Super-brugsen og handlet livsnødvendigheter.

Nå er det slik at når vi reiser, har jeg store forventninger om å slå ut håret etc. Så når jeg har guts til det, presser jeg på som faen om at vi for eksempel skal spise ute mens de andre to er mer matpakkefolk. I går var en slik dag. Vi hadde liten tid mellom rundene på ABM-senteret, men jeg anså det til tid nok til å spise lunch ute i stedet for matpakka, så jeg presset på. Vi dro følgelig for å spise ute. Nå har «kinerseren» stengt, så valgene er ikke så store her. Vi havnet hos «italieneren» og lynspiste en lunch før vi måtte løpe til bilen og kjøre til ABM-senteret. Vel, ikke alle løp. Mamma satte seg igjen, for hun hevder at hennes allergi og vegg-til-vegg-teppene på ABM ikke skal være for mye sammen. Pappa og jeg stakkars har ingen allergier å vifte med. Vel, jeg har no denne katta, men ABM-senteret har ikke katt. Vi skulle etter avtalen hente henne når vi var ferdige. Da vi kom for å gjøre så, kom hun gående med en rutet sixpence på hodet. Pappa sin. Den var blitt igjen hos «italieneren» da pappa og jeg måtte løpe.

Om kvelden var vi tilbake i hus E og lydboka «En sang fra fortiden» av Kathrine Webb. Siden noen (les mamma) hadde handklådd på fjernstyrerne til TV og video, og noen (les pappa) ble gallsur for at vi nå ikke hadde TV og valget i USA nærmet seg, hadde vi god tid til lydboka. Men i går kveld jaget pappa ut eieren av området for å få TV’en opp og gå. Deretter slo han den ikke av da vi la oss, for han skulle jo se valget i natt, og mamma fikk sur ordre om å holde seg unna fjernstyringa. Egentlig hadde det vært like godt uten TV, for da jeg våknet i morges var situasjonen den at Trump var tilfreds på skjermen og han som hadde mast for å få skjermen opp og gå, var absolutt ikke tilfreds.

Men uansett, dagene går her i Fredensborg.

 

domantrener

 

PS. Snart er tida der til at vi må dra til ABM-senteret.

Atter en ny morgen her på Ørredfiskeriet. Jeg smøyer noen masker før vi drar på ABM. I går kom Emma Margret, og fra Køben tok hun tog via Helsingør hit. Vi sto parkert på Fredensborg stasjon og ventet – med motoren i gang for å holde varmen – vi som en del andre parkerte biler. Hva de andre hadde i bagasjerommet vet jeg ikke, men vi hadde to små sekker ved så vi kunne fyre opp når vi kom hus E. Varmepumpa, som den eneste varmekilden, klarer ikke å varme opp alt.  I alle fall ikke når det legger til kuldegrader og den skal varme opp fellesrommet som er stort og høgt, høgt under det lavvoaktige taket pluss gang to soverom og trappegang opp til hemsen.

Jeg liker å vise de andre deler av mitt liv her og der. I dette tilfellet Fredensborg, Ørredfiskeriet, ABM-senteret og omgivelsene generelt. I dag etter programmet kjører vi rett øst mot Øresund, så videre nordover mot Kattegat og nordspissen av Sjælland, Gilleleije, hvor vi skal spise middag  før vi snur sørover på vestsiden av Esrum sø til Fredensborg. Det høres langt ut, men er i praksis som en litt lengre handelstur å regne for en nordlending. Danmark er jo et lite land. Sjælland enda mindre, og Nord-Sjælland der vi befinner oss, er ikke store geografiske enheten.

Akkurat her på hus E har de første stormkastene etter valget i USA stilnet. Nå gjenstår bare sommerfugl-effekten. Dere vet, når en sommerfugl flakser med vingene et sted lager det orkan et annet sted, og selv om man neppe kan kalle Trump en sommerfugl, håper jeg orkanene ikke blir av de verste katastrofene. Jada, jada, selvsagt er jeg enig i at han nå få en sjanse, men uansett hva jeg og andre mener om sjanser, betyr det lite. Han er ved roret nå uansett. Da gjenstår bare: Den Gud giver et embete måtte han også give forstand.

Uffda, jeg angrer på siste avsnitt. Jeg verken har innsikt i utenrikspolitikk eller USAs situasjon. Jeg er mest Jacob von Tyboe som, om han bare fikk sjansen til å gi vedens ledere et råd på øret….Eller som enkelte kafebord her og der der enkelte kafegjester sitter daglig og har svar på hvorddan å løse alt fra diverse storpolitiske utfordringer til hverdagens trivialiteter. Slik er sofaen her på hus E et kafe-bord Holberg verdig.